Aften­pos­ten for­sø­ker å pynte på lek­ka­sje-saken slik at den ser ærbar ut – vi skal tro at de gjør sam­fun­net en tje­neste. Mon det.

Pres­sen har seg selv å takke når riks­ad­vo­ka­ten nå vur­de­rer om aviser bør kunne til­ta­les for å trykke lek­ka­sjer av taus­hets­be­lagte saker. Det er klart det må fin­nes et kilde­vern, men det må begrun­nes med en sam­funns­mes­sig betyd­ning eller avdek­king av urett skal man pub­li­sere ting som er taus­hets­be­lagt. Det fin­nes ikke i Klom­sæt-saken.

Den sam­funns­mes­sige betyd­nin­gen av lek­ka­sjen kan hel­ler være direkte neg­a­tiv. Det kan ramme sår­bare vit­ner, poli­ti­ets arbeid og til­li­ten til retts­sys­te­met. Og, kan det tenkes at det lig­ger vika­ri­e­rende moti­ver bak Klom­sæts lek­ka­sje? Hvor­for under­sø­ker ikke avi­sene dette?

Sjef­re­dak­tør i Aften­pos­ten Hilde Haugs­gjerd skri­ver fre­dag i et for­svar for lek­ka­sjene at ”Hem­me­lig­hold kan ha sin rot i poli­tiske moti­ver eller hen­syn til sær­in­ter­es­ser, eller det kan skje med egen vin­ning for øyet.”

ANNONSE

Mener Haugs­gjerd at taus­hets­plik­ten som påleg­ges advo­ka­tene i for­be­re­del­sene i en straffe­sak, skyl­des ”poli­tiske moti­ver eller hen­syn til sær­in­ter­es­ser”, eller ”egen vin­ning”? Dette er et under­lig syns­punkt. De fleste lek­ka­sjer er uten tvil moti­vert ut fra poli­tikk, sær­in­ter­es­ser og egen vin­ning, men det er jo den som lek­ker doku­men­tene som nor­malt har slike moti­ver. Haugs­gjerd mener vel ikke at vitne­for­kla­rin­ger som dette burde være offent­lige under en etter­forsk­nings­fase?

Haugs­gjerd påstår at lek­ka­sjer “tje­ner demo­kra­tiet”. Det er klart det kan. Men lek­ka­sjer er ingen for­ut­set­ning for et demo­krati. Lek­ka­sjene vi snak­ker om i dette til­fel­let er basert på Klom­sæts straff­bare brudd på taus­hets­plik­ten. Skal demo­kra­tiet så å si avhenge av straff­bare for­hold?.

Kan det ikke tenkes at lek­ka­sjer like gjerne kan under­grave demo­kra­tiske pro­ses­ser og insti­tu­sjo­ner?

Det vil all­tid være per­soner, grup­per eller instan­ser som hem­me­lig­stemp­ler infor­ma­sjon som offent­lig­he­ten bør få til­gang til”, skri­ver Haugs­gjerd, som om det hvi­ler noe gene­relt ille­gi­timt over beho­vet for hem­me­lig­het i for­valt­nin­gen.

Det er vel hel­ler ingen som mener det er avdek­ket noe ille­gi­timt i det stof­fet som Klom­sæt har lek­ket og som der­for rett­fer­dig­gjør en pub­li­se­ring. Doku­men­tene omfat­ter vitne­av­hør og saks­do­ku­men­ter. Her avslø­res det ingen skan­da­ler; ikke noe som er for­søkt skjult på en util­bør­lig måte. Det har hel­ler ikke skjedd noe util­bør­lig i pro­ses­sen eller sys­te­met. Det var ingen lek­ka­sje om feil i etter­forsk­ning, politi­ar­beid eller saks­be­hand­ling, og her er ikke noe som har en demo­kra­tisk dimen­sjon.

Aften­pos­tens begrun­nelse er tynn. Når redak­tø­ren for­sø­ker for­svare seg prin­si­pi­elt med lek­ka­sje­nes demo­kra­tiske betyd­ning da trer avi­sens handle­måte fram i et enda dår­li­gere lys. Det står ikke til tro­ende.

Haugs­gjerd for­hol­der seg hel­ler ikke til det som tro­lig er det mest alvor­lige anke­punk­tet, nem­lig at vit­ner som for­klarte seg i for­tro­lig­het ble blott­stilt. Der­som slike vitne­for­kla­rin­ger duk­ker opp i pres­sen vil vit­ner natur­lig­nok vegre seg for å snakke eller begrense sin åpen­het eller kan­skje være bereg­nende i sin for­kla­ring. Poli­tiet har alt sagt at flere vit­ner har vegret seg etter lek­ka­sjene har duk­ket opp. Man tør ikke.

