Kommentar

Bilde: Tysk politi hadde sin fulle hyre med å holde stand mot tusenvis av militante aktivister i Hamburg i helgen. Her fra distriktet Schanze. Foto: Kai Pfaffenbach/Reuters/Scanpix

Amerikanernes valg av president i fjor høst har på europeisk side ledet til refleksjoner om at Vest-Europa bør se seg om etter flere sikkerhetspolitiske støttespillere enn bare USA.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel har tatt til orde for at Europa «må ta skjebnen i egne hender» som hun uttrykte det i vår. På norsk hold har to eks-politikere som begge har vært forsvars- og utenriksministre i Ap-ledede regjeringer – Bjørn Tore Godal og Espen Barth Eide – ventilert parallelle synsmåter.

Til Aftenposten, som selv er pådriver for å holde USA på større avstand, sier Godal at «Et sterkere fellesskap med Europa er å foretrekke» (fremfor USA). Han ser dette som «en forsikringspremie» og peker selv på Tyskland som assurandør. Barth Eide har tatt til orde for en «forsvarspolitisk løsrivelse» fra USA.

Tyskland som nytt ankerfeste for et Norge i sikkerhetspolitisk drift? Jo, takk – vi kjenner lusa på gangen! Angela Merkel, politisk støpt i en kommunistisk form i DDR, har ambisjoner som uroer oss. Med britene utenfor EU og Frankrike i indre politisk oppløsning, er det ingen europeisk makt som kan matche Tyskland. Die Führerin vil da tre frem som selveste Frau Europa. Det gjør ikke verden tryggere.

Men Tyskland har verken militær evne eller posisjon til å overta USAs rolle i forsvaret av Vest-Europa. Bildene fra Hamburg i helgen viser at Tyskland ikke en gang er i stand til å forsvare seg selv mot sivile pøbler.

Norge har ikke behov for noen ny sikkerhetspolitisk bestevenn. Vi har en fra før, en som har vært garantisten for norsk sikkerhet i 70 år – Amerikas forente stater. Norge kan ikke la valget av Donald Trump lede til at den transatlantiske forbindelsen svekkes. Presidenter kommer og går, men virkeligheten består.

Amerikanerne kunne, fra et europeisk synspunkt vært mer heldig med presidentvalget, men Trump er deres valg. Det er ikke noe nytt at en amerikansk president møtes med skepsis på denne siden av Atlanteren. Vi husker hvilken mistro som møtte Ronald Reagan, men han forlot Det hvite hus som en av de store presidentene i USAs etterkrigshistorie. Sammen med Michael Gorbatsjov fikk han til verdenshistoriens mest omfattende nedrustningsavtale. Kritikerne måtte tørke av seg fliret.

I Reagan fant sovjeterne en mann som de visste hvor de hadde og som de kunne stole på – i motsetning til forgjengeren Jimmy Carter, en svevende tullebukk som fablet om nøytronbomben, et nytt våpen som skulle drepe mennesker, men la bygninger stå.

Det rapporteres fra Hamburg at Vladimir Putin og Donald Trump kom godt ut av det med hverandre. Det lover godt – både for forholdet mellom de to landene og verden.

Er det noe NATO-land som trenger USA som nær og forpliktet venn, så er det Norge. Dette står ikke i veien for et forbedret forhold til Russland. Forholdet østover bør vi pleie som under den kalde krigen: Dialog med fasthet – og med USA i ryggen.

Det er til sine venner en forteller sannheten – slik Norge gjorde både under Vietnam-krigen og USAs invasjon i Irak. Norges holdninger forsuret ikke forholdet – også fordi kritikken mot krigføringen var enda sterkere internt i USA. Vi skal fortsatt kritisere amerikansk utenrikspolitikk – når det er grunnlag og behov for det.

Slik utfylles USAs rolle som Norges venn, sikkerhetsgarantist og hoggestabbe.

Les også