Kommentar

Ser Carl I Hagen at hans livsverk legges i grus? Foto: Heiko Junge/Scanpix

Selv mørk førjulsvinter kan ha sine lyspunkter. Mens jeg skriver denne teksten, meldes det fra naboen i øst at Sverigedemokraterna (SD) på flere målinger ligger likt i oppslutning med Socialdemokraterna (S). I Norge er det annerledes, for Fremskrittspartiet (FrP) måles gjentatte ganger til under 10 %, faktisk helt nede mot 8 % i et par undersøkelser. Det er usle sifre for et parti som for 10-15 år siden fikk over 20 % ved valg og stundom 30 % og mer ved meningsmålinger. Hva har skjedd? Hva må til for å snu utviklingen?

Det er ikke fritt for at jeg føler meg mer enn en smule Cato d. e.-aktig («for øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges!») når jeg atter en gang kommer inn på temaet, for om og om igjen har jeg i skrift forsøkt å bevege FrP til å ta skjeen i en annen hånd og bli det de iallfall delvis var eslet til, spesielt etter Hagens oppgjør med ungliberalerne på Bolkesjø-landsmøtet i 1994, et politisk hjem for norske nasjonalkonservative. Disse, altså vi, er nemlig godt og grundig forlatt av de øvrige partiene på Stortinget som alle er blitt lyseblårosa – med diverse grønne, gule og røde islett, det skal innrømmes – og vel tilpasset den store syntesen  som nå knytter Høyre og Arbeiderpartiet sammen i nærmest all praktisk politikk. Men viktige ting fortjener i blant å gjentas dersom man ikke straks når frem med vettug argumentasjon, og noen ganger hender det da at «droppen urholkar stenen» (i ånden erlegges avgift til Pebs Blodsband for lån av sitatet). Jeg prøver meg derfor med enda et forsøk på å tale FrP fra å opptre slik at de ender opp i småpartienes fellessump der det er mørke, glemsel og tenners gnissel, men isteden – til og med relativt lett! – kan vokse seg store. Men for at dette skal kunne skje, kreves omlegning av både tankegang og politikk.

Hvorfor er SD blitt så store i Sverige? Fordi de, som eneste parti i Riksdagen, konsekvent har stått mot migrasjonsgalskapen som truer med å ødelegge Sverige som svenskenes land. De har også talt og stemt for vanlige folks trygghet hver gang slike temaer er kommet opp på det politiske bordet. Sistnevnte gjelder både den økende voldskriminaliteten og andre stridsspørsmål der alminnelige mennesker føler seg overkjørt av Makta enten denne sitter i Stockholm eller Brussel. På denne måten er SD blitt troverdige ikke bare for folk på den politiske høyresiden, men også for tidligere S-velgere. Medelsvensson og hans slektninger som en gang utgjorde de sosialistiske partienes ryggrad, men som nå føler seg sveket og forlatt, har i hundretusentall gått over til Sverigedemokraterna. I denne betydningen må man gi SD rett: De har lykkes med å bli det nye S slik FrP i sin tid var godt på vei til å erstatte A som Norges største de facto arbeiderparti, skjønt sistnevnte begynner etter hvert å bli ganske mange år siden.

Sammenligner vi med et annet skandinavisk partis fremvekst under senere år, Senterpartiet (Sp), så ser vi igjen illustrert kraften i deler av argumentasjonen knyttet til SD-fremgangen. Norske Sp har absolutt ikke noen imponerende track record hva gjelder holdningen til migrasjon, dertil knyttet de seg i sin tid altfor sterkt opp mot det såkalte rød-grønne samarbeidet (likevel: De vil akseptere et lavere antall kvoteflyktninger enn øvrige partier på Løvebakken), men de har tillit i folket hva gjelder motstand mot sentralisering, mot den urbane maktelitens herjing med vanlige folk rundt omkring i landet som er møkklei fusjoner og nedleggelser. Disse menneskene langt fra Oslo 2 og 3 vet at ingen representant for ordensmakten kommer fortere ved at man legger ned det lokale lensmannskontoret, snarere tvert imot, akkurat som man ikke får raskere legetilsyn eller –behandling ved at lokalsykehuset er effektivisert bort til nærmeste by; de skjønner meget vel at «nærpolitireform» er et løgnaktig ord, pr-smidd for å lure bygdefolk til ikke å yte motstand. Sp har stått frem som disse menneskenes mest troverdige beskytter og har nytt eventyrlig fremgang som følge av standhaftigheten.

FrP kunne valgt å ta opp og bære videre den nasjonalkonservative arven i vårt land, en tradisjon alle øvrige partier har gitt opp av frykt for å få ordene «rasist» og «fascist» slengt etter seg av godhetens selvbestaltede voktere, men dette har de latt være, senest da Tybring-Gedde igjen utfordret partiledelsen til å ta til vettet etter det dårlige kommunevalget i høst. Det ble nei i neven ; FrP var et liberalistisk parti, lød besvergelsen, og i det borgerlige samarbeidets ånd og navn skulle man fortsette regjeringens liberale kompromisspolitikk. 