Er det der­for noe som er ille­gi­timt i lek­ka­sjene i Aften­pos­ten, så er det dette at pri­vat­per­soner, ja sår­bare vit­ner, fin­ner at deres his­to­rier duk­ker opp i media uten deres sam­tykke. Vit­nene ville ikke for­klart seg til avi­sen om de ble spurt, neppe selv om de ble ano­ny­mi­sert. Og om de hadde valgt å uttale seg ville de veid sine ord.

For hvem er egent­lig ”kil­den” som avi­sen mener må beskyt­tes? Er det Klom­sæt eller er det også vit­nene? Av de to kil­dene som vi her har, beskyt­ter avi­sene den ene ved å blott­stille den andre.

Advo­kat Klom­sæt som beskyt­tes er den som sit­ter med andre og egne moti­ver (hva det når er). Han er en pro­fe­sjo­nell mid­ler­ti­dig enga­sjert advo­kat i saken, mens de som eks­po­ne­res er vit­ner og over­le­vende.

Haugs­gjerd, i sitt for­svar for å trykke saker fra Klom­sæt, peker på vars­le­rens vik­tige rolle i sam­fun­net: “Mange kri­tikk­ver­dige for­hold i sam­fun­net er blitt avdek­ket, og end­rin­ger har skjedd som følge av at en stats­an­satt, et styre­med­lem, en til­lits­valgt, en advo­kat eller en lege har lek­ket taus­hets­be­lagt infor­ma­sjon til mediene.” Men skal vi for­stå Klom­sæt som en vars­ler?

Det fin­nes selv­sagt situa­sjo­ner der en kan for­svare at taus­hets­plikt og loja­li­tet set­tes til side. Der­for har vi da også fått en lov som gir vars­lere visse ret­tig­he­ter. Selv uten en slik lov vil tra­kas­se­ring eller lov­brudd i en orga­ni­sa­sjon kunne rett­fer­dig­gjøre lek­ka­sjer og vars­ling.

Der­som media pub­li­se­rer doku­men­ter fra en vars­ler som beskyt­tes av lov­ver­ket, vil media i slike saker natur­lig nok hel­ler ikke kunne straffe­for­føl­ges.

Doku­men­tene fra Klom­sæt, der­imot, avdek­ker ikke ”kri­tikk­ver­dige for­hold” eller urett innen orga­ni­sa­sjo­nen som har pålagt Klom­sæt taus­hets­plik­ten. Klom­sæt er over­hode ingen vars­ler. Dette fram­står igjen som et for­søk fra Aften­pos­ten på å pynte på sine moti­ver.

Aften­pos­ten valgte blant annet å trykke taus­hets­be­lagt mate­riale fra hen­del­sene om bord på Utøy­a­ferga MS Tor­bjørn. For å få dette mate­ria­let måtte de gi beskyt­telse til kil­den, Klom­sæt. Der­med tryk­ker man vitne­for­kla­rin­ger som blott­stil­ler noen av dem som var med fer­gen.

Aften­pos­ten strek­ker seg der­med langt i å beskytte en pro­fe­sjo­nell, en advo­kat, mens de avslø­rer pri­vat­per­soners for­tro­lige for­kla­rin­ger om sine vur­de­rin­ger og hand­lin­ger i en eks­trem situa­sjon.

Pub­li­se­ring av en lek­ka­sjer kan rett­fer­dig­gjø­res der­som det kan argu­men­tere for at det styr­ker retts­sik­ker­he­ten enten det gjel­der en kon­kret sak eller gene­relt. Men Klom­sæt bidro ikke til større retts­sik­ker­het – kan­skje tvert om for de vit­nene som er omtalt. Lek­ka­sjene i media kan nok opp­le­ves som et til­lits­brudd i for­hold til politi og retts­ap­pa­rat for vit­nene.

Det er et vik­tig poeng for både påtale­myn­dig­he­ter og det norske sam­funn at retts­sa­ken nett­opp i denne saken blir en møns­ter­gyl­dig pro­sess. Den skal vise at Norge er en grunn­so­lid retts­stat med retts­sik­ker­het for alle par­ter, fra sår­bare vit­ner til bru­tale draps­menn.

Lek­ka­sjene bidrar dess­uten til at enkelte for­hold blir eks­po­nert vold­somt. Mens det som ikke lek­kes natur­lig nok kom­mer i bak­grun­nen. Hel­he­ten som poli­tiet og advo­ka­tene sit­ter på, for­blir ukjent for leserne. Sam­ti­dig er det klart at pro­ses­sen i media vil kunne påvirke retts­sa­ken.

