Nina Hjerpset-Østlie National Posts Robert Fulford anmelder den siste boken til den canadiske professoren og forfatteren Salim Mansur. Boken Islam’s Predicament: Perspectives of a Dissident Muslim ble utgitt av Mosaic Press 1.september 2009, og er en samling av Mansurs artikler og kronikker i media.
Den liberale og frittalende professoren i politisk vitenskap ved Western Ontario universitet skriver regelmessig for Toronto Sun og øvrige aviser, sitter i styret for organisasjonen Senteret for islamsk pluralisme og har blant annet gjort seg kraftig bemerket i den canadiske offentligheten med sitt konsekvente forsvar av Ezra Levant og Mark Steyn/Macleans under høringene i landets Menneskerettighetskommisjoner.
Han er også Canadas sinteste muslim, skriver Fulford:
«I dag feier islamistisk vold, et farlig og mangehodet beist, over verden, og truer islam og alle andre. Dette er et forferdelig faktum for de fleste; men for ærlige og fredelige muslimer er det også en kilde til skam, som Salim Mansur demonstrerer i sin nylig utgitte samling av kronikker og artikler, Islam’s Predicament: Perspectives of a Dissident Muslim.
Mansur blir kalt en moderat muslim, men «moderat» er ikke beskrivende. Han er sint på voldelige, onde menn som har gjort sitt beste for å ødelegge ryktet til religionen hans. Han er tilsvarende rasende på deres mange apologeter i Vesten som bortforklarer islamistenes gjerninger i den sosiale rettferdighetens navn. Han har ingen toleranse for lederne for muslimske land (Egypt, Qatar, etc) som demonstrerer at politikk forurenser religion.
Han er personlig rasende på de mange muslimene som dedikerer seg til å drepe andre muslimer: «Flere muslimer har blitt drept av muslimer, flere muslimer fortsetter å være ofre for muslimer og flere muslimer står i fare for å dø på grunn av muslimer enn [på grunn av] ikke-muslimer». I 1971, under opprettelsen av Bangladesh, var han både et offer og et vitne da militærregimet i Pakistan gikk til krig mot sin egen befolkning og etterlot en halv million døde.
Han snakker like lidenskapelig om sin kjærlighet til Canada, som tok ham i mot som en fattig innvandrer for 36 år siden og ga ham muligheten til å bli professor.
Mansur siterer det mest kjente diktet til W.B. Yeats, The Second Coming, skrevet på slutten av første verdenskrig, for å beskrive islamistenes vold: «Ting faller fra hverandre; sentrum kan ikke holde …anarki blir sluppet løs på verden.» I slutten av diktet nevner Yeats et «beist» som setter sivilisasjonen i fare. Mansur skriver: «Beistet i islam har jaktet på et bytte i veldig lang tid. En gang var islam en siviliserende kraft, men [arbeidet for] å holde beistet i bur har ført til en tragisk historie om borgerkriger».
Islam’s Predicament er langt fra noen perfekt bok. Mansur trengte, men fikk ikke, en skarp, alvorlig redigering. I lange artikler, mister han av og til oversikten. Hans korte avisartikler er ustrukturerte, det virker som om struktur er ham likegyldig. Til tross for dette avdekker Islam’s Predicament en høyst interessant mann, en canadier som har meldt seg til kamp mot «islamistene som har ødelagt den muslimske verden»:
He never softens his criticism for the sake of genteel politics. He knows that pernicious forces are the work of particular individuals. He thinks it’s his duty to name names. Being both a professor of political science (at the University of Western Ontario) and a journalist (at the Toronto Sun and elsewhere), Mansur has a feel for the currents of opinion that sweep both Islam and the West, surfacing through the universities and the mass media.
During the brutal riots against the Danish cartoons in 2006, when mobs were driven to mindless fury by demagogues and political opportunists («and rascals of all stripes,» Mansur adds), this ocean of fury was glibly explained by Tariq Ramadan, the Swiss-born theologian and grandson of the founder of the Muslim Brotherhood. It is a principle of faith, Ramadan wrote in the Guardian, that God and the prophets never be represented. The Danish cartoons were therefore «a grave transgression.» By implication, the mobs were right to go crazy.
Well, no, Mansur says. The Koran contains no such injunction. There’s a consensus among many Muslims, Ramadan among them, but that’s all. You can find medieval images of Muhammad in museums from Istanbul to Samarkand. As often happens, non-Muslims went to the wrong Muslim for an understanding of the faith. Ramadan, a propagandist and master of double-speak, masquerades as a scholar and has developed a fan base among innocent professors of religion. Mansur thinks he serves as the beast’s apologist. He sees Ramadan for what he is: the wrong Muslim.
Simmering anger, caused by the alleged humiliation of Muslims, strengthens the beast. Here, Mansur gets to the late Edward Said (1935-2003), the Christian Palestinian-American professor at Columbia University who used his sophisticated literary talents to package the politics of resentment. Said’s polemic, Orientalism, gave Muslims «a stick with which to beat the imperialistic West.» In dealing with the Arabs, Said claimed, the West was uniformly racist, imperialist and ethnocentric. His opinions, treated as gospel in hundreds of universities, celebrated by a thousand sheep-like journalists, have undermined confidence in the West, leading us toward another problem mentioned in the Yeats poem but not quoted by Mansur: «The best lack all conviction, while the worst/Are full of passionate intensity.»
Mansur, for one, does not lack conviction.
