Gjesteskribent

Theodor W. Adorno foran kateteret i 1958.

I samme åndedrag som identitetspolitikk nevnes ofte Frankfurterskolen som er betegnelsen på Institutt for sosialforskning i Frankfurt. Med dets marxistiske forankring ble instituttet etter Hitlers maktovertagelse stengt og flyttet til USA. Etter krigen gjenopprettet i Tyskland. Sterkt forenklet kan en si at deres forskning ikke bare dreier seg om å tolke verden, men også bidra
til å forandre den. Det vi i dag vil kalle en tenketank.

Sosiologen og filosofen Theodor Adorno (1903-69), som var en av grunnleggerne, holdt i 1967 en forelesning om aspekter ved den nye høyreradikalismen. Den ble gitt ut i år (2019) i fire opplag så langt, og har fått stor oppmerksomhet i tyske medier.

Tesen er at forutsetningen for fascisme, også etter at Nazi-Tyskland tapte krigen, fortsatt består i form av kapitalisme. Dessuten at angsten for samfunnsutviklingen fører til politisk fascisme.

Sett i et marxistisk perspektiv fører kapitalismen til deklassering av sosiale sjikt som tradisjonelt var borgerlig innstilt. Disse ønsker å beholde privilegiene og utvikler derfor et hat til det de kaller sosialisme. Og det er derfor vanskelig for dem å kunne akseptere en overgang fra et kapitalistisk til et sosialistisk samfunnssystem. Adorno anser ikke SPD (det tyske sosialdemokratiske partiet) som et klassisk marxistisk parti, men et parti basert på keyniansk liberalisme. Tross full sysselsetting trues arbeiderne av en teknologisk arbeidsløshet gjennom å bli potensielt overflødig gjennom automatisering. I tillegg angsten for det daværende Sovjetunionen. Han mener nasjonalstaten er avhengig av blokktilhørighet og svakelig ukysk nasjonalisme (tysk: pathisch), som resulterer i fremtidsangst.

Adorno skriver at gammel og ny fascisme er jevnlig fordelt i befolkningen. De som arbeider i detaljhandelen er redde for at varehus tar fra dem levebrødet. Bønder som han mener lever i en permanent krise mener han ikke kan løse deres problemer med subsidier, men gjennom rasjonell [tvangs-] kollektivisering.

Nazi-Tyskland ble ifølge ham aldri radikalt ødelagt, og «de ubelærbare» fascistiske bevegelser er demokratiets arr. Hvis man ensidig forklarer høyreekstremisme med konjunkturendringer kan det føre til konklusjonen: «Hvordan skal det gå videre når en gang den store krisen kommer.» Det er undergangsfantasier i en form av Marx’ sammenbruddsteori som forekommer i forkrøplede og falske bevisstheter. Adorno mener at en ikke skal undervurdere høyreekstremisme selv om de har et lavere åndelig nivå og mangler en teoretisk overbygning. Den baserer seg på propaganda der [irrasjonelle] mål byttes med [radikale] midler. I Nazi-Tyskland gav dette seg utrykk i en blanding av galskap og teknologisk perfeksjon.

Adorno nevner at det i Weimarrepublikken var rivalisering mellom kommunister og nasjonalsosialister som kom fra samme samfunnssjikt. Denne rivaliseringen fortsatte etter krigen selv om det i Forbundsrepublikken ikke var et kommunistparti i 1967. Som et eksempel på kommunisthat nevner han «Kongo-Müller».

Siegfried Müller (1920-83) en tidligere Wehrmacht-soldat var leiesoldat i Kongo i 1964/65 der han begikk grusomheter overfor
sivilbefolkningen. I et filmintervju fra 1965 forteller han at han kjemper mot kommunismen. Han var ikke klar over at filmskaperne kom fra DDR. Filmen som blant annet var ment å vise Forbundsrepublikkens neoimperialistiske kurs, ble eksportert til 37 Østblokkland. (Kilde: «Legionär an der Medienfront» Spiegel Online 19.05.2010)

