Vestlige politikere og medier ga onsdag uttrykk for at eskaleringen i Ukraina hadde flatet ut, og at det var sjanse for diplomati.

Men det John Kerry hadde å komme med etter samtalene med kollega Sergej Lavrov i Paris ga ikke dekning for en slik optimisme. Hvis man hørte godt etter.

Kerry sa to ting som burde få øyebrynene til å heves: Han sa at det ikke ville være appropriate – passende – med håp. Han ville altså dempe eller ikke gi næring til de som trodde man nå var inne på en vei som kunne føre til løsning.

Dette dementiet sa mye om hvor fruktesløse samtalene hadde vært.

Dernest sa Kerry at russerne hadde sagt at USA gjerne måtte forsøke å finne en tråd som kunne føre til løsning. Merk: ikke en løsning, men begynnelsen på noe som kunne føre frem. Og det var ikke russerne som skulle prestere noe. De overlot jobben til USA.

Slik snakker den som ikke akter å foreta seg noe, men ønsker å gi illusjonen av at noe skjer. Skuespillet var ganske gjennomskuelig.

Når Kerry samtidig bruker mesteparten snakker av tiden på å snakke om dialog, og hvordan ingen ønsker en utvikling mot konfrontasjon, svekker han sin egen posisjon. For alle vet at «noen» ønsket en konfrontasjon, og man må formode at de hadde satt opp et regnestykke på forhånd.

I dette inngår at Vesten vil oppføre seg nettopp som Kerry gjorde; besverge, trygle om dialog.

Kerry forsøker å fortelle russerne hva som er i deres interesse, etter at Putin har vist at han er interessert i noe helt annet.

Det ikke å anerkjenne grunnleggende fakta er å avsløre sin egen mangel på strategisk tenkning og sin mangel på moralsk styrke.

Moral blir til svakhet hvis den ikke kobles til innsikt.

Det sies at USA er skarpere i sin holdning enn europeerne. Hvis det stemmer vil vestmaktene miste momentumet og Putin kan ture frem.

Hvis EU i dag ikke kommer med klare signaler om en gradert sanksjonspakke vil Putin fortsette. Da står Øst-Ukraina for tur, og destabilisering av den nye regjeringen i Kiev.