Kultur

Bilde: Kommunalminister Jan Tore Sanner ønsker nok ikke å importere en politisk strid inn i minnesmerkene over 22. juli, hverken ved Utøya eller det nye regjeringskvartalet. Dette tolkes som unnvikende av de som har et bestemt politisk budskap de vil viderebringe. Det er nettopp denne pælen i kjødet Sanner vil unngå. Partene står langt fra hverandre. Foto: Stoyan Nenov/Reuters/Scanpix

Utøya-monumentet til den svenske kunstneren Jonas Dahlberg, som nylig er blitt vraket av regjeringen, synes nå å vokse til et nasjonalt kunsttraume. For den radikale kultureliten handler det ikke bare om at staten har tatt kvelertak på et enestående kunstverk og kunsten generelt, men også muligheten for at hele den norske befolkningen til evig tid skal stå til ansvar for å ha fostret et monster som Anders Behring Breivik.

Mange har nok ikke fått med seg at den svenske kunstnerens minnemonument besto av to deler. Den ene delen var å skjære et brutalt kutt i den vakre odden på Sørbråten, den andre delen av prosjektet var å bruke de utskårne steinhellene til et minnemonument i regjerings- kvartalet. På disse hellene skulle selvsagt ikke bare navnet på alle de omkomne inngraveres, men også alle norske borgere som levde da terroraksjonen på Utøya ble gjennomført.

Symbolikken er klar, ifølge Dahlberg var vi alle medskyldige i å ha skapt et monster. Tankegangen er bisarr og helt ute av proporsjoner. Her lukter det mer av fordekt moralisme enn av kunstneriske hensyn. En vinkling som trolig skyldes et svensk syndrom fra nazitiden, som søta bror aldri har tatt et politiske og moralsk oppgjør med. Da passer det jo godt å dytte egen defekt over på oss, og bedrive en moralsk svertekampanje mot alle norske borgere, maskert som et enestående kunstverk.
Og klakørene og gråtekonene står i kø, særlig i Aftenposten, som støtter Dahlgrens kunstprosjekt både på Sørbråten og i regjeringskvartalet. Her tror jeg ikke avisen skjønner hva den er med på, men de har vel også noe å sone fra krigens dager. Skjønt det skyldes vel mer at de ansatte i stigende grad blir rekruttert for sine elitære, venstreradikal holdninger, og er på parti med kunstfeltets progressive pådrivere, enten de sitter i Kulturrådet eller i det kunstnerstyrte Koro (Statens offentlige utsmykningsorgan).

Et ferskt utspill for å diskvalifisere Jan Tore Sanner og regjeringens uforstand i kunstneriske spørsmål, kommer fra en filosofiprofessor, Arne Johan Vetlesen (Aftenposten 30/6), som setter ord på den politiske brodden i kunstverket:

Her er også en dypere berøringsangst, overfor at det Norge som ble rammet av terror, kunne frembringe en slik massemorder i sin midte. Som storsamfunn er vi fortsatt unnvikende overfor fremmedhatets realitet i våre egne rekker. «Vi» står for kjærlighet. Det er alltid «de andre» som hater, som rekrutteres til ideologisk fanatisme og voldsbruk i en saks eller tros navn.

Samtidig fører landets regjering en flyktningpolitikk som avviser nestekjærlighet som naivt føleri og moralsk basert kritikk som «hylekor».

Ubehaget består som ubearbeidet fordi det som skjedde 22. juli var så norskprodusert, så hjemmeavlet som noe kan bli. Jonas Dahlberg har med kunstnerisk mesterskap fanget dette og fremstilt smerten det fremdeles skaper.

Vetlesen kritiserer ikke bare regjeringen for dens slette gjennomføringskraft, men fastslår også at Jan Tore Sanner mangler kunstnerisk forstand og politisk egnethet for å realisere Dahlbergs eminente minnemonument på Sørbråten og i regjeringskvartalet.

