Sakset/Fra hofta

Etter USAs president Donald Trump siste tweeter å dømme, nærmer vi oss et heftig sluttspill. Ikke på den 1339 år gamle konflikten mellom sunnier og shiaer, den vil nok fortsette til «evig tid», men på proxy-krigen (stedfortreder-krigen) i Syria.

Skal vi holde oss til sjakk-sjargongen, står offiserer i fleng oppmarsjert; sluttspillet nærmer seg. Men Syria og Midtøsten er ikke noe vanlig sjakkbrett, så selv Magnus Carlsen ville ha fått problemer med å analysere denne stillingen:

I Damaskus sitter en sliten øyelege, Bashar al-Assad – vi kan kalle ham den sorte kongen – klar til å innkassere den største seieren i sitt liv. Han lå lenge an til  å bli feid av brettet, men takket være Putins knallharde satsning på angrep som det beste forsvar, har krigslykken snudd. Assad har også fått god hjelp av sine shiamuslimske venner, tårnherrene i Teheran. Deres løpere – Revolusjonsgarden fra Iran og Hizballah fra Libanon – har ryddet vei blant syriske sunni-bønder. Faktisk, og dette er et sterkt underrapportert fenomen, har iranerne importert sine egne fattigbønder til Syria. Dette har skapt demografiske endringer som har forsterket konflikten mellom shiaer og sunnier i hele regionen. Men takket være denne hjelpen har altså Bashar al-Assad nå kontroll med over halvparten av Syria. Terroristene, både de reelle og de innbilte, sitter i Idlib, Afrin og  gjør stadige innhogg i og rundt Aleppo. Det eneste som nå mangler er at hans styrker også får kontroll med landet i nord, langs Eufrats bredder. Der har De syrisk-demokratiske styrkene, SDF under ledelse av kurderne i Folkets forsvarsenheter, YPG med god hjelp av amerikanske, franske og britiske spesialstyrker, mer eller mindre tilintetgjort «Det islamske kalifatet», IS.

Dette området ønsker også den «hvite kongen» i Ankara, president Erdogan seg.  I hans øyne er YPG terrorister og et rent underbruk av Kurdistans arbeiderparti, PKK. Bortsett fra problemet med «de terroristiske kurderne i Syria», går  alt – tilsynelatende – Erdogans vei. Med milliarder av Euro i avlat fra EU, egne munnskjenker, et av verdens største palass, en sønn som finansminister og klar som tronfølger, titusener av journalister og andre kritikere i fengsel og den syrisk-kurdiske grensebyen Afrin de-facto innlemmet i Tyrkia, føler nok Erdogan seg trygg på at det bare er et spørsmål om kort tid før han også får sikret seg resten av det nordlige, oljerike, Syria. En indikasjon på dette er at han sist uke lot den livstidsdømte PKK-lederen «Apo» Öcalan motta besøk fra sin familie, for første gang på to år.

Etter PR-kuppet med den drepte saudi-arabiske regimekritikeren Jamal Khashoggi, har også Erdogan, om ikke annet i egne øyne, overtatt posisjonen som sunni-muslimenes fremste forsvarer. Det hvite tårnet i Riyadh, Saudi-Arabias selvbestaltede reformator Kronprins Mohammad bin Salman, fikk alvorlige riper i lakken etter drapet i Ankara. (I parentes bør det her nevnes at det faktum at drapet fant sted i Ankara, og at Khashoggis forlovede Hatice Cengiz også er tyrkisk, er faktorer som gjør at mange sunni-muslimer jeg kjenner, mistenker Erdogan for å ha regissert drapet for å ydmyke rivalen i Riyadh!)

Sunni-muslimenes tenketank og ideologiske fyrtårn, Brorskapet, det muslimske, hans gode venn, egyptiske Yusuf al-Qaradawi, har ledet fra sitt eksil i den styrtrike og knøttvesle Gulf-staten Qatar, kan endelig vende hjem til Istanbul, kalifenes by. Alt taler for at Erdogan regner med at  Tyrkias NATO-medlemskap trumper (pun intended) alt og alle. Kongen kan bli kalif.

Spørsmålet vi må stille oss, er om Erdogan har gjort opp regningen uten å ha forsikret seg om full og ubetinget støtte fra «sin spiller», President Trump?

Her endrer bildet seg nesten fra tweet til tweet, men som i sjakk handler også realpolitikk mye om psykologi. Etter min mening har ingen annen krig i moderne tid hatt så mange innslag av det som i militær terminologi heter psyops, som nettopp krigen i Syria. Forkortelsen står for psykologiske operasjoner, og spenner fra ren og skjær desinformasjon (eller fraværet av faktabasert informasjon, som i norske medier) til Trumps tweeter og rapporter om uenighet innen den amerikanske administrasjonen. Det siste er nok et faktum, men vektleggingen og vinklingen av denne er nødvendigvis ikke uten baktanker.

Et eksempel på det siste fikk vi søndag, da BBCs stjernereporter Barbara Plett-Usher fikk et sjeldent intervju med den tidligere saudiarabiske etterretningssjefen, , Turki al-Faisal. Al-Faisal ga i intervjuet uttrykk for sin bekymring over at USA nå ville trekke sine styrker utav det nordlige Syria.

«The US actions from my perspective is that it is going to further complicate, rather find any solutions to it and further entrench not only the Iranians, but also the Russians and Bashar al Assad, so from the perspective it is a very negative development,» he said.

Om det var Plett-Usher eller al-Faisal som her lot seg bruke i psyops-spesialistenes tjeneste, skal jeg ikke ha noen menig om. Men psyops var det!

Innslaget med al-Faisal ble balansert med uttalelser USAs utenriksminister Mike Pompeo kom med, da han søndag besøkte Riyadh på sin turné for å forsvare og forklare den siste utviklingen i USAs utenrikspolitikk. Som tidligere sjef for CIA, er han en mann man må kunne forvente kjenner godt til nytten av psyops. Han brukte ordet ‘taktisk’ om den amerikanske uttrekkingen av styrker fra det nordlige Syria. Taktikk er et begrep som også er mye i bruk innen krigføring, før og nå. Det indikerer at man gjør noe for å få til et annet, viktigere, for ikke å si strategisk mål.

Jeg tenkte litt over de mulige implikasjonene av dette ordvalget, før det få timer senere kom noe på BBC som fikk brikkene (mine) til å falle på plass. BBC var en gang et hederskronet nyhetsmedium i Hennes Majestet Dronningen av Englands tjeneste. Nå mere har BBC blitt et talerør for politisk korrekthet, men ulikt NRK bringer de fortsatt dugelige doser av vesentlig informasjon. Tweeten fra Donald the President, var et eksempel på det:

Vel er Pompeos sjef, Donald Trump, ingen utpreget diplomat, men å  true med å «tilintetgjøre Tyrkias økonomi», om Erdogan og tyrkerne kødder med hans syrisk-kurdiske venner, er sterk kost.

Der Pompeo brukte ordet ‘taktisk’, viste Trumps ordvalg at han snakker om strategier.

Sluttspillet drar seg til.

Fjerde og siste del kommer senere denne uken.