Et lov­for­slag i det ame­ri­kanske Sena­tet vil kreve at øko­no­misk bistand til Egypt hol­des til­bake om ikke lan­det hol­der frie valg og inn­fø­rer ytrings­fri­het innen 2012.

Dette har fått Egypts uten­riks­mi­nis­ter til å rea­gere, skri­ver Wash­ing­ton Post.

We cal­led on them to inter­vene,” said a senior Egyp­tian offi­cial, speak­ing on the con­dition of ano­ny­mity to discuss diplo­ma­tic exchanges. Those U.S. offi­ci­als “know the value of the part­nership between the Uni­ted Sta­tes and Egypt and how much such con­ditions and lan­guage would be detri­men­tal to future coope­ra­tion.”

Egypt has been the second-largest reci­pi­ent of U.S. aid since it sig­ned a peace treaty with Israel in 1979, and the mili­tary assi­stance has been viewed as near-sacro­sanct. But the Senate move shows the poten­tial changes afoot in the rela­tion­ship in the wake of the February upri­sing that topp­led Pre­si­dent Hosni Muba­rak.”

Pro­blem­stil­lin­gen er inter­es­sant fordi den set­ter idea­lisme opp mot rea­lisme i ame­ri­kansk uten­riks­po­li­tikk. Å finan­siere et regime som viser for­rakt for grunn­leg­gende demo­kra­tiske ret­tig­he­ter er selv­sagt pro­ble­ma­tisk. Sam­ti­dig vil slike krav og en even­tu­ell avvik­ling av øko­no­misk bistand svekke USAs inn­fly­telse hos Egypt og der­med i hele Midt-Østen. Det vil også kunne bidra til at Egypt beve­ger seg enda mer i anti-vest­lig ret­ning. Saken viser en demo­kra­tisk super­makts dilemma.

ANNONSE

Den viser dess­uten nok en gang siden pre­si­dent Bush, at repub­li­ka­nerne i sta­dig større grad er idea­lis­tene mens demo­kra­tene i ste­det er rea­lis­tene. Siden pre­si­dent Woo­drow Wil­sons dager har demo­kra­tene tra­di­sjo­nelt sett vært idea­lis­tene mens repub­li­ka­nerne har vært de kjø­lige rea­lis­tene med uten­riks­mi­nis­ter Henry Kis­sin­ger som selve erke­rea­lis­ten i nyere his­to­rie.

Etter 9/11 har dette end­ret seg. Pre­si­dent Bush med sin “free­dom agenda” og det repub­li­kanske par­ti­ets ori­en­te­ring de siste årene i ret­ning av mer verdi­ba­sert poli­tikk – både hjemme og ute – skjer sam­ti­dig med at demo­kra­tene leg­ger vekt på diplo­mati, dia­log, til­pas­ning osv som er en mer real­po­li­tisk til­nær­ming.

I vir­ke­lig­he­ten trengs selv­sagt både rea­lisme og idea­lisme. Og en over­ser lett sam­spil­let. Selv om pre­si­dent Obama er i mot Sena­tets steile krav om ‘mer demo­krati for pen­gene’ er de nok for­nøyd med at Egypt ser at pen­gene kan ta slutt. Slik kan Egyp­terne bli mer imøte­kom­mende og lyd­høre over­for USA.

Det er like­vel rime­lig at USA revur­de­rer sin støtte til Egypt. Situa­sjo­nen etter Muba­rak er ikke som før. Siden Camp David (1978) har Egypt vært en av de største mot­ta­gerne av støtte fra USA. Men til gjen­gjeld har avta­len med Israel holdt og Egypt har vært en sta­bi­li­se­rende kraft i Midt-Østen. Gren­sen mel­lom Israel og Egypt har vært fre­de­lig og trygg.

Denne sta­bi­li­te­ten er det nå grunn til å stille spørs­måls­tegn ved. Egypts øko­nomi er i rui­ner. Egypts nye regime sat­ser på at Ves­ten reg­ner dem som en garan­tist mot kaos og fun­da­men­ta­lisme. Dette er gode for­set­ter, men slike garan­tier må være tro­ver­dige. Vel­ger Egypt på nytt pan-ara­bisme, opport­u­nisme  og utford­ring av Israel kan de ikke vente at penge­strøm­men fra Wash­ing­ton skal fort­sette.

Sist ukes angrep på den isra­elske ambas­sa­den i Kairo er et tegn på at regi­met spil­ler høyt. Flere obser­va­tø­rer har pekt på at regi­met må ha aksep­tert, ja kan­skje orga­ni­sert mob­ben som angrep ambas­sa­den. I siste øye­blikk gri­per egyp­tisk politi inn og fram­stil­ler seg selv som ambas­sa­dens red­nings­menn og beskyt­ter. Dette er lite tro­ver­dig.

Sam­men med mili­tante isla­mis­ters økte akti­vi­tet inne på Sinai og ikke minst angre­pet på de isra­elske bus­sene på Isra­els side av gren­sen i august vit­ner om at Egypt enten ikke øns­ker sta­bi­li­tet eller ikke mak­ter hånd­heve det. Deler av angre­pet som kos­tet 8 israe­lere livet kom fra egyp­tisk side av gren­sen.

Siste eksem­pel er regi­mets for­føl­gelse av media. Vi er nå til­bake til en situa­sjon en hadde  under Muba­rak. Jour­na­lis­ter kan  arres­te­res og hol­des i vare­tekt uten noen dom og på ube­stemt tid, skri­ver avi­sen al Masry al Youm.

Dette er der­for rett tid å legge press på Egypts nye mili­tære junta.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • K_MD

    Sam­ti­dig vil slike krav og en even­tu­ell avvik­ling av øko­no­misk bistand svekke USAs inn­fly­telse hos Egypt og der­med i hele Midt-Østen. Det vil også kunne bidra til at Egypt beve­ger seg enda mer i anti-vest­lig ret­ning. Saken viser en demo­kra­tisk super­makts dilemma.

    Selv­sagt kan poli­ti­kerne kjøpe seg støtte i andre land, men ærlig talt: hvor god ven­ner er de man må kjøpe?

    Det er også et demo­kra­tisk pro­blem at de skatter og avgif­ter som er tvangs­inn­krevd bru­kes til å kjøpe seg makt/støtte/posisjoner i utlan­det, det er noe norske poli­ti­kere er eks­per­ter i.

  • 7grace

    Har USA bal­ler? 
    Hvor mange år og mill­li­ar­der har de brukt på Pakistan?De årlige mil­li­ar­dene til Egypt har vært beta­ling for å skape “fred” med Israel, og å vende seg vest­over. Disse rea­li­te­tene er på vei dønn bort.Man kan hel­ler aldri kjøpe seg ven­ner, over tid. Kun for­bin­del­ser. Usikre forbindelser.Men man kan utvikle venn­skap. Men der må fin­nes en minste fel­les mul­ti­plum – og det fin­ner vi ikke med islam.USA har hel­ler ikke len­ger øko­mo­miske musk­ler. Kjøk­ken­benk­fi­lo­so­fen grace (som hel­dig­vis ikke er poli­ti­ker) hadde truk­ket til­bake hver dol­lar, og byg­get og styr­ket eget hus, og brukt dro­ner og lyn­an­grep i mer ugjest­midle strøk…