På dagen da Ariel Sharon gikk bort hadde Al Jazeera en reportasje om hvordan Assad-dynastiet kom til makten. Det er ufattelig for europeiske øyne å se og høre om hvordan så mye av tilværelsen kan handle om vold og makt. Tilværelsen er en blanding av etnosentrisme på vegne av egen sekt og en alltid nærværende følelse av å være truet av andres eksistens. Slikt skaper et miljø hvor psykopater som Bashar al Assad trives. Paranoia er kulturen. Selv sin egen bror sendte Assad i eksil av rene mistanker.

Denne paranoian gjelder også islamistene. 3. januar startet den første organiserte veltingen av ISIS (Qaeda i Syria og Irak). Bak dette var andre mer ‘moderate’ islamister.  Flere av gruppene som har vært assosiert med al-Qaida i Syria har nå snudd munnløpet og gått til organisert angrep på ISIS i alle Syrias provinser (brigadene og organisasjonene er Ahrar al Sham, Ahfad al Rasoul, Islamsk Front, med fler). Hassan Hassan skriver på Foreign Policy som om dette skulle være motivert av å ville sivile syrere noe godt, men det er tvilsomt. Det er nok mer sannsynlig at dette er et resultat av at alle organisasjonene var enig om at ISIS var i ferd med å danne et for stort maktgrunnlag i Syria, og var alle sammen redde for å bli marginalisert.

Hassan Hassan skiver: «Just a few days before the recent fighting erupted, for example, the group had run nine checkpoints on the road from the Syrian town of Atmeh, on the border with Turkey, to the city of Maarat al-Nouman, over 120 miles away. Last November, by comparison, it only possessed two checkpoints.»

Ellers har ISIS’ metoder i Syria vært så grusomme at selv Jabhat al Nusra var med på å snu i deres disfavør.

Hassan fortsetter:

«This recent spate of fighting is a serious blow to ISIS. A major part of its strength was the cult of fear it had established: Despite its insignificant numbers in some areas, larger rebel groups were reluctant to stand up against it due to its brutal tactics. The jihadi group «mistakenly» chopped the head off of one of Ahrar al-Sham’s leaders and displayed it to the public, and it drove a car bomb into the headquarters of a rival rebel group, the Ahfad al-Rasoul brigade, in the city of Raqqa. These incidents displayed a savagery that had no limits — few could bear the cost of refusing ISIS’s demands.»

Jeg har lest Tom Hollands beretning, «In the Shadow of the Sword» som blant annet handler om hvordan sarasenerne – det nomadefolket som begynte det som over hundre år senere plutselig ble kalt en muslimsk erobring – var i sin krigføring. Ingen hadde sette liknende barbari noensinne. På 630-tallet ble selv romerne forferdet over hvilket barbari og ondskap som kunne bo i en hel flokk av mennesker. Fiendens hode på påle som seiersgest var normalen. Det er «shock and awe»-teknikk. Er grusomheten konsekvent og nådeløs nok skal det veldig få mennesker til for å ta kontroll over store lovløse områder.

Befolkningens forhold til al-Qaida er ambivalent. På den ene siden vil alle de islamistiske brigadene og organisasjonene ha islamsk styre, men bare ikke så islamsk som al-Qaida. CNN kunne 15. januar fortelle at ISIS hadde gått til organisert angrep på de andre rebellene. «Rebel-on-Rebel fighting» var overskriften. I Irak var det samme saken. Loakalbefolkningen ville heller ta imot al-Qaida enn å la amerikanerne styre, men de kom til å angre bittert på denne pakten med djevelen. Michael Totten skriver:

«They shot people for smoking. They tortured people to death. They threatened to execute vegetable vendors who displayed cucumbers and tomatoes next to each other. (The vegetables are supposedly different genders.) But that was back when the stores were still open. Just a few months before I showed up in Ramadi in 2007, Al Qaeda so thoroughly ravaged the city that the economy ceased to exist. It was at zero. Nothing worked, nothing was open. Electrical wires ran cold. Water didn’t come out of the sink. Garbage collection was a thing of the past. Life itself was nearly a thing of the past. Al Qaeda did not even try to govern the places they seized. They were just psychopaths running amok during a local apocalypse.»

Vi har sett samme tendens i Syria. Document skrev for noen måneder siden om gutten som ble halshugget av Qaeda, da en rebell overhørte at han sa til kunden at han ikke kunne få en kaffe uten å betale «selv hvis det var selveste Muhammed som spurte».

Hvordan går det an å beskytte seg mot en slik ondskap og voldelighet? Det korte svaret er at det går ikke. I den arabiske verden finnes det ikke «bystanders». Flere grupper i det syriske kaoset har sett sitt snitt til å arbeide for seperatisme, slik som kurderne i nord. En leder i det kurdiske partiet og organisasjonen PYD uttalte at islamistene ikke hadde noe å gjøre i det kurdiske nord for kurderne ønsker ikke sharia. Jabhat al Nusra svarte:

“In our war, we do not discriminate against Arabs or Kurds, we fight everyone who helped this criminal regime, and we consider them a legitimate target for us, and for all the rebel battalions,” the statement said. It added that the Kurdish militia had “crossed the line” when it captured Ras al-Ayn last week, pushing out fighters with the jihadist group Jabhat al-Nusra. 

http://www.washingtonpost.com/world/middle_east/syrian-kurds-struggle-for-autonomy-threatens-rebel-effort-to-oust-assad/2013/07/26/a34ecac4-f491-11e2-81fa-8e83b3864c36_story_1.html