Sakset/Fra hofta

Det er når man ser sorte tildekkede sammen med andre normale mennesker at man ser det latterlige i niqab. Selv de enkleste sosiale relasjoner, som å ta et gruppebilde, blir ufrivillig komisk-ubehagelig. Indira Sinanovic er den første bosniske kvinne som stiller til valg i niqab. Saudi-Arabia har kjøpt seg inn i Bosnia og betaler kvinner for å bære slør. Vesten er passiv. Bildet er fra et valgmøte Zavidovici 27. september 2016. Foto: Dado Ruvic/Reuters/Scanpix

Det skjer til stadighet at min første reaksjon på norske medieoppslag er vantro, at jeg blir usikker på om de er spøkefullt ment eller ei. Når jeg samtidig vet at man skal være særlig forsiktig hva humor og godtroenhet angår sånn rundt omkring begynnelsen av april, så måtte jeg sjekke kalenderen en ekstra gang – den bekreftet at det fremdeles ikke var mer enn 28. mars – da jeg fikk se følgende overskrift på NRKs nettsider: «Kvinne i nikab er Islamsk Råds nye fjes.» Den aktuelle damen, Leyla Hasic som opprinnelig er fra Bosnia, ble nylig ansatt som administrasjonskonsulent i Islamsk Råd Norge (IRN).  I følge presentasjonen har hun «markert seg som en sterk forsvarer av det heldekkende ansiktssløret,» også ved i sin tid å ha vært den første til å bære dette under en TV-debatt på NRK. Fremover skal hennes oppgaver være «å drive kommunikasjonsarbeid, søknadskriving og IT-drift» i IRN-regi. Den nye stillingen kom til etter at man hadde søkt Han Stat om flere penger slik at kommunikasjonsarbeidet overfor storsamfunnet kunne styrkes – dere vet: bedre dialog og alt det der – hvoretter «et enstemmig storting» høsten 2016 hadde økt statsstøtten til paraplyorganisasjonen fra 816 000 til 1,3 millioner kroner.

Den nye administrasjonskonsulenten ville ikke selv kommentere ansettelsen overfor Klassekampen, melder NRK – i sannhet en ytterst interessant begynnelse på tilværelsen som kommunikasjonsmedarbeider, må man ha lov å antyde – men hennes sjef, generalsekretær Mehtab Afsar, trådde støttende til: «Hva et menneske har i hodet er viktigere enn det de har på hodet,» poengterte han slagferdig og la til at «ansettelsen viser at IRN har en åpen holdning.» Han forsikret at det lå rent faglige vurderinger til grunn for personvalget. Kvinnen hadde vært den beste kandidaten, sånn sett hadde religion overhodet ikke spilt noen rolle: «hun kunne like gjerne vært kristen eller ateist». IRN hadde altså med utnevnelsen gått i brodden for et sunt og godt likebehandlingsprinsipp i næringslivet, intet mindre.

Slike sjølvmeldinger bør man absolutt ta alvorlig, om enn også med et smil. Nordmenn vil nok helst selv gjøre seg opp en mening om forhold av denne typen, vi tar ikke uten videre for god fisk den sminkede virkeligheten en gitt organisasjon velger å presentere utad. Det er mot denne bakgrunn man blir slått av hvilken massiv informasjonsverdi ansettelsen av den nye kommunikasjonskonsulenten faktisk har. Saken ble naturligvis prompte og godt kommentert også på document.no, både av Hanne Tolg, Kjell Skartveit og Hans Rustad, men de meningsmessige forgreningene er mer enn kompliserte nok til at ytterligere refleksjon kan være berettiget, ikke minst knyttet opp mot nøkkelordene «kommunikasjon» og «ansikt.»

