Hvis man lurer på hvordan det var mulig for Lørdagsrevyen å investere tid og store ressurser på intervjuer og en reise til Romania, for så å redigere det sammen til et innslag som fremstiller en overgriper som offer, så blir man klokere av å lytte til nyhets- og programdirektør Per Arne Kalbakk.

Kalbakk har en av de mest maktfulle stillinger i Nyhets-Norge, likevel står det nesten ingenting om ham på wikipedia.org:

Per Arne Kalbakk (født 1968) er direktør for Nyhets- og programdivisjonen i NRK. Han har tidligere jobbet i Østlandssendingen (1991–2002), før han ble distriktsredaktør. I studietiden var han redaktør i studentavisen Universitas (1992). Kalbakk har gjennomført studier i statsvitenskap, idéhistorie og historie ved Universitetet i Oslo.

Man skulle kanskje tro at noen ville tatt seg bryet med å sjekke hans politiske holdninger? Eller om han har gjort seg bemerket seg i offentligheten? Har han ikke måttet stå frem og fronte noen konflikter eller skandaler? Av den leksikalske tørrheten kan man slutte at hverken Kalbakk eller hans omgivelser ønsker slik oppmerksomhet. De lakoniske fakta er i seg selv et tegn på makt. Hvis man har en ruvende posisjon innen formidling og man fremstår nærmest som anonym, er det neppe fordi kolleger ikke vet hvem man er. Kalbakk har makt til å avgjøre avansement eller nedrykk, og ideologisk makt. Det er Kalbakks metodikk og ideologi som ruler Medie-Norge, og denne makten har unndratt seg kritikk.

Som Kalbakk selv sa da han deltok i Dagsnytt Atten fredag med Anne Grosvold som programleder: Det er ikke vanlig at NRK setter journalister til å granske kolleger. Det var en avslørende uttalelse. Det høres så snilt ut i Kalbakks munn. NRK står for det trygge og vennlige. Eller?

Jon Hustad hadde nettopp spurt Kalbakk hvorfor ikke NRK kunne gjort som BBC: Da Jimmy Savile-saken eskalerte, kom BBC i skade for å henge ut en tidligere britisk konservativ MP som pedofil. Den nye BBC-sjefen Entwistle fikk ganske hard behandling av BBCs egne journalister og måtte gå av. Med det spørsmålet rammer Hustad noe av kjernen i NRK- og Ap-kulturen; når hyggen og kameraderiet tipper over, ender det opp med at ingen stilles til ansvar. Det er begynnelsen på en kultur hvor feilsteg feies under teppet, og en kjede av feilsteg blir til systemfeil.

Innenfor et slikt system er sjefene og deres håndlangere hevet over mistanke. Det stilles ikke spørsmål som ligger helt opp i dagen.

Anne Grosvold er en flink og til tider inspirert og spirituell programleder. Men hun opererer innenfor en gitt ramme. Hun kan touche rammene, som da hun spurte hvorfor NRK var taus om det skandaløse innslaget i 13 dager. Hun lot seg villig korrigere av Kalbakk, som falt ned på at det var bare en uke, for Jon Hustad skrev fredag, selv om alle i studio visste at det var document.no som var først ute, og deretter TV2 som det første av de store mediene som tok saken opp og viste documents logo. Dessverre er også Hustad blitt så stor og brei at han bare greier å si: EG, EG, EG.

Poenget med å nevne document.no er at Nina Hjerpset-Østlie målbar en kritikk som etter hvert deles av svært mange. Det er derfor det er om å gjøre å redusere (Hans-Petter Sjølie: «det lille nettstedet document.no») eller ignorere document.no, fordi vi er stand-in for en kritisk opinion som blir stadig større. Hvis NRK og mainstream-mediene kan ignorere document.no, slipper de å bli konfrontert med den voksende mengden kritiske lesere og seere. Journalister kan late som om en våken opinion er avhengig av dem og deres årvåkenhet, når sannheten er at journalister i lang tid har ligget langt etter den kritiske opinionen.

Derfor var det et kryss i taket at TV2 gikk foran og viste documents logo og krediterte Hjerpset-Østlies artikkel. Det var et symbolsk gjennomslag etter all den negative omtalen. Kan det ha noe å gjøre med at TV2 har fått danske eiere? griper jeg meg i å tenke.

NRK er blitt verst. Den gamle Ap-kulturen er blitt erstattet av kjekkasseri, av smarte gutter som er overbevist om sin egen smartness. De er dårlige til å argumentere. De tåler dårlig et kritisk lys. Kalbakk stotret og stammet i studio. Man må heller se på hva de gjør.

