Hans Rustad Bevegelser som står i den rake motsetning til siviliserte samfunn, øver en merkelig fascinasjon på mennesker. Intellektuelle er intet unntak. Det siste eksempelet fra Europa var den storserbiske nasjonalismen.
Nå for tiden er det en annen bevegelse som har en usynlig påvirkningskraft, skjønt «bevegelse» er feil, det er heller snakk om et energifelt: krisen i islam og det voldelige forsøket på å finne et svar på denne.
Selv ellers sindige intellektuelle styres som av en usynlig hånd vekk fra å se den trusselen denne krisen utgjør. Det er som om alle krefter sammensverger seg for at man ikke skal nevne faren ved dens rette navn.
Disse tankene meldte seg med fornyet styrke da jeg hørte den danske forfatteren Carsten Jensen holde to foredrag under Kapittel 05 i Stavanger. Undertegnede traff Carsten for mange år siden, og jeg regner ham som en venn. Men hva er et vennskap om vi ikke tar hverandre alvorlig?
Carsten var bedt om å oppsummere to dager med foredrag over temaet «Nasjoner uten grenser». Han kalte innlegget «The New Orleans Syndrome», og her følger et sammendrag:
Byen har stått fem dager under vann. Folk mangler det meste. Det de får er 60.000 soldater, som sendes inn under trusselen: You loot, we shoot. Dette er de samme guttene som «so infamously conquered Fallujah, the city with a thousand minarets, and reduced it to inhabitable status,» sier Carsten (foredraget var på engelsk).
Her begynner jeg å vri meg: ubeboelig? Mange har vendt tilbake, noe sånt som 40-70 prosent av innbyggerne. Hva er poenget med å nevne minaretene? Flere ble brukt som stillinger for snikskyttere. Hva med jihadistenes terror før de ble fordrevet?
Ordbruken gir en anelse om hva som kommer.
For Carsten Jensen er dette et symbol på Bush-folkenes tankesett: You loot, we shoot.
– What is it the US is exposing? A demonstration of its own internal crisis? The New Orleans syndrome?
– I en ny global verden er skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk opphevet, slår han fast.
Problemet er at:
– The US is using the world as stage for its own internal contradictions.
– De lager en verden hvor alle er «left to fend for themselves».
Vi ser en reaksjon i flere vestlige land, en reaksjon mot fremmede, og Carsten spør: Hva går den ut på?
– What is the new nationalism? It is not of the Blut und Boden-kind. The growing nationalism does not see strangers as a threat to the nation but to the welfare state.
Carsten siterer den tyske sosiologen Ulrich Beck, som sier at velferdsstaten er vårt nye Heimat. Den som prøver å fryse situasjonen slik at vi beholder størsteparten av kaka, havner i en umulig posisjon.
– In a bigger sense, the dikes do not hold. People are streaming in.
Carsten ser det franske og nederlandske nei til EU-grunnloven som en slik reaksjonær bevegelse, et forsøk på å skru klokka tilbake. Det var samtidig et nei til innflytelse i verden.
7/7
Det er en instinktiv bevegelse blant folk i retning av å ville stanse utviklingen, isolere seg. I USA arter den seg som utenrikspolitikk. USA er mektig nok til det, mektig nok til å la disse motsetningene utspilles globalt.
Hvordan da tolke bombene i London 7/7?
– Despite denial from Blair, no recent event has demonstrated more clearly the link between foreign and internal policy.
– Just as Afghanistan was a training ground, so now Iraq. The battle against terrorism is already lost. Baghdad resembles Beirut, and Basra is looking like Tehran.
– The Iraqi constituion is an escape plan. Kurds and Shias are fleeing the center, leaving the Sunnis behind with nothing but sand. It leaves nothing for an already doomed state.
– How do we fight the 7/7-bombers? With planes? With Marines? With Bush dismantling human rights in the name of democracy? CCTV cameras can identify the bombers after the deed, but will they be able to record the moment these boys give in to the Death Wish?
– Atta & Co were from the middle class, their grudge was not against politics in the ordinary sense, but about identity. In the twilight between religion and psychology.
– The fight against terror is too important to be left to politicians.
– When a highly educated Pakistani is relegated to a taxi driver, when he is turned away at discos, and a girl is sneered at because of her hijab, and people are referred to as a burden on the budget and disposed to criminality, then the ground is prepared.
