Kommentar

Statsråder og delegater på FrP- landsmøtet på Gardermoen den 5. mai 2019. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix.

FrP er i dag ikke et nasjonalkonservativt parti. Bør vi avstå fra å stemme inntil vi har et slikt parti å stemme på? Jeg har i et par kommentarer hevdet at vi bør stemme FrP tross alt, og vil her gå nærmere inn på argumentene, i fem punkter.

1. Alternativet?

Nye partier går ofte til grunne eller taper troverdighet på motsetninger mellom ildsjelene. Det var i grunnen et mirakel at FrP overlevde Anders Lange og motsetningene på det mye omtalte Bolkesjø-møtet. En politisk begavelse som Carl I. Hagen dukker ikke opp så ofte.

Et brukbart alternativ vil ikke foreligge til høsten. (Det er gode grunner til at få anbefaler noen av de eksisterende småpartiene.) Men anta et nytt, seriøst nasjonalkonservativt parti som ikke river seg selv i stykker på personlige motsetninger. Et viktig punkt i programmet vil naturligvis være stans i fremmedkulturell innvandring. Et paradigmeskifte i flyktningpolitikken, vesentlig strengere reaksjoner ved løgn og bedrag, klarere krav til assimilering – alt dette er opplagt. Slutt på logringen for EU og FN, javel. Og så skal alt konkretiseres. At enighet om prinsipper går hånd i hånd med uenighet om det konkrete, er normalt i politikken. Det er ingen grunn til å tro at et nytt parti vil være annerledes på den måten.

Vil partiet kreve forbud mot islam eller redusere norske muslimers statsborgerlige rettigheter? Et slikt parti har forhåpentligvis ingen mulighet. Den viktigste nasjonalkonservative oppgaven er å forsvare det liberale demokratiet, følgelig er det meningsløst å støtte et parti som undergraver det. Jeg kommer tilbake til dette punktet.

Så kommer alt det andre som et parti må ta stilling til. Enda mer velferdsstat? Sykelønnsordningen? Et nytt parti kan lett bli splittet i slike spørsmål. De som danner en fast front i motstand mot bompenger, kan være uenige om alt mulig annet. Det er selvsagt mulig at jeg tar feil, men jeg tror et nytt parti vil få liten oppslutning. Det er også lett å undervurdere det enorme arbeidet med å etablere et nytt parti.

2. Hvorfor så svak motstand?

Jeg har to ganger gått i demonstrasjon til støtte for Listhaug. Oppslutningen var begge ganger overraskende liten. Da hun ble kastet ut av regjeringen i fjor, gadd ikke engang motdemonstranter å møte opp, de som første gang kalte oss fascister. Jeg så bare to småpiker som skrikende anbefalte alle å hate Listhaug. Man kan innvende at deltakelse i en demonstrasjon ikke er representativt. Men det er en indikasjon på beskjedent engasjement.

De gamle mediene har nok mistet kontrollen, som fru Brundtland konstaterte, men de har stadig makt til å opprettholde en alminnelig oppfatning om hvordan verden er og hva som er riktig å tenke. Nå skal vi ikke bry oss mer om innvandring. Tenk på klima nå.

At motstand mot masseinnvandringen er så liten, skyldes ikke primært mediene. Viktigere, tror jeg, er at få kjenner problemene på kroppen. Statens milliarder smører politikken så den glir ned, og privat velstand bidrar. De som flytter fra innvandringstette bydeler, må jo ha råd til det. Dermed har færre etnisk norske personlig kontakt med problemene.

Vi legger merke til afrikanske bussjåfører, som gjør en utmerket jobb. Selvsagt bidrar mange innvandrere positivt til samfunnet. De enorme kostnadene ved alle de som ikke gjør det, legger man ikke merke til, for de anonymiseres i summen av skatter og avgifter. Bompenger er identifiserbare for folk, noe som langt på vei forklarer at de vekker sterkere motstand enn kostnadene ved innvandring. For hypermoralistene er det tale om en gevinst, siden de, som paven, kan refse folket for dårlige holdninger.