«Watergate»

Under forløpet til 22.7.-rettssaken meldte Dagsnytt at psykiatergruppen til Rettsmedisinsk kommisjon slett ikke var så enig som den ga inntrykk av utdad. Samme dag som kommisjonen enstemmig godkjente rapporten til Synne Sørheim og Torgeir Husby, kunne Dagsnytt gi konkrete eksempler på divergerende syn. Kommisjonens leder, Tarjei Rygnestad, stilte seg helt uforstående. Det var Dagens Næringsliv som hadde storyen, som burde fått stor oppmerksomhet, men fikk det ikke. De andre mediene var i samme spor som NRK: Det gjaldt å diskreditere eller så mest mulig tvil om Husby/Sørheims rapport. Document siterte fra DNs oppslag 8. februar 2012:

Dags­nytt kunne sågar sitere flere ved navn på at de hadde dis­sen­tert. Ingen av disse ville stå frem, men det er ikke uvan­lig. Der­med ga NRK inn­trykk av at dis­sens var blitt under­tryk­ket og svek­ket der­med legi­ti­mi­te­ten til vurderingen.

Nå står med­lem av grup­pen, psy­kia­ter Agneta Nils­son, frem og sier at sita­tene NRK leste opp var del­vis kor­rekte, men tatt helt ut av sin sam­men­heng. Det at NRK kunne fått tak i dem kan bare bunne i over­vå­king eller avlytting.

– Det er nødt til å være noen uten­for­stå­ende som har snap­pet opp noe fra en taus­hets­be­lagt fag­lig dis­ku­sjon i et luk­ket rom og truk­ket feil­ak­tige kon­klu­sjo­ner om uenig­het innad i kom­mi­sjo­nen, sier spe­sia­list i psy­kia­tri, Agneta Nilsson.

De andre møte­del­ta­kerne stil­ler seg bak denne opp­fat­nin­gen: Jan­nike E. Snoek, Knut Water­loo, Andreas Eirik Ham­nes, Karl Hen­rik Melle, Tar­jei Rygne­stad og Kir­sten Rasmussen.

NRK kunne for­telle at ingen rin­gere enn kom­mi­sjo­nens nest­le­der, Gun­nar Johann­es­sen, var “dypt uenig” i grup­pens vur­de­ring av Husby/Sørheims rap­port. Johann­es­sen reagerte meget sterkt på påstanden:

– Jeg er over­ho­det ikke i tvil. Møtet ble avlyt­tet, sier han.
– Hva byg­ger du dette på?
– Jeg ble pre­sen­tert sita­ter som del­vis var sanne – og del­vis ikke – og tatt helt ut av sin sam­men­heng, sier Johann­es­sen.
– NRK fikk ingen av oss som var på møtet til å bekrefte opp­lys­nin­gene om uenig­het, og fikk der­med ikke støtte til opp­lys­nin­gene, som de må ha fått ved avlyt­ting eller over­hø­ring av møtet. Da skjønte tro­lig NRK at de satt på en utro­lig varm potet med en ulov­lig kilde. Det var nok der­for også saken ble lagt død så raskt, sier han.

Det er en sam­let kom­mi­sjon som står bak kri­tik­ken av NRK. Det er alvor­lige ankla­ger mot statskanalen.

Leder av Retts­me­di­sinsk kom­mi­sjon, Tar­jei Rygne­stad, var obser­va­tør på møtet.

– Opp­lys­nin­gene som kom ut var ting som kun var sagt munt­lig. Hvor­dan uten­for­stå­ende fikk tak i dette, for­står jeg ikke. At kon­teks­ten sita­tene ble satt inn i var tatt helt ut av sin sam­men­heng, styr­ker min tro på at for­kla­rin­gen ikke kan være en lek­ka­sje, sier Rygnestad.

…

Det som tyder på at det ikke var lek­ka­sje, var at sita­tene var tatt helt ut av sin sam­men­heng og tyde­lig­vis for­mid­let av noen som ikke for­sto hva som ble sagt.

Pro­gram­di­rek­tør i NRK, Per Arne Kal­bakk, benek­ter at NRK gjorde noe opp­tak. Det skri­ver han til DN i en epost. Men han vil ikke røpe kilde eller metode.

Hvis det ikke var opptak, må noen ha lekket. Påstand sto mot påstand. Når en programdirektør sier noe offentlig, blir han tatt alvorlig. Han blir tatt alvorlig fordi han snakker på vegne av NRK, som er statskanal, dvs. betalt av skattebetalernes penger. Man ville ikke finne på å tro at han lyver offentligheten rett opp i ansiktet.

Men det gjorde Kalbakk.

Under rettssaken kom det frem – nærmest som en bisak – at NRK hadde avlyttet møtet på Gardermoen:

Også hvordan sannheten kom for en dag, sier mye om dagens NRK-ledelse. Den la ikke kortene på bordet frivillig.

