Nina Hjerpset-Østlie Den norske Grunnloven fyller 200 år, og i den forbindelse skal Kontroll- og konstitusjonskomiteen avgi innstilling om 12 grunnlovsforslag vedrørende menneskerettigheter. Forslagene er utarbeidet av det såkalte Lønning-utvalget, som i sin tid ble opprettet på initiativ av nåværende generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland. Ifølge utvalgets mandat er målet «å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett» og å gi «sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang».
Menneskerettsutvalget går derfor inn for grunnlovsfesting av en rekke rettigheter, som retten til å søke asyl, retten til utdanning og retten til en tilfredsstillende levestandard.
Disse rettighetene er allerede nedfelt i internasjonale konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge, og har således forrang foran norsk lov i tilfeller der lovverkene kolliderer, men ved å innføre dem i Grunnloven, vil de stå enda sterkere. Det vil f.eks. si at dersom hele eller deler av FNs Menneskerettighetserklæring (MR) eller Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) blir implementert i Grunnloven, kan en senere politisk flertallsbestemmelse om å si opp konvensjonene og/eller trekke seg fra Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) jurisdiksjon få liten eller ingen praktisk betydning. Når først hele eller deler av en internasjonal konvensjon som EMK er implementert i vår grunnlov, vil den stå over enhver annen lov som måtte vedtas av et demokratisk flertall i lang tid fremover. Kort sagt: Velgerne kan ikke lenger stemme seg demokratisk frem til ønskede endringer ved et enkelt stortingsvalg.
I en tid hvor EU-eliten og store deler av den politiske overklassen blir stadig mer frakoblet virkeligheten, er det flere grunner til å se med skepsis på en slik utvikling. Den fremste av dem er at de foreslåtte grunnlovsendringene i realiteten vil forskyve makten fra valgte politikere, som har et folkelig mandat og står til ansvar for velgerne, og over til dommere og jurister, som ikke har noe demokratisk legitimt mandat til å treffe politiske beslutninger og heller ikke står til ansvar for noen.
Dersom menneskerettighetserklæringer, som tolkes såkalt dynamisk både i FN og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg, skrives direkte inn i et lands grunnlov, kan det underminere Høyesteretts rolle som fortolker av Grunnloven. Det betyr at FN eller EMD får en sentral rolle i fortolkningen av det enkelte lands grunnlov hva gjelder alle de klassiske frihetsrettighetene – ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, trosfrihet og eiendomsretten – og således blir en forfatningsdomstol hevet over det enkelte lands høyesterett. Domstolen i Strasbourg har tradisjon for å drive politikk, hvor enkeltlands høyesterett har vært tilbakeholdne og forsøkt å adskille politikk og juss.
Flere land har følgelig klaget på det de mener er en stadig mer politiserende og aktivistisk tolkning fra juristene ved Den europeiske Menneskerettsdomstolen. Alt i 2001 sammenlignet den danske dr. jur. Eva Smith EMD med et opplyst enevelde:
”Den Europæiske Menneskerettighedsdomstols (EMD) beføjelser kan på mange måder minde om oplyst enevælde. Historien viser imidlertid, at det er farligt, når et organ selv definerer grænserne for dets magtbeføjelser. Og vi har jo set, hvorledes EMD stadig udvider grænserne for, hvad menneskerettighederne kræver. Advokaterne skubber med stor fornøjelse bag på denne udvikling og politikerne er handlingslammede af de frygtindgydende ord: krænkelse af menneskerettighederne”.
EMD blir da også brukt aktivt politisk. To nylige eksempler er Storbritannia, hvor implementeringen av EMK saboterer nær sagt samtlige av den britiske regjeringens forsøk på å kontrollere masseinnvandringen til landet. Det samme gjelder forsøk på innsparinger i velferdsytelser Storbritannia ikke lenger har råd til. Danmark er sannsynligvis neste land ut. Vesteuropeiske pengetrær gror ikke like godt for tiden, og selv de landene med noe vekst, ser seg ikke tjent med, hverken økonomisk eller sosialt, å være mål for en økende velferdsturisme fra fattigere medlemsland i EU. Danmark har derfor varslet innstramninger i EU-borgeres rett til nasjonale velferdsytelser.
Som formannen i Socialdemokraternes ungdomsforbund sier det: «Vi ønsker, at mennesker, der kommer til Danmark, er her for at arbejde – ikke for at få ydelser. Alt andet er urimeligt. EU er ikke en stor velfærdsstat, hvor vi udligner på tværs.»