Carsten viser til boken til Avishai Margalit og Ian Buruma: Selvmord finnes ikke bare innen islams kulturkrets, japanerne brukte kamikaze. Vi tenker for mye på de 72 jomfruene som venter, og for lite på de psykologiske grunnene. Det er særlig to:
– Loss of faith and honour, and feeling of personal failure.
– Terror can have other than material reasons. A lack of dignity. It is a feeling of being locked in hell on earth. Being reduced to hollow men, they are reduced to freezing freedom.
– We think of immigrants as coming empty-handed, incapable of achieving something. Since we shrink from apartheid, we provide them with a subsistence system.
– In the empty hearts of hollow men, even among the well adapted, grows the discontent and dream of revenge.
– I do not mean tolerance as something condescending. I mean an open society, not only of equal opportunity but acceptance of strangers as equals.
– It requires a new welfare state and a cultural revolution: to see the stranger as your equal.
– Having secret police as your guardian is the equivalent of sending in your military after the catastrophe. You loot, we shoot!
Forståelse
Et klart valg, mellom å være inkluderende og ekskluderende, seg selv nok. Å inkludere krever mye, nesten en revolusjon, men har vi noe valg? Synes Carsten å spørre.
Jeg har noen innvendinger. Til virkelighetsbeskrivelsen. For det første til You loot, we shoot-fremstillingen. Det er ikke hele fortellingen om Washington under Bush. Kritikerne går fra kritikk av fundamentale sider til totalavvisning. Da må man spørre: hva ville alternativet vært? En tradisjonell utenrikspolitikk som innstilte seg på de andre? Minste felles multiplum. Hva ville den bestått av i dagens verden? Trolig lite, utover løfter om samarbeid som alltid viser seg å være «too little, too late».
Man kan si mye om Bush, og vi mener at bruddene på menneskerettighetene har kostet enormt, og neppe gitt uttelling. De virker dessuten demoraliserende på soldatene. Så sent som i dag kom Human Rights Watch med en ny rapport om tortur av fanger I Irak.
Men Bush forsto at verden ikke var den samme etter 911 og aldri ville bli det igjen. Det er det mange i Europa som fremdeles ikke vil innrømme.
Carsten postulerer et ønske, et must i dagens verden, om likeverd og aksept. Men hva med demokratiets fiender? Er det fordi høyt utdannede pakistanere må kjøre drosje at de blir selvmordsbombere? Om så var, skal vi godta det? Er det en gyldig grunn? Jeg mener absolutt at vestlige samfunnn må gå i seg selv og spørre: finnes det visse normer for det offentlige rom som må respekteres, hvis vi mener noe med at vi lever i et flerkulturelt samfunn? Ærbarhet er et relativt begrep, men noe av reklamen krenker bluferdigheten, ikke bare til muslimer, men også barn og gamle. Når Fritjof Wilborn i et spørreprogram tidlig på kvelden lager moro av anal- og gruppe-sex, ser to 13-åringer på meg og skjønner ingenting. Hva er dette?
Underholdnings- og livsstilsindustrien i Vesten eser utover alle grenser, og invaderer psyken. Det er et gyldig argument som de som produserer det bør få høre. John Bernander og Kåre Valebrokk ser ingen problemer. Det gjør heller ikke VG og alle de andre som grafser i kjendiser, vanlige folks ulykker, manipulerer valgkampen eller hva det skal være. De beskytter hverandre massivt, og danner en frimurerlosje.
Noen av våre kulturytringer og atferdsmønstre er sårende for folk fra samfunn med strenge tradisjoner. Men ikke alle. Og ingen Miss Sixty-mote for ungjenter kan rettferdiggjøre å sprenge bomber på T-banen.
At pakistanske muslimer føler seg som hollow men har kanskje noe med dem selv å gjøre? Det var T.S. Eliots uttrykk. Vi er mange som har følt oss som hollow men, uten at vi ønsker å fly flymaskiner inn i tårn av den grunn.
