Hans Rustad Kan det tenkes at politisk islam virker som en tåkelegger av det som virkelig foregår: en sekularisering av muslimer? Det mener den franske sosiologen Olivier Roy i sin nye bok «Globalizing islam».
Roy vakte oppsikt med sin bok «The Failure of political islam», som utkom i 1994. Da pågikk ennå borgerkrigen i Algerie for fullt, og Egypt var heller ikke trygg. I Tyrkia ble et muslimsk parti det største.
Likevel mente Roy at politisk islam hadde spilt fallitt, både intellektuelt og historisk. De hadde ikke greid å komme med noen visjon for et alternativt samfunn, annet enn enkle slagord.
Khomeini var den første til å påberope seg et pan-islamsk prosjekt, men da det kom til stykket var det shiaer det handlet om. Sosialpolitisk hadde det mye til felles med saudiarabernes. Ikke særlig forlokkende for de fleste.
Derfor spilte den revolusjonære islamismen fallitt, sa Roy den gang, og han mener tiden ga ham rett.
Nå hevder at radikaliseringen skjer blant annen- og tredjegenerasjon i Vest. Han kaller dem ikke revolusjonære, men neofundamentalister. Det er ikke helt enkelt å forstå forskjellen, men ut fra omtalen får jeg inntrykk av at neofundamentalisme favner videre, omfatter flere.
Ca en tredel av verdens 1,2 milliard muslimer bor i dag i diaspora: dvs. de er i mindretall i ikke-muslimske land. Globaliseringen har ført til dannelsen av en global ummah. Det er en bevissthet om det muslimske fellesskapet på verdensbasis, som spiller en ny rolle, sier Roy.
Han beskriver det han kaller nyfundamentalisme, som tar sikte på langsom islamisering av samfunnet nedenfra, ikke samfunnsomveltning ved revolusjon. Men denne fundamentalismen, som egentlig er et nasjonalt sikkerthetsproblem og ikke en strategisk trussel, skjuler det seg en helt annen prosess, sier Roy:
But once again Roy turns received wisdom on its head. He argues that despite the backlash by radicals, the Muslim world is going through a process of transformation and secularization, albeit one overshadowed by the re-Islamization of daily life in countries like Saudi Arabia and Iran.
«Islam is experiencing secularization,» writes Roy, «but in the name of [neo]fundamentalism.»
For Roy, the root causes of the social upheaval roiling the Muslim world and the jihadist revolt against the West lie in the spreading and deepening Westernization of Muslim societies, particularly in the past 30 years.
Det er kjente tanker at fundamentalismen er en reaksjon på moderniteten. Det foregår også en reform av De arabiske emiratene, og i Jordan og Egypt er det også tegn. Men det forandrer ikke det faktum at det finner sted en «hardening» av muslimsk identitet sted både i muslimske land og diasporaen, og ingen vet hvem som vinner i det lange løp.
Roy har en annen interessant obsevasjon: bin Laden og Al Qaida har ikke så mye med jihad-kultur å gjøre som vestlig nihilisme og revolt. Det er jeg instinktivt enig i. Det er nærmest noe uislamsk over Al Qaida. Det er mer Che Guevara, og inspirasjon fra alle mulige aksjonsorienterte, voldsforherligende bevegelser.