Rygnestad og kommisjonen betraktet saken som så alvorlig at de gikk til politianmeldelse. Politiet kunne dermed be om å få utlevert mobillogger. Det var disse som viste at Rygnestad var blitt oppringt av en NRK-journalist åtte minutter etter at møtet begynte og at linjen sto åpen i 53 minutter. Dette kom frem i rettssaken 12. juni. Først da la nyhetsredaktør Stein Bjøntegård kortene på bordet, men saken kokte bort i nyhetsbildet. Også resten av pressen, folk som Harald Stanghelle, hadde latterliggjort kommisjonen for dens «paranoide» påstander.

NRKs nyhets­re­dak­tør Stein Bjønte­gård inn­røm­mer nå at NRK ringte Retts­me­di­sinsk kom­mi­sjon da den drøf­tet den første psy­kia­tri­rap­por­ten og lyt­tet på 53 minut­ter av møtet uten at mot­par­ten visste noe.

Kom­mi­sjo­nens leder Tar­jei Rygne­stad opp­lyste i vin­ter at de følte seg avlyt­tet, for de kjente igjen brok­ker av hva som ble sagt, men det var usam­men­hen­gende. For dette ble de lat­ter­lig­gjort av en sam­let presse.

I ret­ten i dag for­talte Rygne­stad at de måtte politi­an­melde saken for å få alle tele­ope­ra­tø­rene til å utle­vere mobil­log­ger. Det viste seg at hans egen tele­fon hadde mot­tatt et anrop 11.08, åtte minut­ter etter at møtet begynte på et hotell på Gar­der­moen. Lin­jen hadde stått åpen i 53 minutter.

NRK har ikke visst om anmel­del­sen. Det har vært spe­ku­la­sjo­ner i pres­sen om hva som kan ha skjedd. Det er Rygne­stad og res­ten av kom­mi­sjo­ne­nen som er lat­ter­lig­gjort. Hvor­dan kunne de tro noe så dumt? har referen­get vært. Bjønte­gård eller andre i NRK har hele tiden visst at påstan­den var kor­rekt, uten å si noe.

Nå først står Bjønte­gård frem og sier at de gjorde et anrop og for­sto at de hørte direkte fra dis­ku­sjo­nen på møtet. Bjønte­gård sier at de fant bak­grun­nen så vik­tig at de følte seg beret­ti­get til å avlytte møtet og bringe refe­rat fra det. Bjønte­gård viser at han er klar over at mot­ta­ker ikke visste at de ble avlyttet.

Den smule diskusjon som fulgte, gikk på om NRK hadde et aktverdig motiv for ikke å legge på. Det var sakens betydning man viste til, akkurat som da VG offentliggjorde Husby/Sørheims rapport. Det man «glemte», var at Kalbakk løy kommisjonen, dvs rettssystemet og offentligheten, opp i ansiktet.  Et annet og enda mer alvorlig, men også opplagt spørsmål, er hvordan NRK fikk gjennom en oppringning. Har NRK teknologi som kan brukes til avlytting?

Under 22.7.-saken så vi tendenser til en journalistikk der målet helliger middelet: Alle som kunne tenkes å stå veien for et ønsket resultat – en knusende dom ikke bare over gjerningsmannen, men også kriminaliseringen av et både konkret og diffust miljø – måtte fjernes. Det betød at motforestillinger ikke var ønsket, og alle som kunne mistenkes for å representere «motstand», gjorde seg selv til motstander. En nær sagt samlet presse var med på dette kjøret. Husby og Sørheim ble utsatt for et umenneskelig press. Det ble også psykiatergruppen og Rettsmedisinsk kommisjon ved henholdsvis Karl Henrik Melle og Tarjei Rygnestad. De to ble kjørt i retten omtrent som om også de var tiltalte og hadde noe å svare for.

Geografi/kulturgrenser

Det var et merkbart kulturelt skille mellom Oslo-pressen og folkene fra Trondheim, og det er vanskelig ikke å se dypere historiske linjer: Hovedstaden representerer makten, og makten gjør hva den vil når situasjonen krever det.

Rygnestad sa det treffende til DN: – Vi ser ut til å ha en annen folkeskikk nord for Dovre.

Hvis en programdirektør i NRK kan opptre som en statsleder som har rett til å lyve når situasjonen krever det, har vi en ny situasjon. Kalbakk representerer en ny type redaktør som er «operatør». Stein Bjøntegård representerer det gamle NRK, da Ap-kulturen var solid og enerådende. Nå er innsatsen høyre og situasjonen mer flytende. Bjøntegård greier ikke lyve like frekt og selvfølgelig som Kalbakk:

– Det er rik­tig at en av våre jour­na­lis­ter ringte til Rygne­stad den dagen. Ved­kom­mende opp­fat­tet det slik at Rygne­stad tok tele­fo­nen, men ven­tet med å svare. I ste­det over­hørte ved­kom­mende det vi opp­fat­tet som en svært inter­es­sant dis­ku­sjon, sier Bjøntegård.

