Hanne65 I Storbritannia er det stor forskjell på rik og fattig. I velstandsnorge er det lett å glemme at andre land drasser med seg historiske klasseskiller og en permanent underklasse som ikke blir borte med noen raske politiske inngrep. For en realitetssjekk se denne rapporten fra BBC.
En rapport omtalt i The Guardian opplyser at den britiske gjennomsnittsfamilien nå kun har sparepenger til å rekke til 18 dager dersom inntekten stopper idag. Fire av ti familier har ingen oppsparte midler i det hele tatt og vil være fullstendig avhengige av statlig hjelp. I media fokuseres det ofte på gjennomsnittstall, men i Storbritannia blir disse misvisende da de rike drar opp gjennomsnittet til et nivå hvor det ikke lenger er «gjennomsnitt» slik folk flest forstår begrepet. Median er begrepet man skulle ha benyttet, men det er nærliggende å tro at dette ikke benyttes i tabloidavisene da den matematiske utdannelsen sannsynligvis korrelerer med spareevnen. The Guardian forklarer imidlertid:
The average level of savings appears high, but is concentrated in the top income brackets. The median level, reflecting what a typical family has, is far lower.
Ifølge en rapport fra Oxfam og Church Action on Poverty er det så mange som 500.000 personer som har mottatt matrasjoner utdelt fra såkalte Foodbanks i løpet av det siste året. Food banks fungerer slik at man har lokale kampanjer i supermarkedene hvor kundene velger å kjøpe ekstra varer som de så donerer til food bank.
«The government shies away from the truth of just how much trouble a bureaucratic welfare system can cause,» says Chris Mould, chief executive of the Trussell Trust. He says his charity is meant to provide a safety net, «but it’s hard to hold that line as an organisation working in support of the state, rather than becoming a substitute for it». He is unapologetic about the trust’s Christian motives. «We are motivated by the challenge Jesus gave to his followers,» he says. «We do this because we should, and not in a trade-off with the state.» Sadly, the state doesn’t appear to be listening. As far as they’re concerned, it’s fine for churches to fill in the yawning gaps.
Regjeringen er på sin side uenig i behovet for food banks og mener at behovet er styrt av at maten er gratis.
Last month, the work and pensions minister Lord Freud, a former investment banker, said that it was not possible to make a connection between changes to benefits rules and a rise in demand for food banks. «Food banks are absolutely not part of the welfare system that we run,» he said. «We have other systems to support people.» The real issue, he said, is the provision of free stuff. «Clearly food from a food bank is by definition free and there’s almost infinite demand.»
Systemet er kupongbasert og man må bli henvist av enten det lokale jobbsentret, Citizens Advice Bureau eller fastlegen. Ingen får mer enn tre kuponger av gangen da det er ønske om å prioritere de som er i akutt nød fremfor å bli en løsning på et kronisk problem.
Lord Freud ser dermed bort fra at det offentlige er involvert i utdelingen av matkupongene.
Det er blitt dyrere å bo i Storbritannia. Mellom 2000 of 2011 steg matprisene med 43% (i motsetning til gjennomsnittlig prisstigning på 28%). Bensinpriser er tilnærmet norske og fyrings- og strømutgiftene har også steget enormt. Inntektssnivået derimot har enten stått stille eller til og med sunket.
Etter flere historier om enkeltindivider avslutter journalisten i The Guardian:
This isn’t just about problems with a broken benefits system, however acute they may be. It’s also about working people who have tried their best to make ends meet. It is about people who believe in paying their way but who are now so unable to do so they need free food.
