Kommentar

Ofte lar jeg meg provosere av norske aviser, ikke minst av Aftenposten gitt avisens liksom-saklige ferniss; i så måte er det sjelden at vår presse svikter. Stimulus til det følgende kom fra en artikkel i nettopp Aftenposten 9. mai som var spritet opp med en riktig fengende tittel: «Slik læres unge russere opp til å bli Putins nye superpatrioter.»Min respons vil være refleksjoner langs aksen ironi og trett lede stilt opp mot patriotisme, og da særlig hva gjelder journalisters og andre urbane kosmopolitters forhold til mindre verdensvante unge menneskers syn på egen tilværelse i Norge så vel som andre land.

Som de skarpe leserhjerner vil ha forstått, var det forholdene i Russland tanten i Akersgaten tok for seg, og naturligvis på den sedvanlige ovenfra-og-ned-måten som later til å være standard når norske journalister omtaler vår største granne i øst. Datoen for artikkelen var bestemt ikke tilfeldig, for 9. mai er for russerne Seiersdagen som markerer avslutningen av overlevelseskrigen mot de tyske angriperne for litt over 70 år siden; dagen er uten sammenligning den viktigste av alle landets merkedager. En liten pussighet er følgende: Grunnen til at russerne feirer 9. og ikke 8. mai, er ytterst triviell; den tyske kapitulasjonen i 1945 gjaldt fra kl 2400 8. mai sentraleuropeisk tid hvilket tilsvarte kl 0200 påfølgende dag etter Moskva-tid, så derfor ble det som det ble.

En Aftenposten-artikkel om Russland akkurat 9. mai kunne – jeg vil så absolutt si burde, men innrømmer glatt at jeg ikke deler avisens globale vidsyn – vært innom en hel del krigsproblematikk, kanskje særlig slikt som har med Russlands betydning for krigen i Norge å gjøre. Det hadde da ikke vært urimelig å nevne at en betydelig del av norsk infrastruktur etablert under krigen – og det var ikke småtterier når sant skal sies – ble bygget opp gjennom drygt 100 000 sovjetiske krigsfangers tvangsarbeid her under særdeles usle livsvilkår, og at 13 700 av dem døde og ble gravlagt i vårt land. Man kunne og burde videre nevnt at det var sovjetiske styrker som mot slutten av krigen frigjorde Finnmark før de trakk seg frivillig ut, og at 6 000 Røde armé-soldater falt i denne forbindelse. Det var altså totalt nærmere dobbelt så mange sovjetborgere som mistet livet i kampen mot tyskerne på norsk jord (tvangsarbeidere, fanger og soldater slått sammen) som det var falne nordmenn under samme krig. Endelig kunne – og jeg synes igjen så absolutt burde, ikke minst gitt at dette er kunnskap bare meget få har i dag – man skrevet noen ord i sammenhengen om den skammelige Operasjon Asfalt som ble gjennomført på 1950-tallet. De aller fleste sovjetiske krigsgraver rundt om i landet ble da gravd opp og likrestene flyttet til et samlested på Tjøtta; det er ikke overdrevet å si at prosjektet ikke alltid ble gjennomført på den mest nennsomme og verdige måten. Ved slik å «samordne» gravplassene ville man redusere risikoen for sovjetisk spionasje mot Norge, hevdet man, et argument som den gang trumfet enhver pietetsvurdering overfor en tidligere alliert.

Men intet av dette brydde Aftenposten seg om, avisen som i sin tid selv gjennomførte en rett så komfortabel krigsinnsats tilpasset okkupasjonsregimet i tilstrekkelig grad til å kunne fortsette å gi ut sitt produkt mens mange andre avisredaksjoner ble stengt, enten tvunget eller selvvalgt i protest mot de tyske okkupantenes sensurering av norsk presse. Man konsentrerte seg i stedet om å presentere en relativt historieløs, norsk-typisk versjon av virkeligheten selv på denne for Russland så viktige dagen da man minnes seieren i kampen på liv og død mot de nazistiske angriperne. Enda en gang ble jeg forstemt over journalisters vektlegging av hva som er viktig og mindre viktig i historien og samtiden. Deres verdensbilde avviker fra mitt, som alt antydet, og det samme gjelder avisens oppfatning av anstendighet og takknemlighet.

