Nytt

FNs generalforsamling vil i dag mot få stemmer støtte palestinernes krav om status som observatørstat i FN. Saken er mest symbolsk, men grensene mellom det symbolske og de harde realiteter er tynne i disse dager. Palestinerne kan ikke utsette for evig en retur til forhandlingsbordet og de konkrete og smertefulle valg.

Palestinske myndigheter har hatt observatørstatus siden 1974. Nå vil de få en anerkjennelse som en stat som ikke er medlem. I den grad det betyr noe er det enda en liten spiker i kista på fredsprosessen. Palestinerne får med dette en anerkjennelse uten at det er del av en fredsavtale med Israel. FN gir innrømmelser til palestinerne uten at palestinerne gir noe tilbake.

Dette Palestina skal bli en stat, men er det ennå ikke. Realitetene er at Palestina ikke oppfyller de vanlige kriteriene for en stat, nemlig klare grenser, en regjering (de har to) eller at de kan opprette internasjonale relasjoner. I henhold til Oslo-avtalen har palestinerne ikke jurisdiksjon over «issues that will be negotiated in the permanent status negotiations: Jerusalem, settlements, specified military locations, Palestinian refugees, borders, foreign relations and Israelis».

Erklæringen som palestinernes leder Mahmoud Abbas har lagt fram for FNs generalforsamling inneholder ingen forpliktelser eller tilbud i forhold til hverken Israel, fredsprosessen eller en oppfølging av Oslo-avtalen/Roadmap. Abbas sier han ønsker å gjennoppta fredsforhandlingene, men det har Abbas kunnet gjøre om han ville i mange år. Det er palestinerne som har avvist en stående invitasjon fra Israel om forhandlinger, blant annet under en 10 måneder lang stans i nybygging på Vestbredden i 2010.

På hvilken måte kan en tenke seg at det skal bli lettere å gjennoppta forhandlingene etter at de unilateralt skaffer seg anerkjennelse uten medvirkning fra Israel? Det som er uten tvil, er at dette er et brudd med Oslo-avtalen og Veikartet. Det bryter også med flere resolusjoner i FN som ber om forhandlinger mellom partene for å oppnå en varig fred. Norge har likevel bestemt seg for å sstøtte palestinerne i denne saken.

Eksemplene er mange. «Veikartet» fra 2003 sier eksplisitt at … unilateral actions taken by either party cannot prejudge the outcome of negotiations and will not be recognized by the international community. Russland, EU, USA og FN er garantister for denne avtalen. I den såkalte Trilaterale avtalen fra Camp David i 2000 ber de to partene … reach final and comprehensive permanent status agreement that ends the Israel-Palestinian conflict in 2005, through a settlement negotiated between the parties based on UNSCR 242, 338, and 1397 … signert av blant annet Yassir Arafat.

Det kanskje mest springende punktet i kravet om anerkjennelse handler om hvorvidt vi i det hele kan snakke om en enhetlig palestinsk stat? For få år siden var Fatah og Hamas i en borgerkrig. Selv om det nå finnes en forståelse mellom de to, er den skjør, og maktkampen kan raskt blusse opp. Motsetningene er ikke små. Hamas er en radikal islamistisk organisasjon med tette bånd til Det muslimske brorskap og ikke minst til Iran. Deres mål er et teokrati og Israels utslettelse. Fatah har en sekulær bakgrunn, nasjonalistisk og med røtter på en politisk venstreside. De har forpliktet seg til en tostatsløsning.

Abbas kommer nå i en situasjon der han ikke kan forplikte Hamas, men kan bli nødt til å svare for deres handlinger, såvel som andre militante grupperinger.

Israel er urolige for at palestinerne etter dette vil bli medlem i fleire FN-institusjonar slik som den internasjonale straffedomstolen (ICC), og bruke slike arenaer til å føre kampen for sine krav der i steden for gjennom direkte forhandlinger. Selv om palestinske representanter nå forsikrer at dette ikke er hensikten er slike forsikringer lite troverdige.

En slik internasjonalisering av konflikten har lenge vært en strategi for palestinerne. Abbas skriver selv i et innlegg i New York Times i mai 2011 at dette er  en av målsetningene:

«Palestine’s admission to the United Nations would pave the way for the internationalization of the conflict as a legal matter, not only a political one. It would also pave the way for us to pursue claims against Israel at the United Nations, human rights treaty bodies and the International Court of Justice.»

Om «Palestina» blir med også i ICC vil vi trolig se rettsaker mot Israels krigføring og mot nybyggere på Vestbredden. Men en kan også tenke seg at Israel stevner palestinerne for retten for terrorisme.

Det er heller ikke bare Hamas som skyter raktter mot sivile. Også Fatahs egen Al Aqsa-martyr-brigaden erklærte nylig at de også var med og skjøt raketter fra Gaza mot sivile mål i Israel denne gangen. Dette er landet FNs generalforsamling nå anerkjenner som en ansvarlig stat.

Situasjonen er egentlig absurd. I EU vil et flertal av medlemslandene i dag støtte anerkjennelsen av et Palestina der den ene halvdelen styres av Hamas som EU selv har ført opp på sin liste over terrororganisasjoner. Når Abbas nå vil representere både Vestbredden og Gaza fører det også et ansvar med seg. Abbas kan nå risikere å måtte svare for islamistenes terror mot sivile i Israel såvel som egen befolkning.

En annen konsekvens av anerkjennelsen kan bli at både Israel og ikke minst USA vil bli mer tilbakeholden med å engasjere seg i fredsprosessen, etter dette. Vi kan også oppleve at høyresiden i Israel vil bruke anledningen til å distansere seg enda mer fra forhandlinger og tidligere avtaler. Hvorfor skulle de føle seg forpliktet når ikke Abbas gjør det?

Den kanskje mest håndgripelige effekten av anerkjennelsen i FN vil være at det vil gi Abbas og myndighetene på Vestbredden en sårt tiltrengt politisk seier. Etter at Hamas nylig har stjålet rampelyset nok en gang.  Dette er i og for seg god realpolitikk og kan gi noen resultater. En rekke sentrale politikere i Israel er derfor også positive til anerkjennelsen. Dette bygger nok på at anerkjennelsen tross alt hovedsaklig er en symbolsk affære. Det skaper overskrifter, sementerer sympatien og bygger allianser. En rekke land, deriblant Norge, svinger igjen inn bak palestinerne og slik bekrefter de gode relasjonene.

Det er likevel grunn til å frykte at annerkjennelsen vil gi en falsk følelse av framgang. Ikke minst kan palestinerne villedes til å tro at innrømmelser og forsoning nå ikke er nødvendig fordi man får den mest attråverdige symbolikken gratis.

Istedenfor forhandlinger med Israel, som ville kreve tunge innrømmelser fra begge sider, har palestinerne satset på en slags virtuell stat. Det fungerer nok bra i salongene i New York og Europa, men for palestinere flest er fred, utvikling og selvstendighet minst like langt borte som før.

Før Abbas har styrke og vilje – begge må være tilstede  – til å takle de mest radikale palestinske grupperinger som Hamas vil han ikke være i en sterk nok posisjon til å inngå en forpliktende avtale med de innrømmelser som vil være nødvendig med Israel. Slik Midt-Østen i dag syder av islamisme og hat til Israel virker det som om dagen er langt unna da en palestinsk leder vil ha format nok til å inngå en genuin fred med deres store fiende.

Les også

-
-
-
-
-