Kommentar

Foto: Brøttum historielag

Mens jeg sitter og skriver dette, har varm vår omsider truffet Oslo-området. Solen skinner, tidlige blomster blomstrer, unge mennesker holder hånd i gatene og løvet spretter atter ut; hva er det da for håpløshet det snakkes om? Lever vi ikke i den beste av alle verdener, kanskje, hvilket også FN forsikrer oss om med jevne mellomrom? Er kan hende Mimisbrunnr angrepet av grunnløst tungsinn, besatt av gamle menns generasjonsbetingede dysfori?

Jeg nekter for at så er tilfellet, men innrømmer glatt å ha alvorlige habilitetsproblemer i sakens anledning. Det finnes alvorlige utviklingstendenser i vårt og andre land, voksende problemer som med skuldertrekk og utenomsnakk overses av de mektige, men villet blinde. Kun et mindretall avstår fra å la seg lulle inn i «det ordner seg»-døsen; de sliter. Det er denne ugreie situasjonen jeg vil si litt om. Det blir noen «gut reactions» langs aksen optimisme-pessimisme fulgt av det jeg håper vil være velbegrunnede overlevelsesråd om hvordan jeg selv og andre kan forholde oss til kombinasjonen av et alvorlig trusselbilde som kronisk neglisjeres av det naive flertallet. 

Norge som Europa for øvrig er gjennom år utsatt for et massivt migrasjonspress fra særlig MENA-landene (Midt-Østen og Nord-Afrika). Til oss kommer under de mest ulike påskudd et stort antall hovedsakelig unge menn som siden henter hit sine familier. Mange av dem som kommer, er muslimer. Assimileringen av de nyankomne er nærmest ikke-eksisterende og integreringen går også dårlig selv i land som Norge der man skryter av å være uvanlig flink på akkurat dette området. Økonomiske, sosiale og kriminalitetsproblemer hoper seg opp. Hvordan responderer så de europeiske statene på disse «utfordringene»? Det er i denne sammenhengen at følelsen av håpløshet slår inn, en emosjonell situasjonsbeskrivelse jeg er sikker på at svært mange document-lesere nikker gjenkjennende til.

For stort sett gjør man ingen ting for å vende skuta, i alle fall ikke i Vest-Europa. I stedet tar man imot omgang etter omgang av «nødstedte» – ikke minst dette nettstedet har flere ganger omtalt samrøret mellom menneskesmuglerne og De Gode Hjelperne – og nærmest konkurrerer om å være mest «empatisk,» «ikke-diskriminerende,» «villig til å drive det egne samfunnet i flerkulturell retning» og hva det nå heter alt sammen. Bare litt spissformulert kan man si at «refugees welcome»-skilter nesten overalt møter de nyankomne, ikke minst i Skandinavia, Norge inklusive.

Selv i land der skadevirkningene etter hvert burde være skremmende tydelige for alle og enhver, endog for de blinde – jeg tenker på Frankrike nå der man nylig hadde muligheten til å endre snillismen og den samfunnsmessige selvskadingen på en noe så nær substansiell måte – så gjør man ikke dét. Nesten to-tredjedeler av dem som avga stemme ved det franske valget, samlet seg rundt Brussels, Davos’ og den internasjonale kapitalens smilende og sjarmerende unge mann, den liberale yndlingen Emmanuel Macron. Det vil med ham i førersetet fremover bli enda mer av det samme som alt har skadet Frankrike, inklusive globalisering, heterogenisering og islamisering i en takt som kommer til å forandre landet ytterligere bort fra dét det engang var. Hva tenkte de på, hvorfor valgte de ikke annerledes, franskmennene, hva må overhodet til for at folk skal ta tak i utviklingen og snu den før de selv dras ned i sluket?

