Matt Taibbi var 25. april gjest hos William Buckley-instituttet på Yale-universitet for å fortelle om sitt arbeid med Twitter Files. Taibbi har fått et innsyn i hva som foregår på innsiden. Derfor er hans erfaringer unike og vel verdt å høre på.

Taibbi sier at verden er inndelt i insiders og outsiders. Han skulle per definisjon ikke visst det han forteller, men Elon Musk lot ham gjennomgå Twitters rolle.

For oss på utsiden handler det om at Trump ble utestengt, selv om han var president. Twitter var Trumps medium par excellence. Han hadde 80 millioner følgere. Slik sett var det en stor sak. Det fantes en makt som var mektigere enn den mektigste mann i verden.

Dette var på tampen av Trumps periode. Den utløsende årsak var 6. januar. Alle medier gikk amok: Det var Trumps skyld.

Det isnende ved Taibbis historie er at «alt er avtalt»: Det finnes ikke lenger skiller mellom medier, militære, etterretning, forskning, akademia, justisvesen, skattevesen. De har rottet seg sammen. They are in on it. De blir enige om hvordan verden skal styres, for informasjon er blodomløpet i den digitale tidsalder.

En detalj: Hvis det skjer et droneangrep et sted, oppretter staten som gjorde det en Twitter-konto som forteller på arabisk at det var å ofre. Det er tilforlatelig og helt fake.

Det er de samme kreftene som har introdusert begrepet desinformation og fake news. Trump provoserte dem og fikk dem til å rykke sammen. Men han har ikke «skyld», i betydningen at han ikke bærer den moralske skyld.

Når alle disse mektige institusjonene kunne rotte seg sammen for å knekke en mann og hans bevegelse og kaste alle skrupler til side, var det fordi de manglet moral og respekt for det samfunnet de representerte.

Det er essensen av John Durhams rapport om Russiagate: De ga blaffen i forfatningen, i rule of law, uskyldspresumpsjonen, alt som skiller Vesten fra de andre. Alt for å knekke Trump. Han var en katalysator.

Han var renegat, og de på innsiden følte seg plutselig truet. De hadde dratt ut alt de hadde før valget, og likevel tapte de. Folket var sterkere. Men insiderne respekterer ikke dette folket. De vil ha et annet, et som hører på dem. Det er dét de er i ferd med å skape.

Barna skal indoktrineres fra de er små. De utsettes for en ideologi som river i stykker alt de har lært, også om biologi. Når de vokser opp, vet de ikke om at det finnes helt andre rom i det huset de vokser opp i. De er fratatt muligheten til å bli kjent med sin fortid. Det er tankesystemer som de ikke får vite om, og som blir «utenkelige». På samme måte som historien lukkes.

Noen er allerede der. Men andre har bevart eller har fått med seg nok av det gamle samfunnet til å kunne reagere.

Tendensen i det amerikanske samfunnet går mot den dype statens makt. Det er tausere i Europa. I Norden går det fort. På overflaten.

Det har skjedd et stort skifte bak kulissene. Vi har registrert at norske medier er tro mot den dype staten, enten det er pandemi eller Trump. Da Taibbi begynte, trodde han at FBI og CIA kanskje fra tid til annen kontaktet Twitter. Det han fikk se, var et fullt ut integrert system: Alle statlige institusjoner, og store korporasjoner, møttes jevnlig på de store sosiale plattformene for å diskutere hva som skulle svartelistes og hva som skulle ekskluderes helt.

Vi snakker ikke om enkelttilfeller som Trump og MAGA, men om et system bygget for å bestemme hva du får se – og enda viktigere: hva du skal tro at det er.

Mye av det vi ser, er i virkeligheten noe helt annet.

Sommeren 2020 møttes denne triaden for å diskutere valget, og der kom Hunters laptop opp. To måneder senere var den på førstesiden i New York Post. Facebook og Twitter var blitt advart av FBI om at det skulle komme en russisk informasjondump. Men Rudy Giuliani, Steve Bannon og Miranda Devine visste at det var the real thing.

Vi vet mye om hva som skjedde: De 51 etterretningssjefene som rykket ut og sa at historien hadde alle kjennetegn på en russisk «desinfo», skrev under fordi Bidens kampanjesjef Tony Blinken ba visesjef for CIA Mike Morell organisere et brev som ville gi Biden cover i siste tv-duell med Trump.

Taibbi spurte en tidligere kollega fra New York Times om hvorfor han ikke skrev en story om møtet i juli hvis han kjente til det, men ble møtt med avvisning.

Pressens rolle ville tidligere vært å avsløre en slik konspirasjon. I dag er pressen med på den. Dét er den store forskjellen på da og nå.

De fire statskringkasterne i Norden deltar i et samarbeid hvor de opererer som e-tjenester mer enn journalister. De skal vise russisk påvirkning. Senest torsdag hadde DR en lang artikkel som «avslørte» dansker som fungerer som russiske desinformanter i Danmark. Noe av det stemmer sikkert, men man merker en intensjon om å bevise noe som går forut for reportasjen. Hensikten er for åpenbar. Det samme gjelder russisk skipstrafikk langs norskekysten. Men kampanjen virker på noen og bidrar til å skape en stemning.

Det ble skapt en fryktstemning under pandemien og nå overfor Russland og russere. Den har amerikanerne levd med lenge.

Taibbi forteller at da sikkerhetstjenestene så hvilken virkning Wikileaks hadde med sine lekkasjer, bestemte de seg for å gjøre noe tilsvarende, bare med motsatt fortegn: Nå skulle staten lekke historier den ville ha frem og som ville utgi seg for å være lekkasjer på gamlemåten.

