Kommentar

Anna Ancher, Kveldsbønn

Noen mennesker får ting til å skje, andre ser på det som skjer, og atter andre vet ikke hva som skjer. Dette gamle ordtaket slo meg da jeg leste manifestet signert «30 pro-europeiske intellektuelle», slik det ble omtalt i flere medierapporter, som forkynner at «Europa faller fra hverandre fremfor øynene våre».

Det ble raskt klart at disse 30 pro-europeiske intellektuelle er blant dem som ikke vet hva som skjer. «Ideen om Europa er i fare», begynner manifestet. «Fra alle kanter er det kritikk, fornærmelser og desertering fra saken.» Men manifestet forklarer ikke hva denne «ideen» er, ei heller hva som menes med «saken». Den siste setningen snakker om en «utfordring for det liberale demokratiet», som om ordet «liberal» kunne tåle vekten av dokumentets nokså absurde antydninger.

Om disse intellektuelle ikke helt vet hva de egentlig er for, vet de godt hva de er imot: «populismen» og »demagogien». «Europa som idé faller fra hverandre fremfor øynene våre», beklager de. Det blir snart klart at det vi har her, ikke er «30 pro-europeiske intellektuelle», men 30 intellektuelle som er for EU, og det er noe helt annet.

Noen av undertegnerne er velkjente: romanforfatterne Ian McEwan, Salman Rushdie og Milan Kundera, den beryktede journalisten Eugenio Scalfari og playboy-filosofen Bernard-Henri Lévy, forfatteren av manifestet. De regner seg som «europeiske patrioter» og forkynner behovet for å løfte Europas folk «over seg selv og sin krigerske fortid». Men det de egentlig forsvarer, er oligarkiet i Brussel-byråkratiet, som i mange år har truet med å kvele Europa. Manifestet deres er et politisk partsinnlegg som på EUs vegne kringkastes spesielt i forbindelse med valgene til EU-parlamentet i mai.

Disse intellektuelle avviser sarkastisk ønsket europeerne nå har om å «finne tilbake til sine nasjonale sjeler». «Abstraksjoner som ‘sjel’ og ‘identitet’ finnes ofte bare i demagogenes fantasi», erklærer de.

For å svare på det nasjonalistiske og identitære angrepet må vi gjenoppdage aktivismens ånd, eller akseptere at bitterheten og hatet vil omringe oss og drukne oss. Det haster med å slå alarm mot sjelens og åndens brannstiftere, som fra Paris til Roma, via Barcelona, Budapest, Dresden, Wien og Warszawa vil lage et bål av våre friheter.

Det ser altså ut til at sjelen kanskje finnes likevel når alt kommer til alt, uten at demagogene kan dra nytte av den – eller kanskje demagogene både skaper og ødelegger sjelen? De intellektuelle snakker om den «nye krisen for den europeiske samvittigheten, som varsler om en nedrivning av alt som gjorde våre samfunn store», men de sier ikke noe mer om egenskapene ved «alt» dette. De strør om seg med navnene Erasmus, Dante, Goethe og Comenius, men ordet «kristen» finnes ingen steder i dokumentet. Årsaken til EU-prosjektets sammenbrudd henger sammen med Europas oppgivelse av verdensdelens store kristne arv. Oppgivelsen har etterlatt et vakuum som hverken økonomien, liberalismen eller materialismen har klart å fylle. En falsk liberalisme har angrepet og nesten ødelagt de tre viktigste søylene i Europas humane samfunn: familien, kirken og nasjonen. Men alle tre er i stand til å blomstre opp igjen når som helst. Det er de første tegnene til en slik gjenoppblomstring som har skremt tekst ut av de EU-intellektuelle.

De ender med å ty til reductio ad Hitlerum idet de snakker om «en utfordring som er større enn noen annen siden 1930-tallet». De bruker begrepet «populisme» som et hypnotisk utløsende ord for å demonisere dem som har en annen tankegang. «Populismen» var en gang bare et synonym for det «folkelige», som betegner en forbindelse til folket, for folket, med folket. Det er nesten ingen som snakker om «folket» i disse dager, og det med god grunn: Folket utgjør et problem for eliten, som behendig har gjeninnført begrepet «populismen» som et nedsettende synonym for «demokratiet» – som de av åpenbare grunner ikke like enkelt kan fordømme.

Ordet er naturligvis ment å fremkalle bildet av en sydende, skummende og rasende mobb. Men mobbene finnes i alle slags utgaver, også «intellektuelle» mobber. Disse intellektuelle har ikke kommet med uttalelser som fordømmer #MeToo-mobbene, mobbene av aborttilhengere, LGBT-mobbene eller helt vanlige Twitter-mobber som er ute etter skalpene til enhver som ikke aksepterer de nyeste «liberale» kravene.

Ingen av disse forfatterne eller intellektuelle kan i sine verker sies å ha fremhevet noe forbundet med det de forsvarer, som kan kalles Europa, om så bare løselig. Av alle bøkene som er utgitt under de trettis navn, er det kanskje bare Ian McEwans «Atonement» som kan regnes for å være en stor europeisk roman.