Det er her håpet kommer inn, den litt trassige troen på at det alltid er mulig å finne en vei ut av uføret dersom bare viljen tennes hos folk til å se, skjønne og handle. Og merk vel: Denne halstarrige vilje til «hope against hope» er ikke et utslag av naiv ønsketenkning, for jeg kan vise til tallrike, knallharde eksempler fra relativt sen europeisk historie på at utviklinger kan snus selv når alt ser svart ut, at elendighet kan bli til fremgang for folk som tillates og selv evner å ta tak i egen skjebne. La meg nevne bare to slike som jeg også tidligere har vært inne på i disse spaltene, men som ikke har mistet noe av sin informasjonsverdi.

Da andre verdenskrig var over, var den jødiske nasjon i Europa knust. Rundt 6 millioner var drept i Hitlers utryddelseskrig; folket var desimert, hjemløst og statsløst. Men mange av overleverne kjempet videre med de midler de hadde og nå, noen tiår senere, har jødene sin egen stat, deres samfunn blomstrer kulturelt så vel som vitenskapelig, og militært og økonomisk er landet sannelig heller ikke blant de svake for å uttrykke seg meget mildt. Det så veldig, veldig dystert ut for 70 år siden, men det ble bra.

Da andre verdenskrig var over, var den tyske nasjon i Europa knust. Landet hadde tapt den store krigen som de selv hadde begynt, mangfoldige millioner tyskere, soldater så vel som sivile, var drept, all infrastruktur lå i ruiner i det skrumpede og delte landet og nasjonens prestisje befant seg godt under nullpunktet målt langs nesten enhver tenkelig parameterakse. Men etter et par tiår gikk hjulene og produksjonen igjen takket være nitid arbeid og klok politikk, ny rikdom ble skapt, og i dag er Tyskland den mektigste og mest dominerende staten på vårt kontinent.

Jeg nevner disse to eksemplene – og flere tilsvarende finnes også, som sagt – fordi jeg blir en smule irritert av de mange «alt er tapt og vi er fortapte»-kommentarene som skrives på blant annet document.no. Frankrike er fortapt, påstår de, Norge er det trolig også og i alle fall vårt naboland Sverige er nå merket med destinasjon Den Sorte Gryde der alle til sist havner som ikke holder orden på sin politikk og demografi.

Misforstå meg ikke, også jeg er ytterst bekymret over vår kollektive mangel på evne og vilje til først å diagnostisere, deretter ta tak i samfunnsproblemene i vårt fedreland; dette vet leserne. Men jeg nekter for at spillet er over og at vi som står for nasjonalkonservative verdier, har tapt; den slags defaitisme eller nederlagslefling er absolutt ikke på sin plass, jeg hadde nær sagt enten den er det eller ikke. Det finnes intet saklig grunnlag for å gi opp, og uansett bør man ikke gjøre det bare fordi man møter motgang, jamfør eksemplene ovenfor på langt verre nederlagssituasjoner.

La oss igjen se på det franske valget. OK, visst stemte 66 % på Macron, men det var faktisk 34 % som støttet Le Pen, de stemte altså mot globalismen og innvandringsliberalismen i et antall som vide overstiger hva man har sett ved noe tidligere fransk valg. La gå at den metaforiske franske konjakkflasken er to-tredjedels tom, men det er da mye god konjakk igjen i en tredjedel også, er det ikke? Tilsvarende ved valget i Nederland litt tidligere: Burde man ikke i vurderingen av resultatene heller glede seg over og fatte mot fra det faktum at Wilders fikk så stor oppslutning som han faktisk gjorde, enn deppe over at Frihetspartiet ikke ble størst? Og i tillegg kan man jo for begge valgenes vedkommende tillate seg å juble over sosialistenes massive tilbakegang; disse to ferske eksemplene på omseggripende PASOKifisering bør inngi også nordmenn håp til tross for at vi gjennom generasjoner har levet innen et sosialdemokratisk paradigme og i en Ap-stat. Visst var det enkelte som i tøylesløs begeistring over fjorårets Brexit og Trump-valg innbilte seg at 2017 ville bli det store revolusjonsåret, selve vendepunktet i historien hvoretter liberalistene/globalistene kom til å miste makt rundt baut i Europas hovedsteder, men det kan da i etterpåklokskapens blekkloke lys umulig fortone seg som veldig overraskende at denne overoptimistiske spådommen ikke holdt stikk?