Selv­sagt er det bra at vi får vite mer om hen­del­sene. Det er for eksem­pel rele­vant å skrive om Utøya-fer­gens beve­gel­ser; men noe annet å trykke for­tro­lige vur­de­rin­ger, følel­ser og for­kla­rin­ger til dem som var ombord.

Aften­pos­ten kan hel­ler ikke under­slå at slike lek­ka­sjer har en stor kom­mer­si­ell verdi både for avi­sen og advo­ka­ten. Begge par­ter er øko­no­miske ope­ra­tø­rer. De lever av dette. Pres­sen selv vet at en god lek­ka­sje øker salgs­tal­lene. Advo­ka­ten pleier sine nett­verk eller har kon­krete, men for oss ukjente, gevins­ter – hva vet vi? 

Ingen jour­na­list eller redak­tør ser ut til å ville under­søke Klom­sæts moti­ver. Noe må det jo være. Hva hadde Klom­sæt å tjene på å gi doku­men­tene til Aften­pos­ten? Det er vans­ke­lig å for­stå at det skulle styrke hans egen kli­ents sak. Eller kan det være at Klom­sæt kul­ti­verte sine kon­tak­ter i pres­sen med det han viste var høyt etter­trak­tet stoff?

Drev avi­sene objek­tiv jour­na­lis­tikk ville de vel spørre seg hva som var Klom­sæts motiv. Det er minst like prin­si­pi­elt betyd­nings­fullt å bli kjent med som det de på MS Tor­bjørn tenkte og gjorde. I ver­ste fall er lek­ka­sjene fra en advo­kat i en retts­sak ment å påvirke utfal­let, altså mani­pu­lere pro­ses­sen. Avi­se­nes sam­funns­rolle i denne vik­tige saken skulle være å hjelpe oss til klar­het i om dette er til­felle eller ikke.

Til sist, det er mulig at mange av de over­le­vende ten­ker at de svik­tet. Det er nor­malt at mange føler skyld. De set­ter så sin lit til retts­sa­ken, poli­tiet, advo­ka­tene og dom­sto­lene. Pro­ses­sen, sak­lig­he­ten, for­ma­lisme innen en ramme gir trygg­het.

Følel­sen av å være over­kjørt av makta må være stor for pårø­rende og vit­ner. Poli­ti­ets arbeid med å avsløre lek­ka­sjene er der­for vik­tig for å kunne gjen­reise til­lit til retts­ap­pa­ra­tet. Politi og påtale­myn­dig­he­ter er der­for på den sva­kes side i denne saken. Ikke media. Det er et tanke­kors.

Redak­tø­rene skal ikke drive jour­na­lis­tikk som om vi levde i et anarki. Det er ikke jun­ge­lens lov vi lever under. Det er ikke media som er garan­tis­ten for rett­fer­dig­het, lik­het for loven og lovens beskyt­telse av den enkelte bor­ger. Men det er nett­opp slik media i sta­dig større grad opp­trer.

Og følel­sen en sit­ter med er at jo mer kom­mer­si­elle avi­sene blir, jo mer selv­rett­fer­dige blir redak­tø­rene. Det er ikke så rart. Man må bygge enda større og flot­tere fasade for å dekke pølse­fab­rik­ken bak.

Haugs­gjerds kom­men­tar om at lek­ka­sjer er vik­tig for demo­kra­tiet føyer seg inn i rekke av fore­stil­lin­ger om at pres­sen er ”den fjerde stats­makt”. Det set­tes nor­malt i herme­tegn, men mange redak­tø­rer opp­fø­rer seg som om de vir­ke­lig hadde et slikt for lan­det for­fat­nings­mes­sig man­dat.

De tre ”andre” stats­mak­tene er som kjent dom­sto­lene, Stor­tin­get og regje­rin­gen – døm­mende, lov­gi­vende og utøvende.

Mel­lom pres­sen og de tre skal det tvert om være en uover­sti­ge­lig avgrunn hva angår rol­ler (tett kon­takt er en helt annen sak). Pres­sen er ikke av folket og for folket slik stats­mak­tene er. De har ingen sær­stil­ling. En presse i sær­stil­ling vil ikke tjene demo­kra­tiet.

For at et demo­krati skal fun­gere må det selv­sagt være trykke­fri­het, et rikt ord­skifte så vel som øko­no­miske fri­he­ter. Dette er noe helt annet enn å være en selv­be­stal­tet sam­funns­for­val­ter som er rol­len sær­lig redak­tø­rene nå dyr­ker, sær­lig når de kri­ti­se­res. Men media er ikke mer vik­tig enn la oss si, sko­lene, nærings­li­vet, kul­tur­in­sti­tu­sjo­nene osv. Det er vik­tig nok.

