Sakset/Fra hofta

Tyrkisk stridsvogn ved Kobane 9. september 2015

Denne våren vil vise oss hvilke strategier – for ikke å si strateger – som vinner sluttspillet i Syria. Trumps USA har ikke råd til å miste Tyrkia som partner i NATO. Putins Russland vil ikke miste sin kontroll over Syria. Erdogan og Tyrkia frir til begge i håp om å få kontroll med kurderne i Syria. Det kan bli deres bane.

Gjennom alle de åtte årene opprøret/krigen i Syria har vart, har den tyrkiske president Erdogan kjørt en veritabel araber-flikk-flakk. En kort oppsummering er på sin plass.

Først lot han sine styrker stå å se på at IS slaktet ned kurderne i Kobane. De bildene ble for sterke til at verden kunne la det skje, så slik ble USA, England og Frankrike (og Norge) «tvunget» til å gripe inn for å hjelpe kurderne.

Fremfor å trene opp ti eller hundre tusen av de millioner syrere som flyktet til Tyrkia til å bekjempe regimet de flyktet fra, valgte Erdogan å la godt over en million av disse «flykte» videre til Europa. Merkel åpnet Tysklands dører på vidt gap, men da strømmen ingen ende ville ta fikk Europa panikk, og Erdogan fikk godt betalt for å strupe strømmen av migranter. Med visumfrihet for alle muslimer, inviterte han så salafister fra alle land til å støtte opprørerne, inklusive IS, i Syria. Så langt gikk hans støtte til opprørerne, at i november 2015 skjøt tyrkiske rakettbatterier ned et russisk jagerfly. Russland svarte med å stoppe markedsadgangen for tyrkiske produkter, og turistrømmen av nyrike russere til Tyrkias turistindustri. Det hjalp. Erdogan gjorde avbikt så til de grader at Tyrkia i 2017 undertegnet en avtale verdt 21.3 mrd kroner om å kjøpe Russlands avanserte S-400 bakke-til-luft-raketter til sitt NATO-forsvar – selvsagt mot USAs og NATOs protester. Tyrkiske produkter har igjen fått tilnærmet fri markedsadgang i Russland,

Fra det såkalte islamske kalifatet i Syria og Irak fikk Tyrkia olje og gass til spottpris, samtidig som Erdogan solgte dem våpen. Da krigslykken til IS tok slutt og belastningen ved å handle med IS ble for stor, lanserte han Operasjon «Olive Branch» og knabbet til seg Afrin. Før invasjonen var Afrin – under kommando av kurdisk-ledede «Syrian Democratic Forces» (SDF, de samme som nå kontrollerer ca 32 % av Syria) et fristed for yazidier, kurdere, kristne og arabere. I 2019 er det en by der den opprinnelige befolkningen og minoritetene lever i konstant frykt; en by i demografisk endring.

Erdogan spiller fortsatt på tre hester – fortsatt vennskap med Iran (som forsyner Tyrkia med olje), økt markedsadgang i Russland, og kontroll over de kurdisk-dominerte områdene i det nordlige Syria. Etter Trumps tweet har han gått med på å opprette en 460 km lang og 32 km bred sikkerhetssone inne i Syria, men ifølge Breitbart kom Erdogan med en rekke forbehold:

“We can never allow an implementation of a safe zone [to be established in northern Syria] to be transformed into another swamp against our country.

SDF har på sin side – tilsynelatende – godtatt ideen om en sikkerhetssone, men sier samtidig at de ønsker «en sone med internasjonale garantier mot utenlandsk intervensjon».  Det de ønsker er en flyforbudssone over det nordlige Syria, på linje med den som ble opprettet for å beskytte kurderne i det nordlige Irak i 1991.

USA og deres allierte vil selvsagt ikke gi Erdogan noe fritt spillerom i det nordlige Syria, uansett hvor mye han repeterer sitt mantra om å utrydde «terroristene».  Den nye lederen for det amerikanske senatets utenrikskomite, Senator Jim Risch (R-Idaho) kjøper ikke psyops-rapporter om at Trumps varslede tilbaketrekning av de 2000 amerikanske soldatene i Syria spiller kortene i hendene på Russland og Assad:

While Turkey is a U.S. ally, Washington will not condone Ankara committing «atrocities» against Kurds in neighbouring Syria, Republican Sen. Jim Risch, the new chair of the Senate Foreign Relations Committee, told American PBS TV, ifølge den tyrkisk-kritiske nettavisen Ahval.

Risch og Trump vet begge at om de lar de syriske kurderne i stikken, vil de SDF og YPG i løpet av meget kort tid gjøre en avtale med russerne og Assad, som selvsagt heller ikke vil gå med på noen tyrkisk-kontrollert sikkerhetssone inne i Syria.

Samtidig er det overraskende at ikke flere observatører har fått med seg Frankrikes rolle og hva Macron sa 17. januar:

«The retreat from Syria announced by our American friend cannot make us deviate from our strategic objective: eradicating Daesh,» AFP reported Macron as saying in a speech at an army base in southern France, using the Arabic acronym for Islamic State.

Med franske og engelske styrker på plass i Syria, ser det ut til at tanken om en sikkerhetssone på Erdogans premisser blir kun en tanke. hjelper det ikke at Erdogan hisser opp sitt hjemlige publikum med uttalelser som dette:

Utsnitt av en artikkel fra tyrkiske Anadolu Agency.

Onsdag 23. januar drar Erdogan til Moskva for å snakke med Putin. Økt markedstilgang for tyrkisk eksportindustri har Tyrkia allerede fått (kvoten for tomateksport ble nettopp doblet), men noen støtte for en tyrkisk-kontrollert sikkerhetssone er det lite trolig han vil få Putin med på.

Hva så med det tyrkisk-iranske vennskapet? Jo, så langt har USA og Trump gitt Tyrkia unntak fra sanksjonene mot Iran, slik at den tyrkiske eksportindustrien kan få tilgang på billig iransk olje. Men hva vil Erdogan sitte igjen med når Trump får med seg sine andre venner i regionen på å stramme til sanksjonene mot regimet i Teheran? Og vil de nøye seg med sanksjoner..?

Uansett er det ikke helt usannsynlig at Tyrkias president Erdogan kan komme til å ende opp som en dårlig kopi av den tragikomiske tegneseriefiguren Iznogood? Mannen som ville bli kalif, i stedet for kalifen!

Tegning:  Jean Tabary.

Dette var fjerde og siste artikkel i denne serien om krigen i Syria.

  • https://www.document.no/2019/01/07/1339-ar-med-strid-kloften-som-ikke-blir-mindre-i/
  • https://www.document.no/2019/01/10/1339-ar-med-strid-de-kurdiske-springerne-ii/
  • https://www.document.no/2019/01/17/1339-ar-med-strid-bondeofre-og-kongen-som-ville-bli-kalif-iii/