Under åpningen av Kilden teater- og konserthus 6. januar 2012. Tilstede under åpningsforestillingen er kronprins Haakon flankert av fylkesmann Ann-Kristin Olsen og teatersjef Bentein Baardsen, kulturminister Anniken Huitfeldt og ordfører i Kristiansand Arvid Grundekjøn. Foto: Tor Erik Schrøder / Scanpix

Den som er i tvil om ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for oljefondet har foregått helt etter boka, bør kikke ham i kortene når det gjelder opprettelsen av Silomuseet i Kristiansand. Her er det mye dubiøst samrøre mellom Tangen og hans nettverk av høyrepolitikere, næringslivsfolk og gamle venner. Ideen om silobygget som museum for Tangens kunstsamling ble klekket ut på en kveldstur i lag med tidligere Høyreordfører Arvid Grundekjøn. Sistnevnte ble utpekt til styreleder i AKO kunststiftelse som Nicolai Tangen opprettet for å ivareta den kunstsamlingen han tidligere donerte til Kristiansand.

Siden eieren hadde plassert samlingen i nevnte stiftelse ble det ikke noe av denne kunstdonasjonen, men Sørlandets Kunstmuseum kunne etter behov låne verker fra samlingen. Allikevel kom kunstsiloprosjektet på skinner og byens innbyggere sitter igjen med et inntrykk av at Tangen er en gavmild og kulturbevisst giver, en milliardær som helt uegennyttig har gitt bort sitt hjertebarn. De mange prominente og pengesterke kristiansandere som hørte til Tangens nettverk støttet uansett byggingen av det rådyre silomuseet som bare kunne gjennomføres med mange millioner i offentlig støtte. Nettverket har da også klart å hanke inn ganske mange millioner, hovedsakelig fra offentlige pengekasser som toppes av et beløp på 160 millioner fra kulturminister Trine Skei Grande.

I alle stadier av denne prosessen ser vi hvordan Tangens nettverk av pengesterke venner, politiske støttespillere og kunstkompetente aktører hver på sitt vis har bistått milliardæren med sin skjulte innflytelse og kompetanse. Selvsagt ikke uten kompensasjon i form av styreverv og stillinger, cruise-reiser og andre luksuriøse opplegg. I det hele tatt har Tangen skjønt at tjenester medfører gjentjenester i en eller annen form, uansett nivå. Det er logikken bak nettverksnepotismen, enten den forgår i statlige etater, i fylkes- administrasjonen eller i den kommunale forvaltningen.

Nicolai Tangen har tenkt målbevisst og langsiktig for å få realisert museumsbygget. Hvor kunstnerisk verdifull samlingen er, avhenger av hvem du spør, men den er neppe av særlig kunsthistorisk betydning. På det punkt har Tangen skjønt nødvendigheten av å trekke inn i nettverket en kunstfaglig kompetanse på høyt nivå. Blant de inviterte til den luksuriøse smøreturen til USA så vi direktøren for Munchmuseet og direktøren for Henie Onstad Kunstsenter, mens direktøren for Nasjonalmuseet takket nei. Hun var tidligere direktør for Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) og kjente Nicolai Tangen fra før.

Den famøse smøreturen til USA i fjor vinter der 150 samfunnstopper fikk gratis reise og opphold var selvsagt ingen hjertevarm gave fra en pengesterk godhetsapostel, men et strategisk opplegg for mange formål, som primært tok sikte på å danne et nasjonalt nettverk av samfunnstopper med høy grad av intern lojalitet og interesse for raske og fordekte løsninger. Den overraskende ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for oljefondet stinker av skjulte nettverksforbindelser.

Her er det mye som har foregått under radaren, men den aktiviteten er Nicolai Tangen godt kjent med. Kunstsiloprosjektet ville aldri ha kommet så langt uten en glattsmurt nepotisme, men her har han også fått mye motbør og det er fortsatt usikkert om det blir faglig vellykket og økonomisk bærekraftig. Så løst i fisken som både kunstsamlingen og museumsprosjektet fremstår, tyder mye på at Tangens ego har klare innslag av stormannsgalskap og svak dømmekraft når det gjelder offentlighetslov og demokratisk kontroll.

Dette er dårlige personlighetstrekk for en som skal forvalte oljefondet. Ansettelsen av ham tyder da også på at prosessen ikke har vært helt patent. Den luksuriøse smøreturen til USA, en stormannsgal gavepakke til håndplukkede samfunnstopper, satte debatten i gang. Etter hvert har det sivet ut dubiøse aspekter ved ansettelsen som har gitt mediene ferten av blod og det er en umiskjennelig lukt av milliardærens fordekte framferd i kunstsilosaken. Den gang i mindre målestokk, men metodene er like kyniske.

Man må være ganske naiv om man tror at det ikke har pågått og fortsatt pågår en utstrakt nettverksnepotisme i ansettelsen av Nicolai Tangen som oljefondsjef. Den gavmilde milliardæren som i sin tid «ga bort sitt hjertebarn», kunstsamlingen, en tryllekunst av finansiell smartness, er nå parat til å styre nasjonens oljeformue. Hvem vet hvilke skjulte knep denne gavmilde fondsforvalteren nå har i ermet? Erfaringen fra kunstsiloprosjektet kan tyde på at han fortsatt er så full av gavmildhet at han også kan «gi bort» sitt nye hjertebarn, den norske oljeformuen.