Unge muslimer i Vesten havner i eksistensiell krise. Vi vet at en minoritet radikaliseres, først via en global identitetsbekreftende islam. En ytterligerre minoritet går videre og inn i jihadismen. Timothy Garton Ash beskriver det slik:
Whatever your view of the relative merits of the West and Islam, the most acute tension comes at the edges where they meet. It arises, in particular, from the direct, personal encounter of young, first- or second-generation Muslim immigrants with Western, and especially European, secular modernity. The most seductive system known to humankind, with its polychromatic consumer images of health, wealth, excitement, sex and power, is hugely attractive to young people from often poor, conservative, Muslim backgrounds. But, repelled by its hedonistic excesses or perhaps disappointed in their secret hopes, alienated by the reality of their marginalised lives in the West or feeling themselves rejected by it, a few – a tiny minority – embrace a fierce, extreme, warlike new version of the faith of their fathers. From Mohammed Atta and the Hamburg cell of al-Qaida, through the bombers of Madrid to those of London, this has become a depressingly familiar story.
Haditha
Men hvordan er det mulig å snakke om de hjemmeavlede terroristene uten å snakke om deres læremestre i Irak? Når det snakkes om dem, er det som oftest bare for å si at det er Blair og Bush som har lagt forholdene til rette for at de kunne klekkes ut. Som om Irak var et hønseri, og de hadde sørget for optimale rugeforhold.
Men hva gjør de utklekkede? Det snakkes det lite om. Guardians Omer Mahdi var inn i byen Haditha i midten av august. Hans story er slik at man skulle ønske den var oppdiktet:
The executions are carried out at dawn on Haqlania bridge, the entrance to Haditha. A small crowd usually turns up to watch even though the killings are filmed and made available on DVD in the market the same afternoon.
One of last week’s victims was a young man in a black tracksuit. Like the others he was left on his belly by the blue iron railings at the bridge’s southern end. His severed head rested on his back, facing Baghdad. Children cheered when they heard that the next day’s spectacle would be a double bill: two decapitations. A man named Watban and his brother had been found guilty of spying.
…
A three-hour drive north from Baghdad, under the nose of an American base, it is a miniature Taliban-like state. Insurgents decide who lives and dies, which salaries get paid, what people wear, what they watch and listen to.
…
Within minutes of driving into town the Guardian was stopped by a group of men and informed about rule number one: announce yourself. The mujahideen, as they are known locally, must know who comes and goes.
…
Alcohol and music deemed un-Islamic were banned, women were told to wear headscarves and relations between the sexes were closely monitored. The mobile phone network was shut down but insurgents retained their walkie-talkies and satellite phones. Right-hand lanes are reserved for their vehicles.
…
The court caters solely for divorces and marriages. Alleged criminals are punished in the market. The Guardian witnessed a headmaster accused of adultery whipped 190 times with cables. Children laughed as he sobbed and his robe turned crimson.Two men who robbed a foreign exchange shop were splayed on the ground. Masked men stood on their hands while others broke their arms with rocks. The shopkeeper offered the insurgents a reward but they declined.
DVDs of beheadings on the bridge are distributed free in the souk. Children prefer them to cartoons. «They should not watch such things,» said one grandfather, but parents appeared not to object.
One DVD features a young, blond muscular man who had been disembowelled. He was said to have been a member of a six-strong US sniper team ambushed and killed on August 1. Residents said he had been paraded in town before being executed.
Øst møter Vest
Eksistensen av radikaliserte gutter i UK, som higer etter å etterligne sine brødre i Mesopotamia og Palestina. Instruksjoner og inspirasjon, ved besøk i Pakistan. Via internett vet man med en gang når en ny video er lagt ut. Det er ikke bare bruder og brudgommer som hentes fra Pakistan. Det gjør også inspirasjonen til jihad.
La gå at man stiller spørsmålet: hvordan bekjempe dette? Det er komplisert og mangesidig. General Rupert Smith har helt rett når han sier at kriger idag også er mediekriger. De har vi ikke råd til å tape. Men hvordan få redaksjonene i Vesten til å forstå at de også har noen «stakes» i denne kampen?
Jeg greier ikke være med på at det er Bush og loot-shoot som er problemet i verden idag. På mange måter er Vestens ledere, Bush og Blair, svake. Makt er ikke noe statisk, men beskriver et forhold, og intellektuelle og medier er med på å svekke den legitime makten. De skaper et sideshow, slik at vi ikke ser det monsteret som stiger frem, omtrent som i en av mytene fra antikken. Men hvor er heltene?
