Medier, feministiske influensere og politikere snakker stadig om dem: voldelige incels, høyreekstremister, giftige menn som dyrker kroppen sin og driver med kampsport – huff! huff! – unge menn som slår seg selv i ansiktet med en hammer for å få kantete trekk.
Men de finnes ikke på ordentlig, og når det gjelder det siste, har ingen fremlagt danske eksempler. Det finnes visst bare én enkelt, sprø mann et sted i USA som er kjent for å gjøre det. Likevel slo ministrene alarm da en ny, mye omtalt rapport om mannosfæren fra Center for Digital Pædagogik kom ut i forrige uke.
Den danske online-kulturen er full av kvinnehat, heter det. Men ser man nærmere etter, er rapportens egen konklusjon at en dansk mannosfære stort sett ikke finnes.
Vi sitter altså igjen med 700.000 kroners overflødig og elendig forskning.
Tallene viser at 29 unge menn ser rundt 114.000 videoer, og i gjennomsnitt er det 290 visninger knyttet til mannosfæren pr. person. Altså en kvart prosent. Det som på ministerens nettside hørtes ut som en algoritmisk storm, er ved nærmere ettersyn promillepanikk: 2,5 promille av videoene.
Som professor Martin Vinæs Larsen uttaler: Dataene peker på et begrenset fenomen, og utvalget kan slett ikke danne grunnlag for generelle konklusjoner.
Definisjonen av mannosfæren mangler dessuten kildehenvisning i rapporten. Dét er ikke noe rart. For den er skrevet av en av rapportens egne konsulenter, som ifølge Manderådets nestleder Thomas Martin Nielsen redigerte oppslaget på lex.dk to dager før utgivelsen. Man definerer altså selv fenomenet og finner det etterpå, sånn at antakelsen kan bekreftes.
Bekymringsøkonomien
I det hele tatt er hele begrepet «mannosfæren» et godt eksempel på den bekymringsøkonomien det feministiske miljøet lever av. NGO-er og konsulenter – her kan spesielt nevnes Cybernauterne – lever av digitale trusler om maskulinitet som de blåser opp. De skaper en teaterdemon som de lett kan plaffe ned igjen.
De fete bevilgningene fra bekymringsøkonomien tilfaller et miljø av organisasjoner som dermed både får i oppgave å påvise problemet og å tilby løsningen.
Når mannosfæren kan bli feminismens teaterdemon, skyldes det hva man kaller «concept creep», nemlig det forhold at begreper strekkes til de dekker alminnelige erfaringer. Med ekstremismens elastiske målebånd kan man måle nesten alt unge menn driver med – styrketrening, kampsport, ønsket om å forsørge en familie – som giftig.
Resultatet er en begrepsinflasjon der ordet ekstremisme betyr så mye at det til slutt ikke betyr noe, og der den egentlige ekstremismen forsvinner i mengden.
Den radikaliseringen som ingen kartlegger
Denne reelle radikaliseringen blir nemlig sjelden omtalt og aldri kartlagt. Den er som følger:
Kjønnskløften blant unge er reell og økende. Men mennene står politisk sett omtrent der tidligere generasjoner stod. Kvinnene har derimot rykket markant mot venstre, også i Danmark.
En britisk undersøkelse i New Statesman fra tidligere i år viste at 72 prosent av unge menn ser positivt på unge kvinner. Men det tilsvarende tallet faller merkbart blant unge kvinner, og blant de yngste under 25 år er det bare 35 prosent av kvinnene som ser positivt på menn.
Fiendtligheten mellom kjønnene går altså helt overveiende én vei.
Dette er selve essensen av femisfæren: influensere som blander politisk aktivisme, for eksempel pro-palestinsk innhold, med budskap om giftig maskulinitet og menns undertrykkelse.
Den britiske undersøkelsen er utført av to yngre kvinner, Scarlett Maguire og Emily Lawford. Ifølge undersøkelsen gjør feminismen og venstreorientert ideologi unge kvinner betydelig mer pessimistiske, sinte og mistroiske enn unge menn. Unge kvinner anser for eksempel også kommunisme som markant bedre enn kapitalisme.
Lawford mener at feminismen i hennes egen generasjon var nysgjerrig og åpen. Dagens unge kvinner er mer lukkede, vrede og nihilistiske.
Det er heller ikke kvinner fra arbeiderklassen, men de høyt utdannede og velstående middelklassekvinnene som er mest pessimistiske og mest mannsfiendtlige.
Men ingen departementer har bestilt en kartlegging av femisfæren.
I stedet skaper feministiske NGO-er en teaterdemon de kaller mannosfæren, som de drar frem på scenen, skyter ned – og dét tjener de godt på.
