Kommentar

SIANSs frontfigur Arne Tumyr kastet Koranen under SIANs demonstrasjon på Torvet i Kristiansand den 16. november. Det førte til basketak mellom demonstranter og politi da noen brente deler av den boken. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB Scanpix.

Jeg liker ikke bokbrenning. Som forfatter er jeg i overkant glad i bøker, og sliter med å tenke på hva som skjer med overskuddsbøkene fra norske loppemarkeder – for samfunnet vårt er inne i en frivillig «Fahrenheit 451»-virkelighet, og mister bøker i et forrykende tempo. Stuer uten bokhyller er angivelig et «digitalt fremskritt».

Som politiker er jeg også imot bokbrenning av prinsipp, ettersom jeg anser det som usivilisert. Kort og godt. Aldri har noen brent en bok for å fremme sivilisasjon og opplysning. Bokbål har alltid vært et uttrykk for det totalitære, for ufrihet og undertrykkelse, derfor vil jeg aldri stille opp på en demonstrasjon hvor man brenner bøker. Bøker kan ikke forsvare seg. De må forsvares av mennesker, ellers ender man med samfunn hvor også mennesker ender på bålet.

Men…

Det er flere men her: Det er forskjell på bøker. Og det er forskjell på intensjoner. 

De som arrangerer loppemarkedene hater ikke bøker. De mangler bare kunder. Regimer som brenner bøker, hater ikke bare bøkene de brenner, de hater også opposisjon, kjettere, dissidenter, frihet og alt som er menneskelig. SIAN brenner imidlertid ikke bøker. De brenner bare en bestemt bok, som protest mot samfunnet denne boken skaper.

SIAN hater altså ikke bøker generelt. De hater ikke mennesker, frihet, dissidenter, opposisjon og kjettere – men de hater samfunnet Koranen skaper der hvor Islam vinner frem. De hater hva Islam har gjort med friheten, kvinner, jøder og individet i 1400 år. Koranen er Muhammeds personlige, politiske manifest, og en farlig bok for frihet og demokrati, akkurat som «Mein Kampf» og «Das Kapital». Alle disse tre bøkene er skrevet av en enkelt, mannlig sjefsideolog, og representerer hvert sitt spesielle samfunnssystem, og dessverre, menneskets historie er preget av kampen mellom konkurrerende samfunnssystemer.

Så når noen hater Koranen fordi de anser den som menneskefiendtlig og en fare for vårt demokratiske samfunnssystem, er det på grunnlag av 1400 år med historisk empiri. At islams flokk og følgere truer med vold, krig og død hvis noen hater Koranen og samfunnssystemet den representerer, bekreftes også av 1400 år med historisk empiri. Den diskusjonen er over: Islam skaper forferdelige samfunn. Hver gang. Den «freden» islam forespeiler, er en helt annen type fred: Det er en totalitær fred, hvor all opposisjon er rensket ut, og ingen tør å opponere av frykt for konsekvensene. Taliban-fred. IS-fred. Iran-fred. Diktatur-fred. Nei takk.

Ytterpunktene viser hvor grensene går for det demokratiske samfunnet. 

I det islamske samfunnssystemet er guds vilje målet, og presteskapets makt middelet – hvem det går ut over spiller ingen rolle.

I demokratiet er det individets frihet som er målet, og statens voldsmonopol er kun et hjelpemiddel til den lovgivende, den utførende og den dømmende makt. At individer fornærmer presteskapet og de troende er likegyldig for samfunnet som et hele.

Demokratiet er det mest kompliserte og sårbare samfunnssystemet, fordi det krever respekt for individets ytringer, adferd og holdninger, selv om de er utålelige. Islam er en fiende av demokratiet, og selv det må demokratiet akseptere. Det utnytter Islam på det mest kyniske:

Når tusenvis av Muhammeds sektmeldemmer toger gjennom Europas byer i en maktdemonstrasjon av grønne og sorte flagg, koransitater, skjegg, knyttnever og takfir-rop (å erklære andre for å være vantro), med kvinner demonstrativt plassert bakerst, ikledd sorte sekker, så er ikke dette et uttrykk for demokratisk sinnelag, eller feiring av religiøse høytider. Det er islams måte å synge «Seier‘n er vår».

Disse tusenvis av islamister i flokk og følge, er ytterpunktet som gir demokratiet finger‘n, på vegne av Muhammeds macho-overtro og hans sharialover av menn, for menn, til menns fordel. Og hva skal demokratiet stille opp mot det? Det stiller en håndfull SIAN-aktivister, under et norsk flagg, som brenner Koranen i ren protest, beskyttet av politiet mot rasende muslimer, og enda flere rasende, vantro sosialist-bøller, som før mente religion var «opium for folket». Der har du dagens demokrati, og hvor nære det er sammenbrudd.