Som såvidt antydet ovenfor: Hadde det ikke vært for at selvironi så vel som humor generelt er nærmest fraværende fra ekstremreligiøse miljøer, hvori så avgjort inkludert muslimske, ikke minst IRN-varianten, så ville jeg vært tilbøyelig til å tro at vi stod overfor en bevisst «practical joke» av typen «ansiktet utad var ikke et ansikt utad,» og dette til tross for at man altså bommet med noen få dager på datoen. Hvis så hadde vært tilfellet, så ville IRN fortjent en stor tommel opp med et bredt glis påmalt. Men noen «bare kødda»-melding – tidens komikerspråk, ikke mitt – kom selvfølgelig aldri fra herr Afsar eller andre organisasjonsansvarlige og vil sikkert ikke gjøre det senere heller, for her er vi på klassisk religiøs konfliktmark der den evige striden mellom islam og resten, i dette tilfellet den sekulær-kristne norske virkeligheten fru Hasic og resten av IRN lever i og av, også i dag utspiller seg. Valget av den nikabkledde kvinnen til nettopp kommunikasjonsarbeid overfor storsamfunnet er utvilsomt bevisst og alvorlig ment, og dessuten minst halvt vellykket allerede. Meldingen til oss, nordmennene, er nemlig meget sterk og klar, nærmest overtydelig i og med at en tilslørt fikk jobben. Den andre halvparten av oppgaven, styrkingen av kommunikasjonen rettet fra det sekulære Norges side mot muslimer som lever i vårt land, foreslås i praksis totalneglisjert i og med utnevnelsen. Sjelden ser man et mer splittende valg, og enda sjeldnere et mer meningstungt.

Beskjeden fra IRN er ikke til å ta feil av: Dette er slik vi vil ha det, dette er slik rettroende nuslimske kvinner vil og skal leve, og dere, nordmenn, har å akseptere uten å mukke også denne siden ved islam, for vi har alltid rett til å foretrekke våre religiøse vaner fremfor norsk skikk og bruk. Det er så visst ingen imøtekommende og inklusjonsvillig «tommel opp» de gir oss, isteden er det en oppadrettet langfinger som vises norsk offentlighet: Vi har viljen og retten og vi står fast på vår ukrenkelige religiøse grunn, prøv bare ikke å hindre oss! Det ligger et betydelig element av forakt i gesten, uansett hva herr Afsar sier til NRK eller til den ansvarlige statsråden, av provokasjon kombinert med ønsket om å demonstrere hvor lite de vantros vaner, seder og skikker teller sammenlignet med religiøse påbud. Islam skal seire, også i Norge skal til sist Allahs lov gjelde. Nordmennenes velvillige regelverk og evige dumsnillhet brukes hver gang de er nyttige i dette evige strevet – enten det gjelder retten til å bære nikab eller hijab eller hva det måtte være, hos motvillige frisører eller på TV, i arbeidet for å bedre kommunikasjonen mellom muslimene og nordmennene og på tusen andre potensielle konfliktområder – for målet er klart: Også de som i dag er vantro, skal en dag blir muslimer.

Det skal bli interessant å se om IRN har trådt over en grense denne gang, om de i klassisk militærterminologi har krysset «a bridge too far.» Vil det norske samfunnet omsider sette ned foten med en klar beskjed om at nå er nok ikke bare nok, men endog alt for mye? Enn så lenge har vi mest vært vitne til «huffing and puffing» fra statsråd Hellelands side. Hun liker ikke det hun ser og har gitt IRNs leder beskjed om dette ved å «kalle ham inn på teppet» som avisene skriver, men kommer hun til å gjøre noe med virkelig tak i? Det bør hun, og på flere måter.

Konkret hva IRN angår: Organisasjonen må få beskjed om at slik ekstrem uforskammethet, for det ikke minst frekt å hyre inn en nikabkledd islamist som kommunikasjonskonsulent, vil få som konsekvens at pengestøtten fra den norske staten stoppes. Noe lignende var for øvrig ved å skje sist sommer da organisasjonen også viste sitt islamistiske ansikt. Den gang ble reaksjonen bare halvveis, valhendt som typisk er når Norge skal forholde seg til fremstøt for å berede større plass for islam i vårt land. Benytt nå denne nye, hånlige utnevnelsen til å sette ned foten en gang for alle, statsråd Helleland: Slutt å bruke våre egne skattepenger til islamiseringen av Norge!  Ikke bare hold tilbake deler av bevilgningene, stopp dem fullstendig, steng ned all støtte til organisasjonen.

Alt annet vil vekke minner om den gamle kommunistiske formuleringen som beskrev hvordan kapitalistenes griskhet og grådighet en dag ville bli deres egen undergang: Vi skal henge dem i tauet de har vært dumme nok til å selge oss, het det seg. Nå er ettergivenheten i humanismens, likebehandlingens og dialogpolitikkens navn parallellen til det ovennevnte tauet. Alt (en overdrivelse, jeg vet, men så pass må man tillate seg for det retoriske poengs skyld) gjøres fra det norske samfunnets side for å etterkomme islamistenes krav, for å blidgjøre dem i håp om at deres appetitt vil bli mindre, at de ikke lenger vil gjennomføre sin langsiktige plan om å gjøre også Norge til en del av Dar al-Islam, det fredens rike som oppstår når alle underkaster seg den ene sanne guden, Allah.

