Sakset/Fra hofta

Nancy Holt Sun tunnels (1976)

I «Det internasjonale gjennombruddet» skriver Terje Tvedt om fremveksten av det humanitær-politiske kompleks – et nasjonalt fellesprosjekt som står over politikken, og som blant annet kjennetegnes ved at sentrale og kompliserte politiske spørsmål blir redusert til enkle moralske motsetningsforhold. Ettersom politisk korrekte holdninger ikke er medfødt, blir oppdragelsen av folket en viktig faktor i Tvedts analyse.

Spørsmålet er om ikke også kunstfeltet passer inn i Tvedts analyse. Tidvis har det vært en utbredt oppfatning at kunsten har en oppdragende effekt på folk. Den sosialistiske realisme ble til eksempel den begunstigede stilretning for kunstnerne i Sovjetunionen, hvis oppgave det var å skape en kunst som inspirerte massene til å bygge opp kommunismen.

En god illustrasjon på at også dagens kunstliv assosierer seg med en bestemt ideologisk retning, gir redaktøren av det statsfinansierte tidsskriftet «Kunstkritikk». I en fersk artikkel lanserer Jonas Ekeberg et nytt «kvalitetsbegrep for et mer etisk samfunn». Med referanse til Metoo-kampanjen – og utgangspunktet om at språk generelt, og kunstkritikk spesielt, er makt – tar han først tak i tidsskriftets kjønnsbalanse.

Redaktøren er ikke fornøyd med tallene han finner. Menn er dominerende:

Dersom vi ser på Kunstkritikk i hele Norden de siste årene (2016-2018), og konsentrerer oss om kjønnsbalansen, får vi et sammensatt bilde: På Kunstkritikk er kjønnsfordelingen mellom skribentene jevn, men kvinnene skriver 43% av artiklene. De mannlige skribentene får med andra ord mer spalteplass. Når det gjelder den oppmerksomheten vi gir kunstnerne gjennom kritikker og intervjuer så tipper også denne i retning av menn: 53% av disse artiklene har de siste tre årene handlet om menn, 47% om kvinner.

Et øyeblikk kunne en jo tenke seg at disse tallene representerer en rimelig maktfordeling. Men for redaktør Ekeberg handler det om millimeterrettferdighet, og det stopper da heller ikke med kjønnsstatistikk og hvite kvinner i offerrollen. Ekeberg vil videre. Han ser helst at det blir innført et helt nytt kvalitetsbegrep i kunstverdenen:

Når vi snakker om ansvaret for å bidra til en balansert og sammensatt offentlighet, oppstår raskt en diskusjon om kvalitet. Dette er den samme diskusjonen som foregår i gallerier, kunstsentra og på museer, ja dette er en av de helt sentrale diskusjonen i kunstfeltet. Kuratorer og kritikere velger jo ikke kunstnere basert på kjønn, seksuell legning eller etnisitet, men basert på kvalitet.

Så lenge det er opp til kunstverdenen selv å definere hva som er god kunst, ligger det heller ingen større utfordring i det å flytte måleparameterne for kvalitet fra selve kunstverket og over til kunstneren bak verket. For redaktøren av Kunstkritikk handler det om representasjon. Kunstnerens bakgrunn, seksuelle identitet og hudfarge blir avgjørende for kvaliteten:

Spørsmålet er selvfølgelig om kvalitetsbegrepet er uavhengig av representasjon. Svaret er nei. Kvalitetsbegrepet – også innen kritikken – er i kontinuerlig endring, og om man åpner for nye stemmer, så vil man uvegerlig også bli nødt til å justere sitt kvalitetsbegrep. Dette er smertefullt, men nødvendig. Derfor må vi arbeide aktivt for å fremheve underrepresenterte grupper, både i kritikken og andre steder i kunstfeltet. Det bidrar til å utvikle et kvalitetsbegrep for et mer etisk samfunn.

Ekeberg skal ha ros for å bidra til å gjøre det lettere for vanlige folk å begripe om det det som lages av samtidskunst er bra eller dårlig. Det blir som når skuespilleren Rasmus Dahlstedt besøker den figurative maleren Christopher Rådlunds utstilling og konkluderer med at en hvit, middelaldrene mann som maler hvite skyer ikke driver med kunst. Er derimot kunstverket laget av en transperson med mørk hud og som sitter i rullestol, er det sannsynligvis ganske bra.

Les også

Les også