EU som velferdsstat
Men det er nettopp dét EU forsøker å omdanne seg til. Det skyldes det som kalles velferdsrettigheter eller økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Blir disse grunnlovsfestet, blir en rekke politiske spørsmål rettsliggjort og således unntatt demokratisk kontroll. EUs rutinemessige motstand mot enhver forslått endring for å tilpasse de forskjellige nasjonalstatenes politikk en påtrengende virkelighet har da heller ikke latt vente på seg.
FNs Menneskerettighetserklærings første 21 artikler uttrykker de klassiske vestlige verdier som frihet, likhet for loven, eiendomsrett og religionsfrihet etc. Disse rettighetene kan den enkelte ha uten at det krever at andre skal avgi noe, de er velavgrensede og kan med god rett kalles universelle. De krever ingen særlig politisk definisjon, da de utgjør individets privatsfære som staten eller andre ikke skal gripe inn i. Dette kalles frihetsrettigheter eller negative rettigheter, fordi det handler om hva man ikke skal gjøre overfor andre.
Imidlertid slutter ikke erklæringen der. Artiklene 22–27 omhandler såkalt positive rettigheter, altså ØSK, som er alt det som mennesker angivelig trenger for å leve et godt liv. FN lister opp retten til sosial trygghet, en levestandard som inkluderer mat, klær, bolig, god helse, gratis undervisning, rett til arbeid, begrenset arbeidstid, betalt ferie, rett til å nyte kunst, adgang til vitenskapelige fremskritt, trygghet ved arbeidsledighet, sykdom og alderdom.
Der de klassiske frihetsrettighetene innebærer en begrensning av statsmakten og derfor utelukker totalitære regimer, setter ØSK ingen slike begrensninger. Tvert imot gir de uttrykk for at staten plikter å øke sin makt for å kunne omforme samfunnet og styre borgernes aktiviteter til det ønskede resultat. I praksis medfører velferdsrettighetene et samfunn hvor staten er altdominerende, hvilket gjør at politisk pluralisme og individuell frihet er uforenlig med disse rettighetene. Menneskerettigheter kan ikke meningsfullt utbres til en rekke hverdagsområder, som for eksempel private borgeres forhold seg imellom, ansettelses- eller alkoholpolitikk, hvor flere legitime og relevante, men motstridende hensyn konstant vil spille inn og være avhengig av kontekst og konkrete omstendigheter.
Det krever i så fall at man på forhånd definerer hvilke av de motstridende hensyn som skal trumfe øvrige relevante hensyn. Dersom tanken på det inkluderende samfunn basert på menneskerettighetene skal realiseres, vil det uvegerlig innebære risikoen for å innskrenke den enkeltes frihet til å leve sitt liv som han eller hun vil uten statlig innblanding, hvilket ellers var menneskerettighetenes kjernefunksjon.
Totalt sett ligner ØSK en ønskeliste over ting politikere kunne tenke seg å gjennomføre – og ikke minst: De kan bare etterleves hvis noen først definerer dem og deretter fremskaffer dem. Ettersom disse rettighetene legger en direkte forpliktelse på andre, er de i praksis alltid avhengige av et lands velstandsnivå, og nettopp derfor er de aktuelle artiklene i FNs universelle MR-erklæring ikke
universelle i det hele tatt. FNs erklæring sier da heller ikke noe om hvor eller hvem midlene som trengs skal komme fra.
Regningen
Hvis Lønning-utvalgets innstilling tas til følge, vil vår egen grunnlov definitivt si noe om hvem som plikter å fremskaffe midlene: Det er den norske stat og dermed norske skattebetalere. Mangel på slike midler vil dermed utgjøre et grunnlovsbrudd.
Utvalgets innstilling har fått stor støtte i det politiske Norge, og Lønning selv avfeide enhver kritikk om at innskrivingen av velferdsrettigheter vil føre til en økt rettsliggjøring av samfunnet og innskrenke det politiske handlingsrommet.
I et intervju med Minerva uttalte Lønning følgende:
– Retten til arbeid og retten til et sunt livsmiljø finnes allerede i dagens § 110, men bestemmelsene er utformet som pålegg til statens myndigheter mer enn som en rettighet for den enkelte. Frykten for rettsliggjøring, at domstolene skal begynne å overprøve statsbudsjettet, er ubegrunnet. Gjennom menneskerettsloven er de økonomiske og sosiale rettig-
hetene for lengst del av norsk rett. Hadde det vært aktuelt å prosedere på bestemmelsene, hadde advokater gjort det for lenge siden.
