Briter er mestere i small talk. En uvant greie for de fleste nordmenn. Men skal man assimilere seg, er det bare å ta fatt. Det er mange kilder til misforståelser. Været er en av dem. Å snakke om været er viktig. Ikke fordi været er så interessant (det er ikke uten grunn at øya er grønn) men fordi det er viktig å være enig og å dele en «good moan». Videre er det utilstrekkelig med bare et «yes» til svar. Small talk krever et mer utfyllende svar som det gjerne kan spilles videre på som for eksempel: «Yes, so much better than this time last year».

Når taxisjåføren snakker om været, så er han ikke interessert i noen meterologisk debatt, det er en invitasjon til samtale. Hvis du skulle finne på å hevde at været slettes ikke hadde vært så ille som han påsto, bør du ikke bli overrasket over å få en mutt og taus sjåfør resten av turen.

«A good moan» skaper følelse av fellesskap men det kan bli for mye av det gode for oss utlendinger.  Mitt lokale postkontor drives av et ektepar fra New Zealand som har fått nok både av været og den lokale eldre befolkningen som én etter én ankommer hver morgen for å kjøpe avisen og beklage seg over været. I meg har de funnet en likesinnet og betrodde meg for litt siden at de vender nesen hjem mot New Zealand. Som hun sa, Debbie, «if I see one more old man complaining about the rain, I may just smack him over the head with the newspaper he is about to pay for.» Heldigvis har det vært en uvanlig tørr sommer så det blir vel først til høsten at en eller annen stakkar blir slått med avisen sin.

Hvis du vil bli kjent med en brite så for all del, ikke start en diskusjon før dere er blitt godt kjent. Dette er i sterk kontrast til franskmenn som oppfatter deg som kjedelig hvis du ikke sier imot og kan ha en livlig debatt gående over middagen.

I dagligspråket kan briter ofte synes litt negative. Hvis du spør hvordan folk har det så vær forberedt på følgende svar uten å miste motet:

«Oh, we’re surviving» (det var verre under krigen…)

“Can’t complain” (men skulle gjerne gjort det!)

«Could be worse»

«Not too bad»

Å snakke med negativt fortegn er vanlig på engelsk og betyr ingen verdens ting annet enn at da har man nesten «a good moan» uten at man egentlig har beklaget seg over noe konkret. Typisk britisk. Du kan jo tenke deg hva briter synes om amerikanere som svarer “awesome!”.

Som småbarnsmor i UK møtte jeg britiske småbarnsmødre på hjemmebane. Et interessant studium for enhver hobbyantropolog. Enkelte av mødrene snakket med veldig lyse stemmer. Stemmeleiet lå to oktaver over mitt, men den ubevisste sosialiseringsprosessen må ha gått sin gang for da mine foreldre kom på besøk påpekte de at jeg snakket med høyt toneleie da de overhørte meg i samtaler med de britiske mødrene.

Min erfaring er at damer med overdrevne lyse stemmer er litt skremmende. Dette er ulver i fåreklær med gode talegaver og generasjoner med eksperter i small talk bak seg.  De er slettes ikke så søte og vennlige som de gir seg ut for.  Jeg kommer langt bedre overens med damer fra Skottland (nærmere kulturelt) og ellers andre jenter med normal stemmebruk.

Det er begrensede temaer for small talk, ihvertfall hvis man skal være på den trygge siden: Været, musikk, film, TV og sport. Vi husker hvordan det gikk med Eliza Doolittle på Ascot da hun mistet kontrollen over small talk’en.

På spørsmål om hvordan man har det er det eneste godkjente å si «fine, thanks» med mindre man kjenner vedkommende så godt at den gamle kneskaden kan nevnes eller hvis det er legen som spør.

Å hilse på folk er så mangt. Ofte er det den raske «How are you, allright?» hvor man både spør og deretter svarer på den andres vedkommende. Denne frasen er kjekk på vei ut til bilen med handlevogn og indikerer at man har sett deg, men ikke har tid til å stoppe og snakke.

Small talk kan være mer enn å snakke om været og generelle høflighetsfraser. Det sies at dronning Elizabeth også er dronningen av small talk fordi hun har reist mye, sett mye, opplevd mye og møtt så mange interessante mennesker. Hennes almennkunnskap er høyt over gjennomsnittet og hun kan trekke inn interessante og uventede elementer i en samtale.

Prince Philip derimot, er berømt for sin manglende evne til  small talk. Han stilte en gang følgende spørsmål til en skotsk kjøreskoleinstruktør: “How do you keep the natives off the booze long enough to pass the test?”

Til en britisk student i Kina sa han: «If you stay here much longer, you’ll go home with slitty eyes». Hans mangel på takt resulterer ofte i intense diplomatiske redningsaksjoner. Det bites negler i det britiske UD hver gang han skal bli med dronningen på utenlandsreiser, men så er han da heller ikke en innfødt brite.