3. Hvordan oppfattes et svakere FrP?

Selvsagt som uttrykk for at partiets ledelse har sviktet sine velgere. Det vil også bli tolket som mer tilfredshet med flerkulturelt samfunn. Bompenger er jo blitt et mye viktigere tema.

Å tro det er en tydelig protest å avstå fra å stemme, er en illusjon. Det er et utall ulike grunner til å avstå. Noen savner et parti går inn for vegetarisk kosthold, andre raser over pelsdyrnæringens skjebne, osv. Men mindre valgdeltakelse blir helst bli tolket som en kombinasjon av likegyldighet og tilfredshet. Antakelig vil det være riktig. At noen venter på et nytt part, forklarer ikke FrPs tilbakegang.

FrP har ved flere anledninger forsøkt å stramme inn på innvandringspolitikken. Listhaugs forslag som justisminister ble nedstemt eller sterkt svekket av Stortinget. At man ikke lykkes å stramme mer inn, kan man ikke klandre FrP for. Burde partiet ha gått ut av regjeringen da FNs migrasjonspakt ble banket igjennom? Bør man gå ut nå? Og komme sterkt tilbake i 2021, etter et par år med Støre? Det er et fromt håp.

Hadde FrP vært i opposisjon i 2015, ville det antakelig ha nådd gamle høyder. Men i dag? Status som klart og tydelig opposisjonsparti er ingen garanti for varig fremgang. Tyske AfD har i dag omtrent like stor oppslutning som FrP, 10–12 prosent.

Med et kraftig svekket FrP vil andre partier puste lettet ut. For Senterpartiet er det kommunenes og lokalsamfunnenes ønsker og krav som avgjør. Når en kommune ønsker å bosette flere flyktninger, da er Sp. på plass og støtter kravet. At staten, dvs. folket som helhet, betaler regningen, er uinteressant. Og likevel har Sp. styrket seg kraftig i målingene. Hvorfor mener så mange at en slik politikk er helt i orden? Hovedgrunnen, tror jeg, er at folk regner landets rikdom som overveldende. Så la alle få sine ønsker oppfylt.

4. Hva når Ap kommer tilbake?

Gi realismen en sjanse. Det er usannsynlig at regjeringen Solberg overlever valget i 2021, hvis den da varer så lenge. Vi må regne med at Ap, med eller uten Støre som leder, overtar regjeringsmakten i 2021. Nye skandaler i partiet, mer sjokkerende enn noe Giske stelte i stand, eller en annen uforutsigbar rystelse, kan forhindre det.

Det finnes fornuftige stemmer i Ap. Jan Bøhler har i årevis og klarere enn noen annen i politikk og media gjort oppmerksom på ungdomskriminalitet i innvandrermiljøer. Hva vil et svakt FrP i opposisjon bety for Ap i regjering? Det er igjen liten tvil om svaret. De fornuftige stemmene vil svekkes. Jan Bøhler vil sikkert betakke seg for støtte fra FrP, likevel vil et sterkt FrP i opposisjon styrke alle som våger å peke på problemene. Ap i regjering vil gjøre alt det kan for å svekke FrP. Realistene vet at det gjør man ikke i dag ved å øke innvandringen. Men er FrP varig svekket, da står AUF og SV sterkere i sine krav.

Ordtaket om det beste som det godes fiende er treffende i denne saken. I fravær av et klart nasjonalkonservativt parti risikerer vi at det minst dårlige, det best mulige alternativet taper og vi får noe verre i stedet.

5. Nasjonalt forsvar for det liberale
Som nevnt tenker jeg på det nasjonalkonservative som et forsvar for det liberale demokratiet, slik det er utviklet i vestlige nasjonalstater gjennom mer enn to hundre år. Å forsvare en gammel, verdifull tradisjon – det kan nok kalles konservativisme. Ikke dermed sagt at dette er den eneste verdifulle nasjonale tradisjonen, alt det andre går jeg ikke inn på her. Mest akutt truet er det liberale. Noen (mange?) tenker på liberalisme som en trussel mot det nasjonale. Det henger sikkert sammen med «liberal innvandringspolitikk» og «den liberale verdensorden». Dette er språk som tåkelegger. Har fremmedkulturell innvandring gjort Norge mer liberalt? Opplagt ikke. Men mye fantasi og kreativ tenkning vil settes inn for å begrunne et annet svar.