Islamsk Råd Norge har vist sitt sanne ansikt i og med denne saken. De er islamister som bruker alle midler for å spre sitt budskap ut til det norske samfunnet, direkte som indirekte. Enhver norsk svakhet blir utnyttet, norsk naivitet og kompromissvilje blir vridd til egen fordel, juridiske spissfindigheter og såkalte menneskerettigheter letes frem og børstes støv av for å gagne den egne saken: religionens utbredelse. Ekstremt bittert i sammenhengen er at det feige norske samfunnet spiller med, alltid like aktpågivende at ingen skal kunne klage over diskriminering på religiøst eller etnisk grunnlag. Særlig islam, den nyankomne gjøkungen i redet, må for all del ikke bli misfornøyd, for da viser vi at heller ikke Norge har lykkes med integreringen, og hvem vet hvilke voldshandlinger slikt kan lede til?

Siden «ansikt» eller «fjes» både billedlig og bokstavelig er sentrale ord i denne saken, vil jeg avslutte med noen uttrykk som markerer hva det hele faktisk dreier seg om. Norge møtte i sin tid muslimene med tolerant velvilje symbolisert ved et åpent ansikt og en utstrakt hånd. Mange av dem takket nei til invitten, nektet å svare med et håndtrykk og valgte å skjule ansiktet for vårt blikk. I Norge er dette frekt, et «in your face»-svar fra de ansiktsløse. Det er også uakseptabelt og farlig, for adferden hindrer oss i å vite hvem vi har med å gjøre.

Tiden må nå være forbi da ettergivenhet vises overfor muslimer som krever særbehandling i møtet med norske adferdsregler. Skal de forbli her, må de oppføre seg i henhold til norsk skikk og vane, likegyldig hva deres religiøse bok måtte kreve eller hva de måtte ha vært vant til fra gammelt av, fra da de bodde i muslimske land. For Norge er ikke, har aldri vært og skal aldri bli muslimsk, og vi vil heller ikke se deres skikker innført i vår hverdag. Det kan ikke uttales tydelig nok: Liker dere ikke dette, så står det dere helt fritt å reise tilbake dit dere eller forfedrene deres kom fra. Dette må være beskjeden fra norske myndigheter til IRN og andre muslimske organisasjoner, så tydelig må det uttrykkes. Hvis sistnevntes medlemmer og sympatisører ønsker å «save face» i den aktuelle saken, så må de snarest beklage det usedvanlig uheldige valget av kommunikasjonsmedarbeider. Ellers blir de nødt til å «face the music,» hvilket i første omgang innebærer at vi ikke lenger holder dem økonomisk under armene.

At IRN og andre med velutviklet næringsvett utnytter det norske samfunnets mangehånde støtteordninger, er noe man bare må ta til etterretning i en ny og tillitsfattig tid der det går minst ti rettigheter på hver plikt som kreves av en samfunnsborger. Noen yter, mange andre nyter. Statens og samfunnets naivitet overfor nettopp islam og muslimene – hvor mange frivillige organisasjoner finnes ikke som samler nettopp disse innbyggerne i dagens Norge? – svir i ansiktet. Derfor følgende til alle politiske partier: Treff umiddelbart tiltak for å endre regler og lover slik at vi ikke selv må bidra aktivt til å undergrave vårt eget samfunn! Hører jeg innvendinger om at det er vanskelig, at internasjonale lover binder oss til likebehandling? Så se til å bli kvitt disse tvangslovene! Ingen lov som undergraver nordmenns rett til å være herrer i eget hus og eget land, har etisk legitimitet. Bring jussen i samsvar med dette, og gjør det fort!

Hån av den typen IRN nå retter mot landet som har gitt dem opphold og støtte, er et uakseptabelt angrep mot det norske. Våre politikere plikter å beskytte eget land. Gjør de ikke det, så skal de ikke lenger innrømmes retten til å styre på folkets vegne.

Les også

Les også