Nå kan det sies mye om Sanners handlekraft i dette sakskomplekset, men han har ikke hatt noen lett jobb. Det har vært mange uforutsette skjær i sjøen, og den heseblesende starten, med et stort og uklokt press fra ulike hold om å få minnemonumentet på plass så fort som mulig, gjorde at alt gikk på skeive helt frem til i dag. Arne Johan Vetlesens indignasjon virker ikke akkurat troverdig på det punkt, hva angår prosessens problemer og faktiske forløp.
Heller ikke står hans fascinasjon for Jonas Dahlbergs kunstprosjekt til faglig troende. Her synser han på selvets venstreradikale grunn om at vi må se «ondskapen i hvitøyet» og bekjenne vår kollektive skyld. Ja, hele nasjonen må stå til rette for et moralske forfall, som i regjeringskvartalet skal hugges i stein og preges i gull til evig tid, og stilles til skue for all verdens øyne. Vi har syndet og skapt et monster. Selvpisker-eliten snur her det kristne budskap på hodet. Der var det en mann som påtok seg all verdens skyld, mens de moderne selvpiskerne på venstresiden nå forlanger at en hel nasjon skal påta seg skylden for én manns brøde.

Dette er selvsagt ikke en ny negativ teologi, snarere en frekk og primitiv hersketeknikk av moraliserende art og i kunstnerisk tapning, som skal tvinge befolkningen til evig sorg og soning. Filosofen Arne Johan Vetlesen har hengt seg på denne skyldfølelse-retorikken, og berømmer kunstneren Jonas Dahlberg for med «kunstnerisk mesterskap» å ha uttrykt kjernen i Utøya-terroren. Særlig fremhever han «Memory Wound», det brutale kuttet i odden på Sørbråten, som på en demonstrativ måte synliggjør smerten og dødsangsten hos de flyktende ungdommene på Utøya.

Her kan jeg være delvis enig, men bare hvis vi begrenser tolkningen til å gjelde den symbolske delen av monumentet. For «Memory Wound» har også en fysisk/materiell side, nemlig det brutale og iskalde kuttet i oddens naturgitte miljø. Her har ikke kunstneren tatt noe hensyn til naturen og landskapet, som helt uforskyldt blir utsatt for et graverende stykke naturkriminalitet.

Fordi Dahlberg er kunstner, kan han tillate seg hva som helst. Kunstnerstatusen gir ham full frihet til å bedrive naturkriminalitet, uten at Arne Johan Vetlesen noterer seg alvoret i dette overgrepet, men bare bejubler det som et stykke kunstnerisk mesterskap. Her er det noe som henger på greip i de kretser, nemlig dogmet som fastslår at kunsten trumfer alt, er moralsk fristilt og rangerer høyere enn alle andre menneskelige aktiviteter.

Hadde Anders Behring Breivik vært smart, så burde han insistert på kunstnerstatus. Kanskje ville han ha fått støtte av komponisten Carl-Heinz Stockhausen, som mente at terrorangrepet på Twin Towers i New York var verdens største kunstverk. På grunn av massiv kritikk, foretok han en kjapp justering. Det han egentlig mente å si, var at terrorangrepet var djevelens største kunstverk.

Uansett dreide det seg om kunst og estetikk, som en overordnet dimensjon hos både djevler og mennesker. Forskjellen er ikke så lett å forstå om man bare tenker symbolsk og konseptuelt, og ikke tar i betraktning kunstens misbruk av de fysiske og materielle omgivelser. For en svensk kunstner var nok ikke naturkriminalitet på norsk jord noe å bry seg om. Han fikk jo godord fra kultureliten og godt betalt av den norske stat. Men takk og pris for at han ikke fikk ødelagt naturidyllen på Sørbråten. Vi får håpe at den svenske moraliseringen av det norske folk i regjeringskvartalet også blir stoppet.

Les også

Les også