Like­vel, myten om jour­na­lis­tik­kens eksep­sjo­na­lisme lever i media. Det er pro­ble­ma­tisk, for den som tror en står i en sær­stil­ling vil lett ta seg til rette. Og der­et­ter anlegge en for­uret­tet og selv­rett­fer­dig mine i møte med kri­tik­ken.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • han­s­lund

    Strå­lende kom­men­tar, Anders Ulstein.

  • Kje­til7

    Hvor­for har Schib­sted-kon­ser­net ansatt denne røde anar­kis­ten som sjef­re­dak­tør. Hun begår den ene brø­le­ren etter den andre og
    den røde ideo­lo­gien viser seg mer eller mindre skjult i alt hun skri­ver og sier. Nå må det vel  være på tide at hun sparkes og fin­ner seg noe annet å gjøre.  Klom­sæth er en under­lig skrue og han føler seg vel betyd­nings­full hvis han kan lekke hem­mlig­stemp­let stoff.
    I dagens Norge er pres­sen en stats­makt som ikke er  på fol­kets side, men på den mest venstre­eks­treme eli­tens side. Opp­tatt­he­ten av leder­val­get i SV og geni­for­kla­rin­gene av fru Hal­vor­sen er typiske kjenne­tegn, for­nek­tel­sen av situa­sjo­nen i Malmø, mens man mes­ter­lig fin­ner fram til de mest stygge bil­dene som fin­nes av Siv Jen­sen er noe av det dagens presse bidrar med.

  • Guest

    Takk for denne artik­ke­len! Den var etter­leng­tet.
    Jeg opp­fat­ter selv Klom­sæt som en av Nor­ges største medie­skan­da­ler. Dette fordi hele saken er et grelt eksem­pel på hvor­dan media er vil­lige til å for­late ethvert med­men­nes­ke­lig per­spek­tiv for å oppnå de pub­li­se­rin­gene de selv øns­ker. Enda verre blir det når media i det neste gjem­mer seg bak argu­men­ta­sjon ved­rø­rende deres sam­funns­an­svar, så fort kri­tik­ken mot deres opp­før­sel kom­mer opp i dagens lys. Sam­ti­dig har blant annet redak­tø­ren i VG, Torry Peder­sen, hev­det at for­hol­det mel­lom media og klom­sæt ikke er av stor inter­esse for det norske folk. Sam­let synes denne argu­men­ta­sjo­nen å være for­ank­ret i egen­in­ter­esse og et hig etter makt i det offent­lige rom, der argu­men­ta­sjo­nens vir­kel­mid­ler er reto­rikk uten inn­hold og per­spek­tiv: Mediene viser her til et sam­funns­an­svar de vel­dig ofte leg­ger fra seg i jak­ten på raske pen­ger gjen­nom å pre­sen­tere ikke-nyhe­ter iste­den­for vik­tige nyhe­ter. I til­legg hev­der jour­na­lis­ter gjerne at mediene skri­ver om det pub­li­kum vil lese om. Der­med står Torry peder­sen ikke i en posi­sjon til å for­telle hva som er vik­tige nyhe­ter. I hans posi­sjon skal en, ut i fra jour­na­lis­tens eget syn på sin rolle, lytte til befolk­nin­gens øns­ker. (Dette er ikke et argu­ment fra min side for at folket skal kneble pres­sen, men at pres­sen i til­legg til sin egen grans­kende jour­na­lis­tikk også skal granske for­hold en stor del av befolk­nin­gen øns­ker at skal bely­ses.)
      Det er lite opp­sikts­vek­kende at mediene behand­ler denne saken slik de gjør. Tegn på kynisme, ansvars­fra­skri­velse og makt­do­mi­nans gjen­nom dår­lig reto­rikk har vi sett fra norske medier i mange år. Sam­ti­dig har jeg vondt for å tro at det ikke sit­ter jour­na­lis­ter der ute og ten­ker det samme som meg: Gjen­nom deres tåke­leg­ging bidrar mediene selv til å skade deres egen tro­ver­dig­het på en uopp­ret­te­lig måte. 

    Denne retts­sa­ken er uten side­stykke i norsk his­to­rie. Den omhand­ler svært mange, og den dreier seg om en tra­ge­die som jeg tror vi ennå ikke helt for­står det psy­kiske og sosiale omfan­get av. Ved siden av å opp­lyse har media der­for en svært vik­tig opp­gave her: Vær var­som!

  • klas­si­sis­ten

    Godt skre­vet

    Ja da marksis­ten Hilde Haug­s­jerd svarte på saken i  NRK at “makta må ha en mot­makt”.
    I dette infan­tile språkrom­met lever a og rører på seg.
    Man kan und­res hvor­dan hun egent­lig for­står prin­sip­per om rett­sik­ke­het  og makt­for­de­ling.
    Hvor for­dum­mende skal pres­sen ha lov til å være?