La meg likevel gi Aftenposten rett i én ting mens jeg holder på med å kritisere dem: Det er svært mye ved Putin-styret, ved putinismen, som inngir bekymring, noe jeg også selv har vært inne på i disse spaltene ved flere anledninger. Men ledende norske journalister må lære seg å skjelne mellom nasjonale minner av eksistensiell betydning – og feiringen av Seiersdagen 9. mai er intet mindre for det store flertallet av også dagens russere som alle litt bakover i slekten har noen som kjempet og døde for det som endte med også Norges fred og frihet – og politisk kjekling som med fordel kan gis spalteplass på årets øvrige 364 dager. Dessuten: Er det virkelig så forbasket sikkert at hovedanklagen slik den fremkommer i artikkeloverskriften, altså at dagens unge russere opplæres til å bli «Putins superpatrioter,» reflekterer kognitiv så vel som moralsk overlegenhet hos de norske bladfykene? Ikke etter denne nordmannens oppfatning, kan jeg forsikre Aftenposten om.

Norske avisers dekning av stoff om Øst-Europa, ikke minst i den aktuelle artikkelen, synes å være forfattet ut fra et postnasjonalistisk perspektiv der patriotisme – og i særdeleshet superpatriotisme, får man formode – oppfattes som et primitivt fenomen reflekterende et politisk modningsnivå som forlengst burde vært tilbakelagt. For så er tilfellet med de kule og urbane nordmennene Aftenposten skrives av og for, vil jeg anta, de som iakttar livskampen i verden rundt oss med kledelig ironisk distanse, og burde ikke også Russland og russerne nå snart bevege seg mentalt inn i vår alles én verden-samtid der det mest er flaut å arrangere militærparader og minnes kriger og annen statlig massiv voldsbruk for illiberale formål?

Det er bare det, Aftenposten, at i flere mektige stater vi i perioder har delt strabasiøs historie med – jeg nevner i fleng USA, England og Russland – så er patriotisme, igjen formodentlig inkludert det dere oppgitt flirende kaller superpatriotisme – ansett som nyttig og prisverdig og noe man oppmuntrer til både fra statlig og sivilborgerlig hold. Det er neppe tilfeldig at de tre nevnte statene og nasjonene var andre verdenskrigs dominerende seierherrer. Spesielt i England og Russland der man i sin tid stod mye nærmere stupet enn USA noensinne gjorde –  valget stod mellom kamp og kapitulasjon og særlig russerne visste at begge deler ville koste ufattelig mange mennesker livet – så er nettopp den egne innsatsen under andre verdenskrig nasjonens mest karakteravgjørende minne. Mens man i Norge snakker foraktelig om at militærparader inngår i mange andre lands nasjonaldagsfeiringer, ikke minst i Russland, så er slike innslag og stoltheten over forsvarsmakten en selvfølge i de tre nevnte landene. Skjønner dere, Aftenposten, de er stolte av sine soldater, gårsdagens så vel som dagens, og soldatene er stolte av å stå i en patriotisk tradisjon som nye generasjoner av engelskmenn, russere og amerikanere hegner om som det mest symboltungt dyrebare de har? Virkeligheten ser annerledes ut fra Akersgaten og Marienlyst, såpass har jeg fått med meg, men vit at det også i vårt land finnes et betydelig mindretall som ikke synes at aktiv markering av nasjonens militære historie så vel som dagsaktuelle slagkraft er beklemmende på noen måte, ikke engang på nasjonaldagen.

Dere skriver at russerne har et forvridd og kraftpatriotisk bilde av egen innsats før, under og etter krigen, Aftenposten-journalister, og delvis har dere rett. Men tror dere virkelig at russerne er de eneste som holder seg med et selvbilde ulikt det andre ser og oppfatter? Hvis dere ikke skjønner at akkurat det samme gjør seg gjeldende også i Vesten, inklusive vårt land, så er dere så snevre i virkelighetsforståelsen at deres meninger blir uinteressante, hverken mer eller mindre. Også russerne frykter og har grunn til å frykte sine potensielle fienders bomber, granater og soldater, mer eller mindre eksakt som blant andre vi nordmenn gjør det; hverken for dem eller oss reflekterer slik engstelse noen «misforståelse» av hvordan verden er skrudd sammen. Ulikt mange nordmenn vet imidlertid flertallet russere at krigføring alltid er en ytterst destruktiv affære der også mange egne soldater er dømt til å stryke med. Livet og kampen er hardt og blodig som også døden er det; ingen innsikt er banket dypere inn i den russiske folkesjelen. Krig og død i fedrelandets tjeneste er ikke noe man smiler og tar lett på enten man er putinist eller russisk patriot av annet slag.

