Europeere står i fare for å falle som offer for sine egne karikerte forestillinger om USA. Det er ikke USA det er fare for, men vårt eget kontinent. De færreste europeere er klar over at fremtiden tilhører USA, mens Europa gråner.

Meningsmålinger som viser at USA (og Israel) er den største trusselen mot verdensfreden er neppe hentet ut av løse lufta. Det er skapt et bilde av Bush’ USA som krigersk, grådig: det er anti-Kyoto, anti-FN, SUV-bensinslukende, kristenfundamentalistisk. Adjektivene strømmer på. Til man har pisket seg selv opp i en stemning hvor en uten å blunke trykker intervjuer med amerikanere som snakker om fascisme og opposisjonens undergang (Samtiden: intervju med Lewis Lapham).

Economist har gjort en undersøkelse av utviklingstrekk hos Europa/USA, som David Brooks gjengir og reflekterer over: Refuting the Cynics

De to enhetene utviklet seg parallelt fram til midten av 80-tallet. Da skjedde det noe:

The American work ethic shifted, so that the average American now works 350 hours a year — 9 or 10 weeks — longer than the average European.

American fertility rates bottomed out around 1985, and began rising. Native-born American women now have almost two children on average, while the European rate is 1.4 children per woman and falling.

Economically, the comparisons are trickier, but here too there is divergence. The gap between American and European G.D.P. per capita has widened over the past two decades, and at the moment American productivity rates are surging roughly 5 percent a year.

The biggest difference is that over the past two decades the United States has absorbed roughly 20 million immigrants. This influx of people has led, in the short term, to widening inequality and higher welfare costs as the immigrants are absorbed, but it also means that the U.S. will be, through our lifetimes, young, ambitious and energetic.

Working off U.N. and U.S. census data, Bill Frey, the indispensable University of Michigan demographer, projects that in the year 2050 the median age in the United States will be 35. The median age in Europe will be 52. The implications of that are enormous.

Amerikanerne er altså mer produktive: de jobber mer, føder flere barn, har tatt inn flere innvandrere, (les: unge mennesker). Men hva med leveforholdene? Har det ikke blitt verre på mange områder? Vi hører om Mac-jobber, om utbytting, om økende velstanskløfter, hjemløse, fattige barn ikke minst. Mye er sikkert riktig. Men kan det være vi går glipp av helhetsbildet?

The drop in crime rates over the past decade is nothing short of a miracle. Teenage pregnancy and abortion rates rose in the early 1970’s and 1980’s, then leveled off and now are dropping. Child poverty rates have declined since the welfare reform of the mid-1990’s. The black poverty rate dropped «to the lowest rate ever recorded,» according to a 2002 study by the National Urban League. The barren South Bronx neighborhood that Ronald Reagan visited in 1980 to illustrate urban blight is now a thriving area, with, inevitably, a Starbucks.

AV norske medier får vi inntrykk av at EU-toget er ustoppelig på vei mot integrasjon og styrke, og seiler opp som en motvekt til USA. Jeg er redd dette ikke er hele bildet. Det er mange skjær i sjøen for EU. Delingen i et gammelt og nytt Europa er ikke noe bare Rumsfeld fant på. Det er en reell kløft. Jeg hører nettopp at det er full konflikt mellom kommisjonen og ministerrådet i synet på Paris og Berlins budsjettoverskridelse. Kommissær Falbes vurderer å bringe saken inn for EU-domstolen! Eller ta all striden rundt det ny grunnlovsutkastet, spesielt rundt spørsmålet om stemmevekt. Sikkerhetspolitikk og militær styrke er et annet stridstema. EU står kontinuerlig i fare for å havne inn på et sidespor. Det er Europa vi burde være bekymret for, ikke USA.