Sakset/Fra hofta

Bildet: Michelangelo: Den hellige Antonius pinsler (1487)

Etter god tid til å formulere noe veloverveid, lirer Sven Egil Omdal av seg følgende: Jeg forbeholder meg derfor retten, som en kristen, til å si at hun misbruker korset.

Takk Jesus (s.a.a.w.) for at straffelovens § 142 ble avviklet i 2015, og tilgi Sven Egil Omdal for ikke å kjenner sin katekisme. Amen.

Fra Lukas-evangeliet:

36 Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.
37 Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt.
41 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? (…) Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Hvorfor vi dømmer, baktaler og kritiserer andre er ofte av egenrettferdighet. Ved å dømme føler enkelte seg bedre. Ved å heve seg over noen innbilles egen prektighet. De fleste av oss ønsker å ta seg godt ut slik at vi blir likt og akseptert. Dette beskrives som besteborgelighet/politisk korrekthet.

Kan tenkes Omdal ble oppfattet som reaksjonær utenfor Stavanger på tidlig 70-tall. Samtidig er det fullt mulig at han identifiserte seg med tidens motkultur. Tja, med motkultur menes ikke opposisjon (dissens) mot de rådende og aksepterte holdninger innad i miljøene. De fleste besto av mehe med kun ønske om aksept (som tenåringer flest).

De salongradikale foraktet den «tause majoritet», og oppfatter seg selv moralsk overlegne. Selv er jeg livredd for såkalt gode mennesker. De er lite fleksible. Ondskap er en type åndelig sløvhet som filosofen Augustin sier.

Nixon appellerte til «The Silent majority». Muligens inspirert av Kennedys bok «Profiles in Courage» –

representing the actual sentiments of the silent majority of their constituents in opposition to the screams of a vocal minority…

Trump gjentok grepet og må ha tenkt i sitt stille sinn… du må være politiker for å være så blind å neglisjere det åpenbare.

Foruten prektighet finnes muligheten for at Sven Egil Omdal korstog kan skyldes misunnelse. Misunnelige blir påført smerte av andres suksess og glede, fordi egen utilstrekkelighet kontrasteres. Andre igjen vil hevde at misunnelse er mer fremtredende hos de med et sosialdemokratisk perspektiv, der alle skal være like og ikke skille seg ut.

I ekkokammeret til mange journalister (der alle skal være like og ikke skille seg ut) har konsensus evig liv – vedtatt uten behov for å lodde stemningen utenfor deres snevre krets. Med utenfor menes det som foraktelig kalles «folkedypet», eller om du vil «the deplorables». På norsk de elendige, håpløse og forferdelige.

Innerst inne beundrer de fleste folk med integritet. De som ikke er opptatt av å være «annerledes». De som ikke bare våger, men evner å oppdage feil ved rådende forestillinger. Journalister flest drømmer om å være den som først roper: Men han har jo ikke noe på seg! Keiseren har ikke noe på seg!

Menneskelig da å bli litt sjalu på Sylvi Listhaug.

Like menneskelig å reagere med redsel når selvfølelsen blir utfordret. Frykt ved opplevelse av at ens verdensbilde vakler. Er man komfortabel med sitt selvbilde, har de færreste behov for å rakke ned på andre.

Som i eventyret – ingen nevnte med et ord at de ikke så noen ting. Det betydde jo at de ikke dugde til arbeidet sitt, eller at de var svært dumme. Derfor hadde aldri keiserens klær gjort slik lykke som akkurat denne dagen.

Sven Egil Omdal er ikke stokk dum, så en må jo anta at tvilen har begynt å melde seg. Det begynner å bli åpenbart for alle. Det råder panikk. Journalistene har mistet hodet i forsvaret av sin syke mor. Katta er ute av sekken og maskene har falt. I sitt overmot forsøker Sven Egil Omdals kolleger i USA en type coup d’état de la presse. Den fjerde statsmakt, beruset av egen fortreffelighet, forsøker å omgjøre et demokratisk valg.

Maximilien Robespierre uttalte at hemmeligheten bak frihet er å gi folk kunnskap, mens hemmeligheten bak tyranniet derimot er å holde dem i uvitenhet.

Som store deler av pressen gikk han seg også grundig vill i sine egne frihetsidealer. For det var den samme Robespierre som i revolusjonens navn satte grenser for det franske folkets rett til frihet, og det kostet oppimot 50.000 mennesker livet.

Pressens ekkokammers lim er angst og frykt. Redsel for latterliggjøring og utstøtelse. Et felleskap som ikke er støttet av solidaritet, gjensidig kjærlighet og respekt er dømt til å feile. Det ironiske er de oppfatter seg selv som fyrtårn for disse verdiene.

Det er lett å dømme/kritisere andre mennesker, men Sven Egil Omdal burde se sitt hovmod. Spenstig påtar han seg oppgaver som etter egen tro hører til Gud. Gladkristne og godhetens apostler som Sven Egil Omdal oppfatter seg som, bør ikke dømme hverandre, men elske sin neste. Vi bør kappes om å hedre hverandre, ikke hedres om å kappe hverandre. Bestrebe seg på å tale vel om hverandre, og tolke alt i beste mening.

Tja…. jeg trenger jo ikke være så generøs som kuffār så jeg forbeholder meg derfor retten, som en agnostiker, til å si at du misbruker din tro.

Les også

Les også