Hva har Aftenposten og andre blant «the beautiful people of the press» å by på i stedet for det de foraktfullt kaller enøyd superpatriotisme, i særdeleshet for ungdommen som de jo så gjerne vil rekruttere inn i aviskjøpernes rekker? Er det NRKs nye ramadanfeirende serie «Sult» eller flere sesonger av «Skam» som skal vekke norsk ungdom til uegennyttig innsats og dåd, kan hende, eller andre «our diversity is our strength»-programmer sentrert rundt «jeg kom ut av skapet»-temaer? Kanskje noe pirrende om transvestitter eller ungdom som sliter med kredittkortgjeld eller angst ville gjøre susen, sånn i livsledens tid?

Det bildet som Aftenposten, Dagbladet og mange andre aviser tegner av norsk ungdom, er i betydelig grad en karikatur, våger jeg å påstå. Det finnes mange, mange unge nordmenn som er innsatsvillige patrioter enten de befinner seg i kongens klær eller ikke, ungdommer som hverken har identitetsproblemer eller mangel på tiltakslyst på vegne av eget land, hjemstavn og familie. Disse unge er ikke opptatt av å ha moteriktig «ironisk distanse» til alt som skjer, men prøver å leve livet ansvarlig, rett frem og i samsvar med biologiske og historiske realiteter slik disse har utviklet seg i også vårt land. Vi har nå vært gjennom en periode da folkets mentale beredskap dessverre er bygget ned samtidig som kjøpekraften er økt, og det skal sterk rygg til å bære gode tider. Ikke minst unge mennesker har vært utsatt for massiv utdanningsmessig og medial indoktrinering i hva som er «riktige» oppfatninger, men de klarer nok å komme seg gjennom også disse «utfordringene,» slik folk med godt to i alltid gjør. For vær inderlig sikker på én ting, Aftenposten: Det er ikke de dårligste elementene i samfunnet som kjenner patriotismen som en aktiv kraft i seg, hverken i Russland eller Norge.

Norske journalisters kunnskapsløyse kombinert med ovenfra-og-ned holdning til landene i Øst- og Sentral-Europa er til å bli flau av. De snakker om folkene og samfunnene der som om vi i Norge representerer et høyere sivilisatorisk nivå på alle områder, som om russere, polakker, ungarere og hvem det nå måtte være er dels ukunnige, dels bondske i sin mangel på kul, ironisk distanse til tilværelsens mange underligheter. Det faller dem aldri inn at speilet og perspektivet like godt kunne snus, at det fra ørnens blikkpunkt er minst like lett å se bjelken i en forvent norsk «elites» øyne som andres splint.

Skjønt egentlig blir jeg mer arg enn flau over våre «intellektuelles» i bunn og grunn unorske «upstairs-downstairs» holdninger til ulike «deplorable others» enten de sistnevnte befinner seg i «dalstroka innafor» eller i naboland hvis historikk og mentalitet man ikke bryr seg om å forstå. Når man ler av – nei, driter ut – russisk patriotisme på 9. mai av alle dager, så viser man en Fingerspitzengefühl som ikke engang er bilateralt håndleddsamputerte verdig. Kanskje det finnes noen i leserkretsen som synes det er kult og verdensvant når journalistene i Akersgaten og på Marienlyst svinger seg rundt og gjør slikt, men jeg vemmes over deres innsiktsløse hovmod.

Siden de er så begeistret for «Skam»-seriens avbildning av det nye Norge, de kule, kunne de jo nyttiggjøre seg en flik av tematikken og reetablere et element av «skamvett» i egen yrkesutøvelse. Kanskje ville da – under over alle undere! – selv patrioter begynne å lytte til dem igjen, iallfall hvis de dessuten tilegnet seg en smule historisk respekt paret med kunnskap om både eget og grannens hjemland.

Les også

Les også