SIAN gir bare finger‘n til de som gir demokratiet finger‘n. Formen er ikke akkurat intellektuell, men den er helt legitim, og den er tydelig: Islam fortjener motstand. Islam og SIAN er nemlig demokratiets ytterpunkter – og selv om disse ytterpunktene fremstår som skremmende, ubehagelige og uønsket for mange mennesker, er de helt nødvendige i et demokrati.

Ytterpunktene viser hvor grensene går. Hvor pendelen svinger innenfor. Og de viser oss hvor bredt demokratiet er, og viktigst: Hva som ligger hinsides demokratiet. Hva har vi i vente, hvis norske myndigheter ikke forsvarer det som er mellom ytterpunktene: Friheten, ytringsfriheten, voldsmonopolet og demokratiet.

En takk til SIAN. Ikke for å brenne bøker, men for å avsløre noe viktig. 

Norske myndigheter har en tendens å bøye seg for bøller og voldsregimer, enten det er Kina eller Islam. Erna & Co respekterer ikke Koranen. Hun respekterer islams voldskapital. En voldskapital som tilsier at samfunnet som det mislykkede «flerkulturelle» samfunnseksperimentet når som helst kan eksplodere i vold – som alltid når islam vinner styrke og mot. Dette er nøyaktig samme voldskapital som mafia og andre bøller i dress alltid har forvaltet:

«La oss bare holde på med vår agenda i fred, og ikke lag noe bråk eller opposisjon, så blir det fred. Men utfordrer du oss, så knuser vi deg med endeløs vold.»

Pavedømmet på 1500-tallet var bygget på voldskapital. Irans prestedømme er bygget på voldskapital, og nå «advarer» de Norge. Kinas mafiastat er bygget på voldskapital. IS’ overtagelse av Raqqa foregikk med ren voldskapital. Gangster-islam har fått bygge seg opp i svenske, franske og tyske forsteder i årevis, og oppspart voldskapital gjør at ingen lenger tør utfordre dem. Borgere, politikere og politi er satt sjakkmatt av voldsmenn. I Sverige av alle steder. Det sier noe om potensialet til macho-samfunnssystemet Islam.

Norge derimot, er bygget på oljesmurt dekadanse, provinsiell naivitet og postmodernistisk prinsippløshet. Det er dette SIANs koranbrenning avslører: En prinsippløs feighet, som viser at norske myndigheter hverken kan eller vil beskytte demokratiet. (Altså alt det som ligger mellom pendelens ytterpunkter.) I stedet løper det offentlige Norge instinktivt til pendelens ene ytterpunkt, og beklager det det andre ytterpunktet gjør. Finn feilen. Og forstå signalet.

Islam krever særbehandling, og får det. Hver gang. 

Da Otto Jespersen brente bibelen i 2006, sto TV2s team smilende rundt for å dokumentere bokbrenningen som et festlig humorinnslag. Når Arne Tumyr brenner en annen guds ord, står rasende demonstranter rundt, politiet forsøker å stoppe bokbrenningen, og TV2s team er der for å rapportere ekstremismen og trusselen mot «samholdet» i samfunnet. Igjen: Finn feilen.

Denne monumentale dobbeltstandarden skyldes ikke at demokratiet vårt har mer respekt for en gud enn en annen gud. Den skyldes islams bøllete adferd. Folk bare ler av harmdirrende kristne. Men alle er redd harmdirrende muslimer, for islams alltid tilstedeværende voldsvilje og skrekkvelde ligger som en skygge over vestlige demokratier nå. Politikerne viser dette mørket «respekt» – og dette er de samme politikerne som inviterte samfunnssystemet fra 600-tallet til Vesten – i troen på at to samfunnssystemer kan fungere i samme land. Hvor dum er det lov å være?

Jeg liker altså ikke bokbrenning av prinsipp, for det er usivilisert og uønsket. Men når en slik demonstrasjon avslører både prinsippløse politikere, og den truende voldskapitalen bak Islam, da har ytterpunktet SIAN gjort noe riktig. Og viktig:

Blir man krenket av andres frihet, har man åpenbart ikke blitt krenket nok. Da trenger man mer av samme demokratiske eksponeringsterapi til man blir frisk. Og tåler man ikke leve med konsekvensene av et fritt demokrati, får man flytte til et land med et islamsk samfunnssystem. Vi er drittlei hele islam. Muhammeds krigerske overtro skal nemlig aldri få noen makt her. Vi vil ha vårt eget samfunnssystem, som innebærer frihet for individet. Det innebærer også at individet kan brenne bøker. Det er tross alt bare papir.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!

Les også

Les også