Kapitalisme er ifølge Adorno materialisme som økonomisk overskudd vulgærmaterialisme. I kommunisme på den annen side er materialisme en politisk teori. De som identifiserer seg med en borgerlig klassebevissthet anser seg selv som idealister. Han beskriver dem som vulgæridealister og «svarte beist» (fransk: bête noir) som en bør mislike og unngå. Venstreintellektuell er for dem et skjellsord. De påberoper seg å være demokratiske, men ikke desto mindre sier de at de ikke kan diskutere med venstreintellektuelle da det dreier seg om eksistensielle motsetninger. Skillet mellom forstand og såkalt følelse blir tingliggjort. Adorno mener dette er antiintellektualisme. Det er vanskelig å forsvare seg mot ubegrunnende påstander og brannmerking fra de høyreradikale da de ikke har en gjennomarbeidet fascistisk teori. Vulgæridealistene har ikke ideer for ideenes skyld, men av pragmatiske grunner; noe må de ha å tro på og leve for. Det er ingen bevegelse eller ideologi med klare fiendebilder, men snarere øyeblikksprojeksjoner (tysk: projektive Momente). De gir etter for propaganda og har personlighetstrekk som likeledes har lett for å binde seg til autoriteter (engelsk:Authoritarian Personality). Uten et ideologisk fundament er det lett for dem å endre mening
hvis det er til deres egen fordel.

Noen bemerkninger

Det første som slo meg etter å ha lest foredraget, var at det likefullt kunne vært en beskrivelse av hvordan venstresiden forholder seg til høyresiden i politikken. Adorno sier at hans motstandere brennmerker ham og hans meningsfeller, men anvender selv benevnelser som «svakelig ukysk nasjonalisme», «de ubelærbare», «forkrøplede og falske bevisstheter», «vulgæridealister», «antiintellektuelle» og «svarte beist». I etterordet forfattet av historikeren Volker Weiss skriver han om begrepet kulturmarxisme – som i de kretser anses som skjellsord på linje med venstreintellektuell – nevner han Fjordmann og ABBs manifest. En for ham grei måte å sverte alle de som ikke er enig med ham på. Det er ikke så rart. Vi skal ikke glemme at marxisme er en totalitær ideologi.

I arbeidet for å bevare vår kristen-humanistiske arv, mener jeg det er avgjørende at en setter seg inn i de ideologier som ligger bak det venstresiden tror på og våre egne idealer. Jeg treffer stadig glødende sosialister og kommunister som ikke besitter kunnskap om det de forfekter. De dekker seg ofte bak dette med at det er å finne løsninger på dagens problemer som er viktige, ikke ideologien. Men de skjønner ikke at enten de vil eller ei er de preget av den ideologi de ofte ikke kjenner til. Marx’ og Engels’ teorier ble utviklet i en helt annen tid, slik at deres verktøy ikke kan brukes i vår samtid. De begge stod på Hegels skuldre, og en kan vel si at den idealistiske filosofien ikke lenger er aktuell som en metode for å forstå vår samtid.

Jeg ble kjent med Adornos teorier gjennom musikkestetikk. Han var elev av komponisten Arnold Schönberg (1875-1951) og utviklet estetiske teorier som har hatt en for meg skremmende definisjonsmakt på hva som regnes som sann kunst. En av de viktigste motstemmene er Sir Roger Scruton som tør være kjent for Documents lesere. Jeg er redd for at Adorno innen venstreorienterte kunstnerkretser tar det som blir sagt om ham for gitt. Det å trekke hans teorier i tvil blir sett ned på. Kanskje av den grunn at de ikke har forsøkt å sette seg inn i hans tenkning.
Den største faren er ikke marginale grupper som svermer for høyreradikalsimen, men snarere en venstreside som vil konservere den samfunnsnedbrytende verdensanskuelsen de selv representerer. Dette er mennesker som innehar sentrale posisjoner i det norske samfunn inklusive media og utdanningssektoren. Vi må være gjennomført saklige, så får de heller kalle oss rasister, islamofobe og homofobe. Det sier mye om deres manglende toleranse når en del verdikonservative skribenter må bruke pseudonym for å kunne ytre seg offentlig.

 

Litteraturliste
Adorno, Theodor, Aspekte des neuen Rechtsradikalismus, Berlin: Suhrkamp, 2019, 4 opplag.
Frenzel, Eike, (2010, 19.05). Legionär an der Medienfront, Spiegel Online. Hentet 08.09.2019
https://www.spiegel.de/geschichte/soeldnerlegende-kongo-mueller-a-948923.html
Relevante lenker
Institut für Sozialforschung
http://www.ifs.uni-frankfurt.de
«Kongo-Müller»

Kjøp Oriana Fallacis bok her

Les også

Les også