Nytt

Skjermdump fra den egyptiske fjernsynskanalen Sada al-Balads aktualitetsprogram «På mitt ansvar» (Ala’ Masouliti) den 18. juni 2019. Programmet ledes av den kjente journalisten Ahmed Moussa. Tegningene ble ledsaget av en strøm av skjellsord mot Erdogan, som tirsdag anklaget Egypt for «å ha tatt livet av» den tidligere egyptiske presidenten Mohammad al-Morsi, som døde av et hjerteattakk i retten, dagen før. Foto: Arthur Dent.

Søndag går innbyggerne i Tyrkias største by, Istanbul, til urnene for å velge ordfører for andre gang i år. Men valget er nesten som et presidentvalg å regne, og imøtesees med stor spenning, verden over.

Mange mener Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og hans parti AKP trumfet igjennom dette omvalget, etter at hans kandidat tapte valget i mars. Et nytt tap vil være bittert å bære når Erdogan kommende uke reiser til G-20 møtet i Japan, der han skal møte USAs president Donald Trump for å be om pent vær.

Med en margin på 13.000 stemmer vant opposisjonskandidaten Ekrem Imamoglu (49), fra Det republikanske folkepartiet (CHP) valget, der mer enn åtte millioner innbyggere deltok. Valgdeltakelsen var på 83,86 %.

Motkandidaten, tidligere statsminister Binali Yildirim (63), var med å stifte Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) og er kjent som Erdogan-lojalist på sin hals.

Beskyldninger om utstrakt valgfusk har haglet fra begge partier, og det er spenning i hele Tyrkia – for ikke å si regionen – før det mange omtaler som et skjebnevalg for Tyrkias sterke mann, Erdogan. Valgutfallet kan få store konsekvenser for Tyrkia på flere områder.

Finansielt

Erdogan fløt lenge på Tyrkias stadig sterkere økonomi, men inflasjonen har økt jevnt og trutt, og i 2018 falt den tyrkiske liren 30 % mot dollaren, noe som ga Erdogan ubehagelig motbør. Liren har falt ytterligere 10 % i verdi så langt i år, og da omvalget i Istanbul ble annonsert i mai, kvittet utenlandske investorer seg med aksjer for nesten 350 millioner dollar i løpet av én dag, skriver Reuters.

Flyktningstrømmen fra nabolandene til Tyrkia har nesten stoppet opp det siste året. Nå søker stadig flere unge tyrkere – med og uten kurdiske aner – til irakisk Kurdistan for å finne jobb. Flere tyrkere jeg har snakket med, mener det er Erdogans stormaktambisjoner, og ikke minst hans kyniske utnyttelse av billig syrisk og irakisk arbeidskraft, som har ødelagt deres sjanser til å finne en godt betalt jobb i hjemlandet.

Militært

NATO-landet Tyrkia la seg ut med USA og NATO da de i fjor undertegnet en kontrakt med Russland om kjøp av S-400 luftvernraketter. USA har gjentatte ganger advart om at Tyrkia da vil stanse leveransene av NATOs nye jagerfly F-35. Senest for to uker siden ga USAs midlertidige forsvarsminister, Patrick Shanahan, Tyrkia et ultimatum: – Stans kjøpet av S-400, eller glem F-35!

Ultimatumet var ledsaget av varsler om at USA vil iverksette ytterligere sanksjoner allerede fra neste måned, dersom kjøpet ikke omgjøres. Ikke uventet ble dette mottatt med forferdelse av tyrkisk presse – som nesten utelukkende er regimetro. Neste helg skal Erdogan og Trump møtes til samtaler på G-20 møtet i Osaka, Japan. Taper Erdogans kandidat dagens ordførervalg, vil Erdogan reise til Osaka med en «dundrende hodepine», som en tyrkisk bekjent av meg beskrev det.

Men Erdogan har flere smeller eller hodepiner i vente. Det er vel kjent at Tyrkia forsyner den FN-støttede og Tripoli-baserte regjeringen i Libya med våpen og ammunisjon. Det setter ham på direkte kollisjonskurs med Egypt, UAE og store deler av den arabiske verden – Qatar unntatt – som alle støtter opprørsgeneralen Khalifa Hiftar. Fly fra denne alliansen har deltatt i raid over Libya, og i forrige uke kom det ubekreftede meldinger om at også tyrkiske offiserer deltar på motsatt side.

Dermed er vi tilbake til konflikten i og rundt Gulfen – den arabiske eller persiske, alt etter hvilket ståsted man har. Sammen med Qatar har Tyrkia markert seg som Irans beste venner. At USA har sin største militærbase i regionen, al-Udeid, i Qatar er vel kjent. Mindre kjent er det at Tyrkia også har en militærbase i det lille gulflandet, som i dag boikottes av sine naboer.

Tyrkia har også 30.000 mann under våpen på Nord-Kypros, som de invaderte i 1974. Snart 50 år etter er den floken like uavklart. Også i Somalia har Tyrkia etablert en havnebase, angivelig for å trene opp somaliske regjeringsstyrker.

Sist men ikke minst er konflikten i Syria også i ferd med å utvikle seg til en alvorlig hodepine for Tyrkias sterke mann. I samforståelse med Russland, Syria og Iran tok Tyrkia i fjor på seg å danne en sikker sone rundt den syriske byen Idlib. Det området har tjent som oppsamlingssone for hundretusener av sivile syrere, og flere titalls opprørsmilitser, alle islamistiske og mer eller mindre løselig affiliert med Al-Qaida.

Ettersom Russland og USA på hver sin side bidro til å snu krigslykken for syrerne, tok russerne og det syriske regimets tålmodighet med opprørerne i og rundt Idlib slutt i begynnelsen av mai. De siste ukene, senest i dag, har det vært mer eller mindre full krig i det tyrkisk-kontrollerte området. Nok en humanitær katastrofe verden hører lite om. For mindre enn to uker siden gikk det som det måtte gå, og flere tyrkiske soldater ble skadet, da syriske regimestyrker angrep en tyrkisk posisjon.

Dermed er Erdogan også på konfliktkurs med Putin, og hodepinene står i kø før neste helgs G-20 møte.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.