Men hva skulle hindre advokater i å gjøre det hvis/når ØSK først er skrevet inn i Grunnloven? I Danmark er det allerede tilfelle, i forbindelse med innstramninger av landets sosialbudsjett: En utenlandsk statsborger som mente han mottok for lave velferdsytelser, saksøkte Egedal kommune for brudd på internasjonale konvensjoner og den danske grunnloven.
Løftet ut av politikkens domene
I tillegg vil en rettsliggjøring av politiske spørsmål gi ikke-valgte embetsmenn større makt enn folkestyret vedkommende egentlig skal representere. Vidtrekkende avgjørelser som egentlig hører inn under politikk, kan tas administrativt. Et eksempel er da Sveriges rettssjef for Migrationsverket – tilsvarende det norske UDI – i en pressemelding ganske enkelt meddelte at landet nå hadde skiftet politikk og heretter ville innvilge permanent oppholdstillatelse fra første dag til samtlige flyktninger fra Syria.
Det hele skjedde uten noen forutgående politisk debatt og, i likhet med jurister og dommere i overnasjonale institusjoner som EU, fullstendig frakoblet andre hensyn. Sånne irrelevante ting som hvorvidt landet har kapasitet og økonomi til det og sånn. Man orienterte rett og slett bare finansdepartementet om avgjørelsen, slik at de kunne ta med de økonomiske konsekvensene i videre utgiftsprognoser. Det er naturligvis de nasjonale politikerne som i utgangspunktet har gitt statens tjenestemenn denne uhørte makten som de nå utøver utenfor demokratisk kontroll, men med loven – utformet av EMD i Strasbourg og EU-domstolen i Luxembourg – i hånd.
»Vi besluttede i Migrationsverket, at asylsøgere fra Syrien – helt uden en individuel bedømmelse – skulle bevilges permanent opholdstilstand pga. de almene sikkerhedsforhold i Syrien. Det orienterede vi Finansministeriet om, så de kunne indpasse de økonomiske konsekvenser af ændringen i deres udgiftsprognoser,« siger [souschef i Migrationsverket Carl] Bexelius og fortsætter:
»Vi ved godt, at her skiller Sverige sig ud. Sammenlignet med udlændingemyndigheder andre steder i verden, så er Migrationsverket i Sverige en selvstændig myndighed. De andre lande er mere koblede til det politiske system. Vore vurderinger er rent juridiske. Vi ved godt, at vores beslutning kommer til at påvirke indstrømningen til Sverige og dermed udgifterne. Men vi henholder os til juraen,« siger Carl Bexelius.
Han henviser til, at Migrationsverket nøje følger afgørelser fra Europadomstolen i Strasbourg og EU-domstolen i Luxembourg, og at Sverige – i langt højere grad end andre lande – tolker afgørelserne sådan, at mange asylansøgere er berettiget til permanent opholdstilladelse og ikke blot midlertidig opholdstilladelse.
Men er der da ikke nogen grænse for, hvor mange syrere der på denne baggrund vil kunne få opholdstilladelse?
»Nej, egentlig ikke,« siger Carl Bexelius, der konstaterer, at Migrationsverkets prognose for tilstrømningen af syriske asylsøgere i 2014 vil ligge på 23.000.
Hvad nu, hvis der kommer 100.000 syrere i år – ville de så kunne få permanent opholdstilladelse i Sverige?
»Ja, for i princippet findes der ingen kobling mellem antallet af asylsøgere og den praksis, der gælder. Det her er en ren juridisk bedømmelse, som ikke har nogen kobling til politik,« siger souschefen i Migrationsverket.
Befolkningen, som både skal tilpasse seg og betale for moroa, ble selvfølgelig ikke spurt. Men om de hadde sagt nei, ville det likevel ikke hatt noen betydning. Jussen har overtatt for politikken.
Grunnloven vår er for øvrig vanskelig å endre; det tar lengre tid enn å endre andre lover, og enhver endring krever et større stortingsflertall enn vanlige lovendringer. Dette er ment å sikre at grunnleggende verdier som ytringsfrihet og eiendomsrett ikke kan fjernes av et politisk flertall i en kortvarig periode med makt. Det må være stortingsvalg mellom et fremlagt endringsforslag og selve avstemningen om hvorvidt endringen skal implementeres.
