Den såkalte unntaksloven skal opp til endelig godkjenning i Stortinget mandag. Loven bygger på unntaksloven fra 1950, men den hadde en formulering som dagens lov mangler: Stortinget overdrar retten til å gi lover og pålegg i en krisesituasjon, men forbeholder seg retten til å annullere lover den anser for rettsstridige. Dermed ville Stortinget beholdet det avgjørende ord. Men dagens Storting gir fra seg den makten. Setningen er utelatt.

Norge går i illiberal, autoritær retning. Stortinget legger all makt hos et ikke-valgt byråkrati. Dette er parallelt med utviklingen i andre vestlige land: Sentralisering av makt og flere beføyelser, økt kontroll og overvåking.

Det er gjort åtte forbedringereller innstramminger i loven, skrev professor Benedikte Moltumyr Høgberg i Nettavisen 30. mai og i et intervju i Aftenposten 28. mai. Jeg er enig med henne i at det som ble vedtatt denne uken er litt bedre enn det som ble vedtatt før påske, men sivilbeskyttelsesloven rokker ennå ved den grunnleggende maktfordelingen mellom lovgiver og byråkratiet. Hvorfor ble endringene ikke gjort tilgjengelige på Stortingets hjemmeside før endringene ble lest opp i stortingssalen tirsdag morgen? Media har vært helt stille i forbindelse med andregangs vedtakelse av loven.

Sivilbeskyttelsesloven bryter stadig med det grunnleggende prinsippet for krisehåndtering som ble etablert i beredskapsloven av 1950. I Beredskapsloven § 3 annet punktum står det klart og tydelig: «Bestemmelsene kan oppheves av Kongen eller Stortinget.» Det betyr at hvis Regjeringen vedtar noe som Stortinget mener at går for langt, så skal Stortinget selv oppheve forskriftene som bryter med andre lover.

Gir Stortinget myndighet til Regjeringen til å sette lover til side, så må Stortinget bygge inn en enkel mulighet til selv å kunne oppheve forskriften som bryter lovene. Det kan altså ikke Stortinget gjøre etter sivilbeskyttelsesloven som ble vedtatt den 10. juni. Den nye loven krever at Stortinget varsles og legger inn en 48 timers utsatt ikrafttredelse. Men Stortinget kan ikke vedta at forskriften ikke skal tre i kraft. Dette er kritisk siden Sivilbeskyttelsesloven gir regjeringen og byråkratene enormt mye makt.

I 1950 var Stortinget så forutseende at de beholdt denne retten og skrev det inn i loven som gjelder når Norge er i krig, at Stortinget selv skal kunne oppheve en slik kriseforskrift. Når Stortinget gir regjeringen og byråkratene myndighet til å bli landets lovgiver i bestemte typer av kriser, bør Stortinget bygge på tradisjonen fra beredskapsloven fra 1950 og selv beholde retten til å oppheve lover som går for langt.

Selv med de åtte kosmetiske endringene av sivilbeskyttelsesloven rokker den ved maktbalansen i norsk rett og innfører svært inngripende tiltak for nesten hele befolkningen. Stortinget er avspist med å kunne diskutere tiltakene i 48 timer før tiltakene trer i kraft.