Gjesteskribent

I tider med store omveltninger på verdens-arenaen, økonomiske kriser i Europa og politiske omskiftninger i Midtøsten som går fra vondt til verre, er det lett å miste fokus. Hvordan skal Norge forberede seg på kriser som kommer, hvilken regjering vil vi ha, hvilke verdier ønsker vi å bygge videre på? Vi snur oss til høyre og venstre, isteden for holde stø kurs mot et mål vi er enige om.

Det eneste kristne parti som ivaretar sunne verdier for både kristne og ikke kristne er KrF. Derfor er det for kristenfolket å skyte seg selv i foten, når vi stemmer i hytt og vær på partier som ikke ønsker å ivareta den kristne kulturarven. Eller vi bygger nye parti fordi vi er ikke helt enig i det som skjer på sentralt hold i KrF. Hadde kristenfolket og andre meningsfeller gått sammen i et parti, så hadde vi fått gjennomslag for mange flere saker enn vi gjør i dag.

Vi må samle glørne for å få til en flamme som kan synes. Mange av de nedbrytende lovene som har blitt gjennomført av den rødgrønne regjering ville ikke gått igjennom. Det er tragisk at vi sitter og slåss om det jeg kaller bagateller. Jeg vil i ytringsfrihetens navn understreke noe av den ideologien som ennå er meget sentral i KrF,s program.

Mange mener at KrF har vært for lite synlig, jeg vil heller hevde at media ikke vil sette søkelys på KrFs politikk, den er ikke inn i tiden. Hele det norske samfunn, fra mannen i gata, til rettsvesenet, politikere m.m. er preget av en enorm informasjonsforvirring, som igjen setter dype spor i den norske virkelighets-forståelsen. De siste 10 årenes historie-forfalskning har til dels vært på samme nivå som fornektelsen av holocaust. Forkastelsen av de tradisjonelle kristne verdiene som har vært Norges hjørnestein, og som har skapt samhold mellom samfunnslagene er kostbart for landet. Vi mister vår identitet.

De som klager over at det har skjedd så mye urettferdighet i kristendommens navn, glemmer sannheten om at det aldri i historien er begått så mange menneskerettighets brudd som etter ateismens og sosialismens inntog.
Det tyvende århundre er det hundreåret i vår historie som har gitt oss de mest groteske folkemord og mangel på med -menneskelighet som verden noen gang har sett.

Det snakkes om humanismens verdinøytralitet, men den finnes ikke. Humanismen er tuftet på kristen tenkning, moral og etikk. Vi blir enkelt og greit preget av det samfunnet vi lever i.

Jurgen Habermas – filosof og ateist – anerkjenner kristendommens evne til å motivere mennesket til gode handlinger. Han sier videre at det var kristendommen som la grunnlaget for menneskerettighetene. Det er umulig å overdrive kristendommens betydning og innflytelse på vårt vestlige samfunn. Det humane menneskesynet som anerkjenner verdien av mennesket uansett klasse, etnisk tilhørighet eller seksuell legning har mye av sitt opphav i den hebraisk/kristne og den gresk/romerske forankring og tenkemåte.

Den fransk/jødiske filosofen Bernhard Henry Levy sier at han er overbevist om at vi aldri hadde hatt menneskerettigheter uten den kristne innflytelsen. Kristen etikk ble menneskerettighetenes vugge.

Israel:
Historisk og ideologisk har vi langt mer til felles med det jødiske folk enn kanskje vi er villige til å innrømme. I en tid med sterke antisemittiske strømninger i Europa som går langt forbi Palestina konflikten, så er Israel det eneste reelle demokrati i Midtøsten. (Jeg har selv bodd i Midtøsten i ni år og vært gift med en muslim i snart 30 år) men vi dømmer Israel nord og ned som om vi fortsatt levde i 1939.

Den gang var det den sosialistiske Hitlers » Zieg Heil» som lød over Tyskland og mange nordmenn sluttet seg taktfast til Hitlers rytmer, spesielt i arbeiderpartiet. Den var ikke høyre ekstrem som mange villfarende tror. Nazismen var venstre ekstrem og kom ut av Tysklands sosialistiske arbeiderparti.

En del av venstresiden i norsk politikk har presset fram svært negative holdninger mot demokratiske Israel. De er ansvarlige for det politisk korrekte jødehatet som har vokst fram i Norge de siste årene. Vi har blitt påtvunget en statsstyrt tenkemåte. Hva skjer når retten til å tenke selv blir innskrenket, hva har allerede skjedd med den norske ytringsfriheten etter 22. Juli? Den er på god vei til å skli ut av hendene våre og vi merker det knapt.

Vi står i fare for å bli straffet eller å komme i PSTs søkelys som en trussel for landet hvis vi ikke ytrer oss i tråd med den (rødgrønne) regjerings ønsker og tanker. Vi blir stemplet som rasister og drapstruet hvis vi tar et oppgjør med islams forkvaklede menneskesyn og intoleranse overfor vestlig demokrati. Er dette ytringsfrihet? Norge ble tatt «sovende» på senga både under den 1 og 2 verdenskrig, og nå nylig den 22 juli, fordi beredskapen var for dårlig. Vi har en fortid man skulle tro vi hadde tatt lærdom av, men den gang ei. Istedenfor for å kjempe mot den reelle trusselen (som også PST har sagt) som er islamsk ekstremisme, så kjemper venstresiden innbitt mot import av «appelsiner» fra Israel. Hvor blåøyd kan vi bli?

Hadde vi vært stolt av vår egen kulturelle og religiøse identitet, så hadde vi ikke fryktet de «andre» av en annen kulturell bakgrunn enn vår egen. Men fordi vi har forkastet vår egen identitet klarer vi ikke å avgjøre hva som virkelig utgjør en trussel for Norge.

Det går også an å spørre hva regjeringen tenker med å innsette en ung muslimsk kvinne som kulturminister! Hva vet hun om vår kristne kultur? Det kan se ut som om hun har fått jobben med å fullføre den jobben Stoltenbergs folk har begynt på: Å utradere vår kristne kultur, og åpne dørene for en annen kultur. Det er et farlig prosjekt, for arven fra Luther og Hans Nielsen Hauge er en bærebjelke i vårt samfunn.

Som avslutning vil jeg si: mitt lille land sover – og det kunne være på tide at vi kristne i alle fall, – våkner!

 

Monika Tettli er kvinnepolitisk leder for Krf i Møre og Romsdal. Dette innlegget ble først offentliggjort i sunnmørsavisen Bygdebladet, og er gjengitt med forfatterinnens vennlige tillatelse.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også