Sakset/Fra hofta

De siste ukene har utviklingen i Afghanistan gått fra ille til verre, spesielt har forholdet mellom de to viktigste aktørene Afghanistan og USA forverret seg.

Det avgjørende punktet er brenning av koraner på Bagram, men også drap på 16 sivile bidrar sterkt til at endepunktet er passert. I et religiøst muslimsk land som Afghanistan har Koranen en helt spesiell status — en annen enn en bibel i Norge. Religionen er mer verdt enn selve livet.

Taliban, som lukter svakhet, har meldt seg ut av samtalene med USA. Karzai vil de ikke snakke med, han er erklært som USA-lakei. Karzai har vært forbitret på USA for å ha satt i gang samtalene uten å konsultere ham. Koranbrenning, drap og Taliban-samtaler har fått Karzai til å erklære at de vestlige styrkene skal slutte med raid om natten og holde seg til leirene sine, samt trekkes ut i 2013 i stedet for 2014. Forsøkene på å avklare hva som gjelder som uttrekningsår, har endt opp i at det for tiden råder divergerende oppfatninger i Washinton DC og Kabul.

Steve Coll har i The New Yorker stilt spørsmål om det er kun to alternativer; trekke seg ut raskere, eller følge den oppsatte planen. Han etterlyser en plan B, for som han skriver: Hva om forutsetningene for planen er feil?

What if the NATO transition plan for Afghanistan is based upon faulty assumptions or has created fissures that are being ignored because they are unnerving or inconvenient? Does NATO or the Obama Administration have the capacity to honestly reassess the plan, identify its mistaken premises, and adjust? Or do politics, fiscal limits, and the sheer exhaustion of Western governments with Afghanistan’s intractable problems mean, in effect, that the choice comes down to the success or failure of a plan set in place several years ago, one that is still on a kind of automatic pilot?

I motsetning til hva som skrives i norske aviser ser Coll ikke bare negative utviklingstrekk.

Afghanistan is not, in fact, being consumed, at the moment, by a raging fire; it only feels that way. There are some aspects of the war that are not going terribly. Territory taken by international military forces in the south is being held against the Taliban, although it’s not clear how durable those achievements are. Security for civilians in the big cities, even Kandahar, is generally better than it was a couple of years ago. The point is only that despite the shocks and despair of the past few weeks, it is at least conceivable that there is enough time and space to rethink the assumptions on which the current exit plan is based, with an eye toward making sure that it does not fail spectacularly.

Noen av foutsetningene for nåværende plan er direkte gale.

Some of the assumptions of the original Obama plan have turned out to be simply wrong. The most glaring one is that NATO’s surge in 2009 could induce better governance and decisively improved international-aid performance. There are at least two other dubious assumptions. One is that Afghan politics will be cohesive and stable enough in 2014 to bear the pressures of a dramatic reduction of foreign troops. A second is that Afghan security forces will be capable and politically unified enough to take on the burden assigned to them.

Coll mener at det foreligger flere enn de to alternativene. Han nevner et eksempel:

One possible direction, for example, would involve a much more determined accommodation of the declared, broadly based political goals voiced by Afghan leaders, including but not limited to President Karzai. These goals include an end to night raids, greater and faster sovereignty over international military operations, and a review of the arming and supervision of militias.

Avveiningen som NATO nå står overfor, er risikoen ved å justere på planen i forhold til å følge planen — det er heller ikke risikofritt.

USA er avhengig av Karzai, og Karzai og hans administrasjon er avhengig av USA/NATO. Samtidig har Karzai blitt utsatt for såpass hardhendt behandling at han er ute etter hevn. Hevn har i pashtunsk kultur forrang i forhold til politikk og økonomi, og er en rett som smaker best servert kald som det heter i et afghansk munnhell. Det eneste sikre i Afghanistan er usikkerhet og ustabile forhold.

 

What Is Plan B in Afghanistan?
Gulf Widens Between U.S. and a More Volatile Karzai