Det man da skal være klar over, er ikke bare at FrP aldri kan vokse opp mot og forbi tidligere høyder dersom man fortsetter som man stevner (noen andre kommer i så fall til å fylle det nasjonalkonservative tomrommet  i også vårt land, vi vet bare ennå ikke hvem), men man har ennå ikke på langt nær sett hvor dypt man kan falle. For ingen partier har noe stabilt «grunnfjell» som de alltid kan regne med, ikke engang KrF og definitivt ikke FrP som isteden burde innse det kloke og allmenngyldige i Carl I Hagens gamle motto: «Det kan alltid bli verre». Hva folkelig oppslutning angår, kan det så avgjort bli verre for FrP dersom de fortsetter å konkurrere med Høyre, Venstre, KrF og andre innen lyseblå sjiktet av den politiske velgermassen; det er svært trangt der, og det er ikke i første rekke FrP man vender seg til dersom man blør for miljøet, synes synd på de fattige i Afrika eller hva det nå måtte være for hjertesaker man har liksomgjort til sine. Fortsetter FrP kursen inn i det lyseblårosa aftenlandet, så risikerer partiet å reduseres til én blant flere (paradeeksempelet er Venstre) politiske sekter hvis fortid er langt mer beundringsverdig enn fremtiden. 

Hovedargumentasjonen denne gang er altså ment å vekke til live FrP-ledelsens selvoppholdelsesdrift snarere enn tale til deres ideologiske instinkter, til deres nasjonale grunnreflekser i kampen for Norge og nordmenns plass i verden. For la det ikke herske tvil: 8 % kan bli til 4 % og enda mindre, det finnes overhodet ingen «bunn» i oppslutningen for partier, i hvert fall ikke for FrP.

Det FrP måtte ha hatt av grunnfjell, var nemlig forhutlede nasjonalkonservative, politisk hjemløse som meg selv, for lengst forlatte av Høyre og KrF for ikke å snakke om det tidligere aktverdige partiet Venstre hvis adferd nå må få gamle partiledere til å rotere i graven; det var våre stemmer FrP kunne regne med ved valg etter valg fordi alle alternativer var enda mye verre. Jeg snakker her av bitter selvinnsikt: Dette grunnfjellet skal dere ikke regne med lenger, for vi er så inderlig skuffet blitt over FrP-ledelsens opptreden i mange politiske saker, over hvilke politiske holdninger det er blitt avklart skal være representative for partiet, men også over hvordan de har omtalt grupperinger og partier som burde være deres naturlige samarbeidspartnere internasjonalt. Med det siste poenget tenker jeg ikke bare på en hel rekke saker langs Davos-Brussel-aksen, men også mer konkret på hvordan partiledelsen har stilt seg i kø for å støtte Demokratene i USA både før og etter valget av Trump, på hvordan FrP har unnlatt å identifisere seg med og støtte nasjonale partier i Danmark og, ikke minst, hvordan FrP har løpt etter øvrige norske partier og med logrende iver passet på å markere moralsk og politisk avstand til SD gjennom årene. FrPs globalistisk-liberalistiske ambisjoner har i alle disse spørsmålene og sakene trumfet tilløp til nasjonalkonservativ fellesskapsfølelse med dem som burde vært partiets nærmeste venner i andre land. Dette har de tapt på: Oppslutningen om FrP synker mens det motsatte er tilfellet for de nevnte politiske bevegelsene internasjonalt. 

Noe av det vanskeligste man kan stå overfor innen den psykiatrinære delen av medisinen, er å diagnostisere, deretter kurere selvdestruktiv adferd. Tilsvarende gjelder for politikken: Det har hittil vist seg uoverkommelig å få vesteuropeerne i sin alminnelighet, og nordmenn kanskje enda mer, til å erkjenne at vesentlige deler av vår politikk gjennom flere tiår nå har vært selvdestruktiv. FrP ser ut til å ha spesielt vanskelig for å innse at det ligger i deres egen forbaskede interesse å endre kurs før de seiler partiskuta helt opp i fjæresteinene. For partiet kommer til å grunnstøte om de fortsatt skal konkurrere på bortebane med de mange andre liberale til liberalistiske beilerne vi finner rundt sentrum. Da vil FrP forsvinne som en reell maktfaktor i norsk politikk.

Som antydet ovenfor: Man er aldri så legelig rådløs som når man forsøker å få pasienter til å holde seg vekke fra det som er farlig for dem, men uten at de vil lytte til vett og fornuft. Til slutt kan man måtte innse at dersom de selv ikke vil, så er alt forgjeves. FrP står nå ved kanten; de kan redde seg eller de kan la være. For et nasjonalkonservativt alternativ kommer før eller siden til å stjele det som var deres grunnfjell om de ikke selv leverer varene. Noe vil alltid stette et eksisterende behov i folket; slik er politikkens lov.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

Les også