Hans Rustad For bare et år siden virket Tyrkias vei inn i EU bare et spørsmål om tid. Nå står mer fundamentale hindringer i veien: spørsmål om kulturelle forskjeller, og skepsis mot å slippe inn en stor muslimsk nasjon.
Jeg forsøkte å høre om dette var tema i NRK igår, men man snakket stort sett om andre ting, og berørte det i forbifarten.
Kanskje må det en amerikansk avis/journalist til for å formulere dette klart:
«It is Turkey’s misfortune that it is seeking to enter this exclusive, 2_kommentarly Christian, club at a time when many Europeans believe they are witnessing the failure of multicultural society in Europe.
Many think this should mean the death of a multicultural EU as well.»
Den norske vinkelen er den positive: at Tyrkia kan bli en bro til Midtøsten, et eksempel på at det går an å forene islam og modernitet. Det er lov å håpe, men her er mange snublestener på veien. Det virker like sannsynlig at europeernes skepsis kan vokse.
Det er bevisstheten om at muslimene ikke vil la seg integrere, men i stedet danner parallellsamfunn, som med ett er blitt brennende fra Amsterdam til Oslo: offentligheten reagerte med sjokk da også representanter for hjemlige muslimer sto frem og forsto drapet på Theo van Gogh. Da så noen få idealistiske muslimer skulle vise avsky mot religiøse drap, ble de gående alene sammen med den norske eliten. Det må ha gitt ekko i hodene derees.
Oppvåkningen kom brått, og foregår fortsatt over hele Europa:
«People believe in an emotional way we are losing so much of our European identity,» said Hans Westra, director of Anne Frank House. «We are looking for some new basic values to keep us together as a nation, not values from the Middle Ages that we fought for so long to get rid of.»
«People have become more aware of the huge problems you face to make another culture and another religion compatible with your own,» said Bart Jan Spruyt, director of the Edmund Burke Foundation, a conservative research organization in The Hague.»
Herald Tribune-artikkelen våger også å trekke forbindelsen til Nazi-Tysklands forbrytelser: avsky/oppgjør med dem har gjort toleranse til et urokkelig prinsipp. Men nå hever røster seg som sier: vi kan ikke tolerere intoleranse. Det har gått fort. Det var utenkelig for bare kort tid siden.
En ting er at EU i mai fikk ti nye medlemmer og trenger tid til å fordøye dem. Den mest sentrale debatten gjelder likevel verdier. Europeerne tør ikke ta sjansen på å ta inn et land som i 2020 vil ha 90 millioner innbyggere. Det teller sikkert med at det er et muslimsk parti som sitter med regjeringsmakten, noe vi hører lite om.
«But probably the biggest complaint has centered on values. This is not always stated directly, perhaps because of concerns about political correctness. But many Europeans simply do not want the government of a big Muslim nation sitting at the EU table.
Assuming membership negotiations go ahead, by the time Turkey joins, which might be around 2020, it will most likely be one of the most populated countries in the EU. As EU votes are apportioned according to population, it would also be among the most powerful.
Even if Turkey’s current leaders profess to be secular, conservative Europeans do not want to be vulnerable to a future government in Ankara that could seek to further a Muslim agenda «that wants to influence the educational system or believes that the Holy Book of Islam is above democratic debate,» says Paul Scheffer, professor of urban sociology at the University of Amsterdam.
According to Robert Manchin, chairman of the polling group Gallup Europe in Brussels, nations on the geographical fringes of Europe, such as Ireland, Britain, Portugal and Spain, generally favor Turkish membership.
It is in the heartlands of the EU that opinion has turned most negative, in regions that already have large Muslim populations and that, says Manchin, could be the likeliest destinations for immigrants once Turkey is in the EU.
In the Netherlands, a new consciousness of the country’s foreign population has emerged since van Gogh’s murder, especially in cities such as Amsterdam and Rotterdam where around half of the citizens are first- or second-generation immigrants.»
Tyskland
Van Gogh har hatt stor spillover-effekt i Tyskland. Av to grunner: det har aktualisert debatten om samfunnets identitet og karakter. Tyskerne liker ikke normløshet og følelsen av oppløsning. De vil legge visse verdier til grunn, men å kalle dem tyske er sensitivt. Men et begrep er Leitkultur, som har omtrent samme klang som når vi snakker om den kristne kulturarven.
Et annet moment er at Tyskland oppfatter seg som en av EUs grunnleggere, og derfor ansvarlig for hele prosjektet. EU kan utvide seg ihjel.
Begge momenter har fått CDU/CSU til å gå mot tyrkisk medlemskap. Mr. Europa, Helmut Kohl sier det samme.
«Germany, the European nation with the heaviest historical guilt, is home to more than 2 million Turks, the largest Turkish population in Western Europe. It is now grappling with the issue of «Leitkultur,» or whether it can have a defining culture, and what that culture should be.
Last week, Angela Merkel, leader of the center-right opposition Christian Democratic Union, and challenger to Chancellor Gerhard Schröder, told the party’s annual conference that multiculturalism in Germany had failed and that Turkey would make it worse.
«A Europe with Turkey as a full-fledged member won’t be a Europe that is fully integrated,» she warned. «The degree of European integration achieved over 50 years must not be thrown away just like that.»