Kongressrepresentanten Adam Schiff lot som om han lekket fortrolig informasjon fra møter bak lukkede dører om Trump og Russland. Han sa at han hadde sett bevis. Han var leder av etterretningskomiteen i Representantenes hus. I virkeligheten fortalte han løgner. Schiff var en ny type operatør. Han hadde e-tjenestene i ryggen, justis, utenriksdepartementet og Det hvite hus. Han opererte ikke i et vakuum. De andre som var til stede på møtet, risikerte tiltale hvis de brøt taushetsplikten. Representanten Devin Nunes var den som avslørte at Russia collusion var en sammensvergelse, og for det ble han ikke bare hengt ut i mediene, men forfulgt: Mystiske biler dukket opp på vinfarmen deres i California, anrop fra familiemedlemmer som viste seg å være forfalskede stemmer.

Et menneske på det riktige stedet kan gjøre stor skade: Taibbi husker at han hørte Schiff lese opp på tv alle forbindelsene mellom Trump og russerne. Han visste at kongresskomiteer ikke utga slik informasjon uten å ha sjekket den og kunne gå god for den. Han skrev til Schiffs stab og spurte: Er dette virkelig verifiserte opplysninger? Han fikk til svar at «nei, vi regner med å gjøre det når vi kontakter Christopher Steele». Taibbi ble rystet. Slik hadde ikke Kongressen vært før.

For at en sikkerhetsstat skal oppstå, må det ha skjedd visse teknologiske nyvinninger som gir nye muligheter til mennesker som har makt til å realisere dem. De må ha politisk interesse av å gjøre det. En elite som ble rik på globaliseringen, hadde mistet kontakten med vanlige folk. De ble skremt av Trump og ville, som Google-sjefene sa, sørge for at det aldri gjentok seg. Google hadde svaret sammen med NSA og Facebook. Alt er en eneste stor etterretningsoperasjon. Sammen er de uovervinnelige. Tror de.

Men de er små som mennesker. De forstår ikke maktens begrensninger og menneskets natur. De tror på totalitære løsninger og det å kunne skape et nytt menneske. Hvor har de disse tankene fra?

Fra marxistiske, leninistiske ideer om revolusjon og legitimering av tankekontroll. At det også finnes et betydelig innslag av rasistiske tanker, viser at døren inn til biologi ikke er lukket etter nazismen, slik vi har trodd.

Farlige tanker kan dukke opp hos mennesker med makt og som nettopp har makt til å definere hva du får mene om dem.

CIA-sjef John Brennan stemte på presidentkandidaten til det amerikanske kommunistpartiet i 1976. Rådgiver til Alexandria Ocasio-Cortez ble nettopp beskrevet som kommunist.

Da the Squad ble innvalgt i Kongressen, ble de sett på som outsidere med sin antisemittisme og antiamerikanisme og hat mot «hvit kultur». Men de ble ikke holdt på armlengdes avstand. Nancy Pelosi hadde bruk for dem. Sommeren 2020 slapp de dem løs i gatene.

Da stilte Corporate America opp for BLM og Antifa. George Soros er en trojansk hest innenfor Amerikas murer. Men han er beskyttet. Han kan ikke røres. Han får ødelegge amerikansk rettsvesen og amerikanske storbyer i fred.

Da tidligere Speaker of the House, Newt Gingrich, forsøkte å ta opp Soros’ ødeleggende virkning på Fox News, fikk han beskjed om at Soros ikke var tema. – Så Soros er verboten, sa Gingrich.

Det var han. Men ikke for Tucker Carlson. Tucker var noe så sjeldent som en ekte journalist i mainstream media. Han skulle ikke vært der. Det var en anomali.

Derfor måtte han fjernes.

Men for hver åpne maktdemonstrasjon avslører makten seg. Det de aller minst vil bli avslørt som. Deres nakne arroganse og brutalitet. Det motsatte av Uncle Joe.

Vi ser at makten utnytter lover som har gode formål til noe helt annet. Restrict Act skal beskytte USA mot TikTok, men kan brukes til å bannlyse alt annet myndighetene ikke liker. Her benyttes alt stat, næringsliv og medier vet om deg til å begrense, isolere og ødelegge deg.

Men først må du defineres som farlig – enten deg eller dine tanker. Dét er hva det industrielle sensurkomplekset holder på med.

Vi husker at Aftenposten ble med i et avissamarbeid som skulle avsløre skatteparadis som Paradise Papers. Nå har avisene ansatt etterretningsagenter, og Bellingcast later som de har hemmelig informasjon, men er e-tjenestenes inoffisielle kanal. Publikum er godtroende, inntil noen får en titt bak forhenget.

Det var dét Taibbi, Bari Weiss og Michael Schellenberger fikk. Nå vet vi.

Hva gjør vi med det?

Taibbi kaller det «a sea change», et hamskifte.

Den integrasjon mellom institusjonene og opphevelse av skiller som har vært der siden opplysningstiden, er fascistenes korporative stat på steroider. Skal man være stygg, kan man også si at alt pratet om dugnad og fellesskap i det nye Norge er uttrykk for det samme.

Forutsetningen for å avsløre er undersøkelse og kartlegging.

Hvis vi skal ha noe håp om å få oversikt, må vi ha medier som fungerer som journalister skal.

Document ser at vi er de eneste som arbeider systematisk med denne kartlegging. Til den jobben trenger vi din støtte.

Vi står eller faller sammen.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!