Jon Lilletun (krf) kommenterte nobelpristildelingen blant annet med å si at han trodde den kan motvirke frykten for islam (NRK i ettermiddag). Det virker som Lilletun er mer bekymret for skepsis til/frykt for islam, eller for de sidene som skaper skepsis og negative holdninger mot islam; mangelen på menneskerettigheter, viljen til undertrykkelse og brutalitet – nettopp de sidene en må tro at Nobelkomiteen ønsker å rette oppmerksomheten mot.

Man kan velge å tolke Lilletun i beste mening, at han mener islam har gode sider som ikke er godt nok kjent. Han tenker nok at dette skal vi lære mer om gjennom nobelprisvinneren, Shirin Ebadi. Men det er vel en viss «fare» for at de positive verdiene nobelprisvinneren står for, er inspirert mer av vestlige verdier enn islam? Prestestyret i Iran er ikke noe «utstillingsvindu» for de verdiene vi ønsker å bygge statene på i Vesten. Hvis jeg hadde holdt mikrofonen som Lilletun snakket i, ville jeg spurt ham hvilke eksempler han tenkte på, hvilke verdier islam har å tilby. Han må jo ha hatt noe konkret i tankene. Det blir spennende å se hva Ebadi eventuelt kan lære oss om islam og menneskerettigheter – eller andre positive verdier.

Skepsisen mot islam behøver ikke være rasistisk selv om islamkritikk lett misforstås som det. Den nederlanske politikeren og islam-kritikeren Pim Fortuyn ble kalt høyreekstremist, enda han var en prinsippfast liberaler. Hans islam-frykt førte nemlig til at han ble negativ til innvandring, spesielt fra muslimske land. Han reagerte spesielt på muslimske presters fordømmelse av homofile, som ham selv, fordømmelsen av friheten og åpenheten som i det nederlandske samfunnet gir ulike mennesker lov å leve, som individer, innen for rammene av demokratiske lover og regler.
Fortuyn var kanskje ikke den største diplomat, hvis «diplomat» her forstås som evnen til å formulere seg sånn at alle tror de hører det de ønsker, men han hadde en skepsis som er sunn å ha.