Kommentar

Bildet: Pekka Halonen (1865-1933), Måltidet (1899), Didrichsens konstmuseum, Helsinki.

6 desember feirer det selvstendige Finland 100 år. Helt ulikt de andre moderne nordiske nasjonene ble vårt naboland i øst unnfanget i blod i den korte men blodige borgerkrigen som varte fra januar 1918 til mai samme år. Krigen var svært bitter og satte dype spor i den nyfødte nasjonen. Opp mot 40.000 mennesker mistet livet. Da finnene fikk sin sjanse til selvstendighet i kjølvannet av den russiske revolusjonen utgjorde de borgerlige og den russiskvennlige og revolusjonære arbeiderklassen to jevnstore blokker i det finske samfunnet. De hvite hadde majoriteten i lantdagen og besluttet at det skulle skapes en sterk ordensmakt for å stabilisere landet. Dette ble sett på som en provokasjon mot sosialdemokratene, og en liten gruppe i partistyrelsen besluttet at man måtte handle før det var for sent. Den 27 januar ble en rød lykt heist opp i tårnet på folkets hus som et tegn på opprør. Noen få revolusjonære hadde kastet landet ut i borgerkrig. Inn på scenen kom selve symbolet på finsk selvstendighet – marskalk Carl Gustav Mannerheim. Ut av ingenting fikk han stablet en slagkraftig hvit hær på beina som slo de røde i flere blodige slag. Da de røde innså at slaget var tapt, satte de i gang med summariske henrettelser. Hevnen ble nådeløs. Opp mot 10.000 røde ble drept i summariske henrettelser og opp mot 80.000 satt i fangeleire. Men Mannerheim hadde sikret finsk selvstendighet og hindret at Finland ble en sovjetrepublikk.

Til tross for at vi deler en 736 km lang grense med Finland er landet et ganske tomt kapittel for mange nordmenn. Vi vet at landet består av skog og sjøer, at finnene er gode til å kaste spyd og å spille ishockey og at de elsker sauna. At landet har den blodigste og mest dramatiske historien av de nordiske landene i moderne tid, og at dette preger finnenes innstilling til verden er noe vi sjelden reflekterer over. I 1939 ble Finland angrepet av Sovjetunionen i den såkalte vinterkrigen. Stalin ville ha finnene til å avstå landområder på det karelske nes, men finnene nektet. Krigen ble etter hvert en ydmykelse og et mareritt for Stalin. Finnene forsvarte seg heroisk og den sovjetiske offensiven gikk i stampe. Først på vårparten 1940 måtte finnene gi seg. Den røde arme hadde lidd enorme tap. Tallene er usikre, men rundt 250.000 sovjetiske soldater måtte trolig bøte med livet. Til gjengjeld ble det en hard fred for finnene. De måtte avstå rundt 10 % av sitt territorium og ca 20 % av sin industrielle kapasitet.

Det sovjetiske angrepet på Finland drev finnene inn i allianse med Hitler. Fra 1941-1944 kriget finnene mot sin mektige nabo i øst i håp om å gjenvinne de tapte territoriene. Da finnene skjønte at Stalin kom til å gå seirende ut av skjebnekrigen med Hitler gjaldt det å slutte fred så fort som mulig. Takket være statsmannskunst på øverste nivå klarte Mannerheim å slutte fred uten at landet ble okkupert av verken Stalin eller Hitler. Men det hadde kostet. Rundt 95.000 finske soldater mistet livet i andre verdenskrig, vinterkrigen inkludert. 2,6 % av befolkningen. Norge mistet rundt 10.000, de fleste sivile. Danmark rundt 3.000.

Tiden etter andre verdenskrig ble preget av forholdet til bjørnen i øst. Finnene tok ikke i mot Marshallhjelpen for ikke å provosere Stalin. De måtte bygge opp landet på egen hånd, og Finland ble også tvunget til å betale krigserstatning til Sovjet. På 50-tallet ble den såkalte Passikivi-linjen fastslått. Den understreket at Finlands utenrikspolitikk ikke skulle gå i mot Sovjetunionen og at Finland skulle holde seg nøytral til stormaktenes motstridende interesser. Senere president Urho Kekkonen opprettholdt Passikivi-linjen med stor konsekvens gjennom hele sin lange regjeringstid som varte fra 1956-1981. Finlands politikk i etterkrigstiden ga opphav til det nedsettende begrepet ”finlandisering.” Et begrep som beskrev et land som helt og holdent lot sin politikk styre av hensyn til en mektig nabo. Men finnene visste hva naboen i øst var i stand til. Et pragmatisk utsyn mot verden ble skapt.

I motsetning til i sine nordiske naboer kom ikke sosialdemokratene til å dominere finsk etterkrigspolitikk på samme måte. Den rollen tilfalt Centern. Søsterpartiet til det norske Senterpartiet, men Centern er nok både mer konservativt og mindre særinteresseorientert enn sitt norske motstykke. Heller ikke marxismen og kulturradikalismen har preget det finske åndslivet på samme måte som i Norge og Sverige. I Finland visste man hva marxisme var i praksis. I det hele tatt ser finnene ut til å være ganske immune mot ideologiske moter som reformpedagogikk og multikulturalisme. Den finske skolen er verdensledende og bygger på enkle prinsipper som disiplin og kompetente lærere, og den er langt billigere enn den norske. Det finske forsvaret er fortsatt basert på høy mobiliseringsgrad. Forsvaret teller 230.000 menn og kvinner mot Norges 17.000. Finnene har i motsetning til Norge betydelig med artilleri og luftvern. Alt dette til halve prisen av det norske forsvarsbudsjettet.

Av de nordiske landene (sett bort fra Island) er Finland det landet som er minst preget av fremmedkulturell innvandring. I 2014 utgjorde innvandrere 5 % av den finske befolkningen. De største gruppene var russere og estere. Da pakistanerne kom til Norden rundt 1970 godtok ikke finnene at pakistanerne ble i landet for godt. I stedet sendte de dem tilbake med charterfly på statens regning. Dermed unngikk de et diasporamiljø som ville ha generert mer innvandring.

Hvorfor er Finland så annerledes? Kan det være at finnene med sine dyrekjøpte historiske erfaringer har bevart noe av den tragiske livsfølelsen som har blitt helt utradert i de andre nordiske landene? I likhet med østeuropeerne som hardnakket motsetter seg fremmedkulturell innvandring, har finnene opplevd den tragiske dimensjonen i livet med full tyngde, og kanskje har det gjort dem mer bevisst på at frihet og fred ikke kan tas for gitt. Kanskje har også de harde og usikre kårene finnene levde under i etterkrigstiden helt frem til den kalde krigens slutt bevart en følelse av nasjonalt samhold som har forvitret hos naboene? Mens elitene i Norge fra 90-tallet av ble formet av politisk-ideologiske strømninger innenfor bistands – og migrasjonsfeltet, har finnene i større grad bevart nasjonalsinnede eliter.  Det er i alle fall klart at finnene går sine egne veier og at landet skiller seg fra sine nordiske naboland på mange områder. Den finske statsministeren for tiden heter Juha Sipila. Han er et dypt kristent menneske og med i den læstadianske menigheten Rauhan Sana som forfekter et konservativt bibelsyn. Det hadde neppe vært mulig i Norge.

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» her.

Les også

Les også