Christian Skaug Vårt Land skriver at regjeringen i tråd med sin plattform tar sikte på å utvide adgangen til å starte privatskoler uten at det skjer på religiøst eller alternativt pedagogisk grunnlag, slik dagens lovgivning forutsetter.
Den aktuelle lovendringen ventes å kunne tre i kraft våren 2015. Innstramningen som de rødgrønne gjorde i sin regjeringstid, ser dermed ut til å leve på lånt tid – desto mer fordi kunnskapsministeren i mellomtiden vil gi dispensasjoner fra gjeldende lov:
For å muliggjøre godkjenning av enkelte skoler inntil ny lov er på plass, legger departementet i høringsbrevet frem forslag om at det innføres en bestemmelse om at det i særlige tilfeller kan gis godkjenning til private skoler som ikke oppfyller kravet om grunnlag i privatskoleloven § 2-1 annet ledd.
Her står det at skolemyndighetene kan si ja til å etablere privatskoler på religiøst eller alternativt pedagogisk grunnlag. Mens hele privatskoleloven revideres, forbereder Kunnskapsdepartementet seg på å si ja til for eksempel private realfaggymnas og enkelte yrkesfagskoler, opplyser Røe Isaksen.
Opposisjonen, som håper at regjeringen ikke får støtte av noe sentrumsparti (ett er nok), er ikke overraskende kritisk:
– Nå skjer det vi har fryktet. Regjeringen vil slippe opp for privatskoler som vil utarme den offentlige skolen, sier SVs utdanningspolitiske talsmann, Torgeir Knag Fylkesnes, til Vårt Land.
Selv om regjeringen pliktskyldigst tar forbehold om at negative konsekvenser for den offentlige skolen kan resultere i manglende godkjenning av enkelte privatskoler, er det liten tvil om at man ser et gryende klasseskille, som for å si det forsiktig også er drevet av andre utviklingstrekk.
Gode privatskoler er fint for de flinke elevene som kjeder seg i dagens offentlige skole. Men hva om foreldrene ikke har råd til å sende dem på privatskoler? Omvendt er det lett å tenke seg at velstående foreldre av ikke veldig begavede barn vil sende disse til privatskoler, vel vitende om de kontaktnett og den ekstra stimulans som følger av elev- og foreldremassen. En rektor som er mer bekymret for bunnlinjen enn for det faglige nivået, ville neppe stå i veien.
Resultatet kan lett bli usympatisk.
Om man ville etterstrebe det meritokratiet og den sosiale mobiliteten som enhetsskolen forgjeves tok sikte på å sikre, ville den mest logiske løsningen være å opprette offentlige eliteskoler, f.eks. etter mønster av de tidligere engelske grammar schools.
Gitt at det neppe blir noe av, kunne et alternativ være å opprette stipendordninger for talentfulle barn uten velstående foreldre, slik at foreldrene ville få råd til å sende dem til privatskole eller betale gode privatlærere.
