Et tyvetall ledere fra Mahdi-hæren til Moqtadah al-Sadr har forlatt bevegelsen og dannet sine egne grupper. De fungerer som dødsskvadroner og kriminelle bander, og står ikke til ansvar for noen. En av de verste er Abu Deraa, som har gjort det til en spesialitet å torturere folk med drill, slik Saddam gjorde.

Less than six months after an American airstrike ended Abu Musab al Zarqawi’s campaign of Sunni terror, an equally brutal fanatic has emerged on the other side of the religious divide. Abu Deraa’s trademark method of killing is a drill through the skull rather than a sword to the neck, but his work rate is just as prolific as the former al-Qaeda leader’s and shows the same diabolical artistry.

In the past year, he and his followers are thought to have murdered thousands of Sunnis, their victims’ bodies symbolically dumped in road craters left by al-Qaeda car bombs. The rise of monsters such as Abu Deraa is another blow to American hopes that Zarqawi’s death, in June, would halt the sectarian violence, which now regularly claims 100 lives a day.

Regjeringen til Nuri al-Maliki er bundet opp til shia-militsene, og er så svak og splittet at den ikke tør utfordre militsene og bandene. Amerikanerne er flere ganger blitt hindret i å arrestere Deraa og andre bødler.

Hvilken vei det går kan avleses på at ingen karrierebevisst amerikansk diplomat lenger ønsker seg til Den grønne sonen. Tidligere søkte de beste seg dit. De vil ikke mer fordi det ikke nytter uansett hvor mange timer de legger inn, og fordi de ikke ønsker å være med på noe som virker dømt.

Alt utenfor Den grønne sonen kalles Den røde sonen: Livet her er så farlig at folk nå tatoverer navn og pårørende på kroppen. De vil ikke ende opp som en av de navnløse døde på likhusene som legges i massegraver.

At makten fragmenteres og blir lokal, betyr at det ikke lenger er mulig å forhandle med noen få aktører som kan levere.

Yet, increasingly, men such as Abu Deraa appear to operate beyond anyone’s control at all. He is among at least 20 former Mehdi Army commanders who are pursuing their own agendas, sometimes sectarian, often simply criminal. The former commander, Moqtada al Sadr, may be a thug himself, but at least he represented a single, identifiable authority. If dozens of freelance players emerge alongside him, negotiation becomes impossible.

«The whole thing is becoming increasingly localised, with people like Sadr being outflanked by extremists whom he can’t control,» said Dr Eric Herring, the British author of Iraq in Fragments, a study released last year which charts Iraq’s break-up into innumerable competing factions. «It’s possible that we may eventually remember Sadr as a moderate.»

Borgerkrigen er en kamp om makten, hvilket forklarer hvorfor også shia-bander slåss mot hverandre, slik som i Amara. Der er det en Mahdi-utbryterbande som slåss mot Badr-militsen til det iranvennlige partiet SCIRI. De sitter sammen i regjering, men slåss i gatene. I Teheran må man også være bekymret, eller er man ennå beruset av fremgangen?

Det er spådd at en borgerkrig i Irak vil bli ti ganger verre enn Libanons. Man ser allerede konturene av den.

A vicious monster rises in Iraq’s sectarian war – ‘the Shia Zarqawi’