Sakset/Fra hofta

Salman Rushdies bok «Sataniske vers» er fortsatt forbudt i de fleste land i Midt-Østen.

Han ble født som druser, vokste opp som muslim, men med tvil. Tvilen ble holdt hemmelig, men da han fikk tak i et fotostatkopiert eksemplar av Salman Rushdies «Sataniske vers», skrev han av hele boken for hånd. I dag lever han som fattig kristen-sekulær flyktning i Irak.

På samme dag som norsk politi annonserte at de har siktet et ukjent antall utenlandske borgere for drapsforsøket på Salman Rushdie, fikk jeg – som ved et himmelsk lykketreff – anledning til å snakke flere timer med en syrisk flyktning som skrev av hele boken – 546 sider – for hånd.

Jeg velger å kalle ham «Saladin» (en forenkling av Salah ad-Din, «Troens våpen»), etter en av hovedkarakterene i Sataniske vers. Likheten stopper der. For der bokens karakter langsomt forvandles til Satan sjøl, er denne, vår, Saladin på god vei i motsatt retning. Den syriske druseren har de siste tretti årene av sitt liv gått fra å være en tviler, via et selvbilde som sekulær fritenker til nå å betrakte seg selv som en kristen sekularist! Jeg møtte ham, kona og sønnen i en lokal kirke.

Uten å vite om utviklingen i Nygaard-saken, var det han som først brakte Salman Rushdie og boken på bane. Storøyd forteller jeg ham om den siste utviklingen, og spør om han kjenner til attentatet på William Nygaard.

Selvsagt, og jeg har aldri vært i tvil om at den ble utført av islamister. Du må forstå at den islamske verden er delt i to like onde motpoler. På den ene siden har du tilhengerne av «vilayet-e-faqih» (den rettslærdes styre), khomeinistene i Iran, og på den andre siden, bokstavelig talt, har du wahabiene i Saudi-Arabia.

Så forteller han meg historien om hvordan han begynte som en syrisk «samizdat».

Sammen med fire-fem gode venner fra hjembyen begynte han å lete etter bøker som var forbudt i Syria. De visste at det var en grunn til at bøkene var forbudt. Dersom innholdet ble lest og forstått av mange nok, ville det kunne true regimets posisjon. Folket kunne kaste av seg ignoransens åk. De visste at bøkene kunne hjelpe dem med å forstå hvorfor og hvordan Syria og hele Midt-Østen var blitt en åndelig sump, fylt av falskhet og fortielser. De byttet bøker og diskuterte ivrig etter at de alle hadde fått lest.

En av oss vennene fikk i 1996 tak i et fotostatkopiert eksemplar fra en venn i Libanon, og jeg fikk streng beskjed om å lese den ferdig i løpet av en uke. Jeg forsto med en gang at denne boken måtte jeg ikke bare lese. Jeg måtte også kopiere den slik at andre kunne få lese den. Da var det bare en måte å gjøre det på, jeg skrev den av, ord for ord. Det hele tok tolv dager.

Saladin forteller hvordan hans håndskrevne utgave gikk på omgang mellom venner han kunne stole på, og han forteller stolt at selv om han har solgt (tapt) alt etter at familien måtte flykte til Irak, så ligger boken trygt nedlåst hos en meget god venn, hjemme i Syria.

Hans kone, som har en vel så sterk historie jeg skal komme tilbake til senere, sitter med en halvsovende femåring på fanget. Hun smiler av hele diskusjonen. Hva er det hun smiler av? De har jo sannelig grunner nok til å gråte.

Jeg ville bli journalist, slik som deg … si meg en ting, har dere en egen informasjonsminister i Norge?

Jeg rister på hodet.

Nei, jeg tenkte meg det. En grunn til at jeg aldri ble journalist var at foreldrene mine var imot det. Først da jeg ble eldre skjønte jeg hvorfor vi, som i alle andre muslimske land, har en egen informasjonsminister. Det er selvfølgelig for å sørge for at folkets munn, forblir lukket.

(Denne familien har en så utrolig skjebne at det kunne og burde vært skrevet bøker om deres liv. Inntil videre får leserne nøye seg med smakebiter.)