Isteden får vi legge ut på en ny ørkenvandring, uvisst gjennom hvor lang tid og med hvilke fordømmelser og besvergelser slengt etter oss, vi nordmenn som temmelig sikkert ikke kommer til å få oppleve noe valgskred til fordel for innvandringskritiske partier (er det overhodet meningsfullt å bruke flertallsformen her?) til høsten. Vi får ta det alt med «tollugt mod;» for andre folk så vel som enkeltmennesker har måttet tåle mye mer før oss.

Jeg vil minne om en «biologisk kjøl» som finnes under folkesjelen, og som ikke forsvinner i løpet av en generasjon eller to, men fortsetter å ligge «i beredskap» selv etter at 68-kulturen har sendt noen millioner unge nordmenn gjennom et skolesystem tilpasset postmoderne løgnaktighet og selvhat: Genetisk sett er etniske nordmenn omtrent de samme i dag som for femti og hundre år siden, og ikke svært ulike det vi var under vikingtiden. Det vi maktet da, kan vi makte om igjen om ikke i dag, så kanskje i morgen. Vi nordmenn ætter både fra godtfolk og mindre godt folk, fra Harald Hårfagre så vel som trellen Kark – kanskje flere fra sistnevnte enn fra kongen, tenker jeg iblant i mitt stille sinn – men potensialet ligger der, dét er ikke borte. Når militæret – rett nok i Storbritannia, men skitt au, prinsippet er det samme – bruker formuleringen «Bli alt du kan bli!» i sine vervingskampanjer, så lar utfordringen seg godt overføre også på det sivile samfunn. Vi kan, for våre forfedre har vist det. Det var godt tó i dem, de gamle, ellers hadde ikke vi, deres etterkommere, vært her. Og for dem som synes at ovenstående blir ubehagelig genetisk-biologisk, til og med biologistisk-deterministisk: Vår kulturelle arv ligger heller ikke så langt unna eller etter i generasjonsperspektivet. Igjen gjelder at det våre forfedre fikk til, det kan om ikke vi, så i hvert fall våre barn klare etter dem. Visst vil det kreve både trening og mentalitetsendring for å få bort tillært vankelmodighet, men tro aldri annet enn at også dette folket, vårt folk, kan forsvare seg selv «om så blir krevet.»

Mitt budskap er altså at det slett ikke er nødvendig å fortvile, enn si gi opp, at vår mulighet for å redde egen fremtid er langt bedre enn man iblant får inntrykk av fra lettvintpessimistiske kommentarer til tidens tilbakeslag. Vi er langt unna situasjonen Luther mentalt hensatte seg i da han kom med følgende vidunderlige tilsvar til spørsmålet om hva han ville gjort dersom han fikk vite at verden kom til å gå under i morgen: «Da ville jeg plantet et tre,» sa han. Jeg elsker utsagnet som trekker opp en sinnets siste frontlinje mot nederlagsfølelse og truende styggedom, men jeg gjentar: Vi er svært langt unna å være på kanten av stupet i Norge og Europa selv om mye uklok politikk under senere år har svekket våre samfunn.

Er Mimisbrunnr en uhelbredelig og usaklig optimist? Selv mener jeg at spørsmålet er like lite saklig begrunnet som tilsvarende var om overstadig pessimisme, og det tilbakevises med et klart «nei.» Men jeg liker å tenke på Vaclav Havels klassiske avveining av sjelelig stemningsleie da en journalist spurte ham følgende spørsmål: «Er du optimist eller pessimist?» «Ingen av delene,» lød svaret, «men jeg er håpefull!» Havel var en klok og stor mann, og jeg gjør gjerne hans syn til mitt.

Les også

Les også