Mange har påpekt at FrP at er splittet mellom en liberal/liberalistisk versus en nasjonalkonservativ fløy. Må det være en svakhet? En hovedoppgave for nasjonalkonservatisme i Norge i dag er å bekjempe illiberale tradisjoner som har etablert seg i landet. Det er hverken nytt eller selvmotsigende å sette inn forbud for å gjøre et samfunn mer liberalt, det skjedde for.eks. for å avskaffe raseskillet i amerikanske skoler.

FrPs to «fløyer» kan sikkert komme i konflikt, men uforenlige er de ikke. Tradisjonen fra 1800-tallet tilsier at nasjonalisme og liberalisme er nært forbundet. Nærheten skyldes også at liberalitet krever en høy grad av toleranse, som på sin side forutsetter menneskelig fortrolighet. Politisk er slik fortrolighet knyttet til nasjonen. Ulike visjoner om et godt samfunn kan eksistere side om side og konkurrere om støtte i et liberal, demokratisk nasjon. Den er rammen for reell ytringsfrihet.

Vennskap og kjærlighet kan oppstå på tvers av nasjoner og alt annet kulturelt som skiller oss. Dette er individuelle, personlige muligheter. En politikk som erklærer at slike muligheter er universell virkelighet, har en sterk emosjonell appell. Jeg tror dette er den ideelle drivkraft i antinasjonalismen. Alt som motsetter seg slik idealisme, er urent. Innvandrere fra kaste eller klanorienterte kulturer er mildt sagt fortrolig med distinksjoner mellom «oss» og «dem». Det er urent. Men er ikke alle kulturer like gode? Åjo. Dermed blir det dobbelt urent å gjøre oppmerksom på det.

Det ligger i tradisjonen fra opplysningstiden at religionsfrihet sameksisterer med grov, respektløs kritikk av religion. Det flerkulturelle eksperimentet har demonstrert, for den som ikke visste det, at denne kombinasjonen er egenartet for vestlig modernitet. I andre tradisjoner er religionsfrihet uløselig knyttet til respekt for religion, en doktrine som logisk fører til kamp mot all «islamofobi». Denne antimoderne doktrinen er i ferd med å bli adoptert av regjeringer i Europa. Media følger opp, og forklarer at muslimsk innvandring har lite med voksende antisemittisme å gjøre, det er den brune nasjonalkonservatismen som er farlig. Hvem det er som synger «Jude Jude, feiges Schwein, komm heraus und kämpf allein!» i Berlins gater – det snakker vi ikke høyt om. Grotesk.

Det er blitt en prekær konservativ oppgave å forsvare vår liberale tradisjon. Toleransens grense går ved trusler, som i eksemplet ovenfor. Men det er mer man ønsker å renske ut med nettaksjonen «Rusken». Mange er med på laget, også KS deltar i kampanjen mot «uønskede kommentarer». Facebook har gjort det klart at nokså mye er uønsket.

Nå som Listhaug er tilbake i regjering, kan vi regne med at kampanjen mot henne blusser opp straks anledningen byr seg. Alle statsråder fra FrP følges med jegerens blikk – hvem har vi mulighet til å nedlegge nå? Listhaug er inntil videre det største trofeet.

Dersom nasjonalkonservative konkluderer at FrP har sviktet så totalt at partiet nå er irrelevant, vil Journalistisk Venstreparti ha god grunn til å juble. De har arbeidet lenge og målbevisst for å fremstille partiet som urent, uverdig, noe skikkelige mennesker tar avstand fra. Også irrelevant for landets «mørke krefter»? Enda bedre.

 

Kjøp T-skjorten «for en bilfri & varmere by» her


Les også

Les også