I dag vet vi f.eks. at staten – det vil si alle borgerne i Norge – allerede har pådratt seg svimlende økonomiske forpliktelser. Bare de siste syv årenes innvandring har kostet 70 milliarder, samtidig som de 246.000 innvandrerne som har kommet etter 2005 har fått rett til offentlige velferdsgoder som vil koste hele 376 milliarder kroner mer enn de vil bidra med i skatter og avgifter. Fortsetter særlig den ikke-vestlige innvandringen som nå, vil budsjettbelastningen utgjøre nesten 2.900 milliarder kroner for perioden 2015–2100.
Forutsetningen for dette beløpet er at innvandrernes barn blir 100 % integrert i økonomisk forstand, hvilket er en forutsetning SSB mener er høyst diskutabel. Fortsetter derimot 2. generasjon som foreldrene, vil kostnaden øke til nærmere 6.000 milliarder kroner.
Snipp snapp snute
Legger man sammen kostnadene for dem som allerede er kommet og for dem som vil komme hvis dagens innvandringstakt fortsetter, finner man at ikke-vestlig innvandring på dagens nivå kan komme til å koste over 4.000 milliarder kroner. Det tilsvarer hele oljefondet pluss verdien av statens aksjer i Statoil.
Og skrives ØSK inn i Grunnloven, kan den til enhver tid sittende regjering som forsøker å stramme inn på velferdsytelsene, anklages – med rette – for grunnlovsbrudd. Det er litt mer komplisert å avfeie enn et grettent telegram fra FN eller en uviktig meningsytring fra assorterte EU-byråkrater.
Det handler i bunn og grunn om å vingestekke folkestyret og den nasjonale selvråderetten.
De folkevalgte politikernes handlingsrom blir mindre, mens byråkratene ved overnasjonale institusjoner og nasjonale dommere og jurister får større makt.
Dette er ille nok, og når jussen i tillegg tolkes av mennesker med en politisk agenda, er krenkelsen av demokratiet og folkestyret total. Frie folk bør ganske enkelt ikke finne seg i det – eller at deres representanter gjør det på deres vegne. Hvis ett eller flere politiske partier ønsker å unnta viktige samfunnsområder fra demokratisk kontroll, bør de skrive det i partiprogrammet sitt, slik at folket selv kan ta stilling til det.
I klartekst: ØSK betyr at enhver som befinner seg i Norge, får en grunnlovsfestet rett til en fullstendig ansvarsløs livsførsel på alle andres regning, mens den menneskerettslige forpliktelsen til å sørge for vedkommendes «tilfredsstillende levestandard» og alle andre samfunnsgoder lempes over på dem som skikker seg, går på jobb og ikke lever over evne økonomisk. Om du bare har råd til to barn og derfor bruker prevensjon, kan enhver av f.eks. religiøse årsaker bare la det være – du betaler, for det er vedkommendes grunnlovsfestede menneskerett at du gjør det. Ble du brått klar over at dette lover dårlig for deg og dine barns fremtid og vil ha denne politikken endret? Det skjer ikke ved neste stortingsvalg. Eller det etter der igjen, uansett hva favorittpartiet ditt måtte love i forkant for å få akkurat din stemme.
Debatten om de foreslåtte grunnlovsendringene har dessverre vært nærmest ikke-eksisterende. Den har utrolig nok vakt begrenset interesse, til tross for at det som foregår, har alvorlige og vidtrekkende konsekvenser for oss alle – også våre ufødte barn og barnebarn. Det skyldes forhåpentligvis at disse tingene er kompliserte og ultrakjedelige å sette seg inn i, ikke at den norske befolkningen er likegyldige til at deler av den politiske overklassen og en overnasjonal elite i det stille forsøker å binde oss på hender og føtter i overskuelig fremtid. Og dét uten en bred debatt, uten at det foreligger noen skikkelig konsekvensanalyse og uten at folket fra politisk hold har fått en forståelig forklaring som gjør at de i de hele tatt kan ta stilling til saken.
Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling skal ikke desto mindre avleveres 6. mai. Det er på tide å komme seg opp av sofaen og rette oppmerksomheten mot våre folkevalgte og hva de nå akter å foreta seg med landets fremtid. For planen er vel helst at vi skal fortsette å leve her etter at oljefondet tar slutt?