Interessant nok gjør ikke undertegnerne noe forsøk på å hevde seg uskyldige i disse anklagene:

Vår generasjon tok feil», innrømmer de. «I likhet med Garibaldis tilhengere på 1800-tallet, som gjentok som et mantra at Italia se farà da sè (Italia blir til av seg selv), trodde vi at kontinentet ville komme sammen på egenhånd, uten at vi måtte kjempe for det eller arbeide for det. Dette var ‘historiens retning’, fortalte vi oss selv.

Faktum er, som Havel bemerket, at tanken om historiens retning er den mest typisk totalitære ideen. Medlemmene av den europeiske intelligentsiaen som ikke deltok aktivt, satt rolig og samtykket til fremveksten av den essensielt totalitære ideen om at man kunne opprettholde en sivilisasjon ved å gjøre det man hadde lyst til. Dermed ble det mulig å villede det menneskelige begjæret og ødelegge de europeiske folkeslagene ved å slakte uskyldige. Da dette fremkalte den uunngåelige demografiske krisen, lot de intellektuelle blekket være igjen i blekkhuset. Da folk som tok til motmæle, ble utstøtt og brakt til taushet, lot de nok en gang pennen ligge igjen i sliren. De har mer rett enn de aner i at de tok feil.

Sammenbruddet i det «europeiske prosjektet» har derfor også vært et kulturelt, kunstnerisk og filosofisk havari. I den såkalte «europeiske unionens» tidsalder har ikke Europa hatt noen store kulturelle ikonografer med evne til å få frem verdensdelens ånd og essens, bortsett fra Michel Houellebecq – og Houellebecq deler ikke ut komplimenter. Det kan hevdes at det aldri fantes noen forent kunst eller litteratur i Europa, og at bare kristendommen tjente til å skape et slikt inntrykk.

Den avdøde franske filosofen Jean Baudrillard bemerket en gang at det finnes en gjennomgripende amerikansk essens, selv om hver del av det amerikanske kontinentet virker forskjellig fra de andre. Slik er ikke Europa. Det som ble «Den europeiske union», formulerte aldri seg selv i kulturelle termer, men grep i stedet til materialismens og det sekulære demokratiets språk og logikk, som forfattere og kunstnere ikke klarte å komme til bunns i, omgå eller på noen annen måte finne en ordning med.

EUs byråkratiske natur gjør at unionen behandler kulturen som irrelevant og ikke-essensiell, sjelen som en anakronistisk rest, identiteten som et problem og troen som noe man i beste fall «tolererer». I fravær av en kulturell og åndelig visjon ble økonomien alt, og dermed uunngåelig ingenting. I et ubesindig fremstøt for å oppfylle sine mål i den formen, ødela EU de europeiske folkenes håp, for til slutt å forlange at de skulle legge seg ned og dø.

Det de tretti intellektuelle kaller «Europa», var aldri noen overbevisende erstatning for nasjonalstatene på kontinentet med samme navn. Ingenting gjorde dette tydeligere enn det kulturelle establishments manglende evne etter 1960-tallet til å skape kunst eller litteratur som kunne tjene til å forene Europas nasjoner i et felles hjem. Nå forsøker de intellektuelle å skjule sine spor.

Det vil kreve mer enn moralsk utpressing og utstilling av egne dyder for å få ting på plass igjen. Det pågår en revolusjon over den frie verden. Det er ikke en revolusjon fra «høyresiden», «ytre høyre» eller «alt-right», men en revolusjon fra det konkrete sentrum, fra de stedene hvor arbeidere bor og strever med å bygge, reparere, pusse og rydde opp verden, slik forfedrene deres gjorde i tusenvis av år. Det er i bunn og grunn en reaksjon på løgner, trusler, offisiell dumhet og politisk korrekthet. Den feier allerede over Italia, Spania, Tyskland, Frankrike, Sverige og landene i Øst-Europa. Den skjer i kjølvannet av Brexit og Donald Trump. Det handler kanskje ikke om noen «intellektuell» bevegelse, men det er en bevegelse forankret i en dyp og gammel intelligens – intelligensen i menneskets hjerte, som har slått i tusenvis av år i sentrum av den største sivilisasjonen verden noensinne har sett.

Folk i Vesten beveger seg i søvne. Ja, Europa rakner i sømmene, men ikke på den måten EUs intellektuelle tror. Det de kaller «våre friheters bål», har allerede funnet sted, og de som lager og reparerer ting, bygger et nytt Europa i asken av det gamle.

 

John Waters (f. 1955) er en irsk forfatter, journalist og akademiker. Denne artikkelen ble først offentliggjort i det amerikanske tidsskriftet First Things den 31. januar 2019, og gjengis på Document i norsk oversettelse med forfatterens vennlige tillatelse.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!

Les også

Les også