– Grun­nen til at jour­na­lis­ten ikke la på, var at ved­kom­mende opp­fat­tet det som en svært inter­es­sant dis­ku­sjon. Men jeg bekla­ger at vi ikke har infor­mert Rygne­stad om dette i ettertid.

– Ble det tatt opp på bånd?

– Nei.

– Jeg vil ikke kalle det en avlyt­ting. Vi opp­fat­tet at det i utgangs­punk­tet var en tele­fon­sam­tale. Så kom denne inter­es­sante dis­ku­sjo­nen. Men jeg bekla­ger at vi ikke har lagt dette helt åpent frem for Rygne­stad når vi har kon­tak­tet ham etterpå.

Den samme Bjøntegård har måttet rykke ut og si at innslag i Dagsrevyen aldri skulle vært sendt. Det var en kryssklipping der Audun Lysbakken og Eva Jolie sa at Frps retorikk hadde inspirert Anders Behring Breivik. Uttalelsene var kryssklippet med nynazister som marsjerte. Journalisten var erfarne Arnt Stefansen.

Et drøyt år senere står hans kollega Erik Wold i Debatten og sier at det var ingen i pressen som gjorde Frp ansvarlig for hva ABB gjorde. Med seg har han …  gjett! Audun Lysbakken og Jonas Gahr Støre, som er rystet over at Siv Jensen kan finne på å gi deres partier noe av skylden for den oppblomstrende islamismen. Makan til frekkhet!

Hukommelsestap og frifinnelse

Det finnes ingen kollektiv institusjonell hukommelse i NRK eller norsk presse som lagrer disse episodene. De blir aldri tema på en SKUP-konferanse. Journalisten.no eller Jon Hustad kommer neppe til å grave dem frem.

Når det denne gang ble en story, er det fordi Jørstads story var for frekk, den var en finger i øyet på flere samtidig: rettssystemet, barns rettigheter og publikums empati og sympati.

Det er dette siste som er spesielt interessant: Folk flest vil gjerne ha empati med svake, men NRK misbruker her denne empatien med en provokasjon hvor overgriper fremstilles som offer. Det forvandler empatien til en svøpe man kan piske publikum med.

Det er et overgrep, mot publikums rettsfølelse og de virkelige ofrene, de misbrukte barna.

Det er et misbruk av det offentlige mandat NRK har og de midlene institusjonen er betrodd, og en korrumpering av de ansatte.

Demokrati som problem

Saken er slett ikke enestående. Den inngår tvert imot i et mønster. Man kan bare velge og vrake i eksempler. Som da Anne Grosvold denne uken intervjet Storbritannia-«eksperten» Øivind Bratberg om David Camerons EU-tale.

Begge var skjønt enige om at denne Cameron var håpløs som la seg ut med resten av EU og ikke tok hensyn. – Er det ikke et eksempel på britisk arroganse? spurte Grosvold. – Jo, det kan du si, svarte Bratberg.

Ingen «kom på» at Cameron gjør det en statsminister må gjøre: målbære folks meninger. Tvert imot antydet de at Labour kunne få det vanskelig med å si nei til en folkeavstemning. Folkeavstemninger er jo så populistiske og vanskelige å si nei til. Cameron er riktig uoppdragen og uskikkelig som har foreslått noe slikt.

At meningsmålinger viser at et flertall av britene vil stemme nei til EU uansett forhandlingsresultat, valgte Grosvold og Bratberg å tie om.

Det de sier, er at demokratiet kan suspenderes i det øyeblikk folket går mot makta.

Det er definisjonen på det nye Norge og det nye Europa.

Stein Bjøntegård representerer en tid da NRK sto for konsensus. Den er for lengst sprukket. Nå er det kamp på kniven, og folk som Per Arne Kalbakk og journalist Jørstad er operatører som er villig til å benytte alle midler.

Jeg er redd den nye kringkastingssjefen Tor Gjermund Eriksen er av akkurat samme ulla. Han begynte sin nye karriere med å tie overfor styret i NRK om at han var kjæreste med en direktør i hovedkonkurrenten TV 2. Styreleder William Nygaard måtte beskjemmet innrømme at de gjerne skulle hatt den opplysningen i forkant.

Det finnes fortsatt gode journalister i NRK og norsk presse for øvrig, men de trenger støtte utenfra, og den beste måten er at sannheten presenteres usminket. Er det ikke det journalistikk bør handle om? Det andre er brutalitet.

http://www.document.no/2012/09/nrk-felt-for-avlytting-av-rettsmedisinsk-kommisjon/