Bildet: Det er vanskelig å fange det som skjer i Europa med ord. Noen ganger kan stemningen i malerier fra en annen epoke si noe som vi synes å ha glemt. Paul Delvaux: Mødet i Efesos (1973)

Prosjektet Defend Europe, som arbeider med å få det innleide skipet C-Star på plass som et slags forstyrrende element for migrant­trafikken mellom Libya og Italia, har møtt betydelig politisk motbør i flere land etterhvert som fartøyet er kommet i drift og har lagt ut for å plukke opp sitt mannskap.

Den spanske frivillige organisasjonen «Red Española de Inmigracion y Ayuda al Refugiado» har anmodet spanske påtale­myndig­heter om å treffe «alle nødvendige tiltak» i samarbeid med andre europeiske myndig­heter for å blokkere C-Star, melder ANSA: Det er angivelig tale om en kriminell organisasjon som planlegger pirat­virksomhet. Borger­mesteren i Catania har anmodet italienske sikkerhets­myndig­heter om å nekte C-Star å legge til kai. Og en Joe Mulhall, som representerer den angivelig anti­fascistiske organisasjonen Hope not Hate, har i The Guardian tatt til orde for å fordømme Defend Europe:

Now is a time for everyone, even those who are critical of current responses to the refugee crisis, to vocally condemn the Defend Europe project and its far-right motivations. Any hint of support from the mainstream will not only provide succour to extremists but will become remembered as a landmark moment in the normalisation of the far right in Europe.

Presseomtale i såvel Tyskland som Italia og Sveits («skammens skip») viser ellers klart at Defend Europe anses som et høyre­ekstremt hår i den politiske suppen som invasjonen av Europa er.

Denne veggen av indignasjon er egentlig ikke så uventet eller oppsikts­vekkende i seg selv.

For selv om Hope not Hate – som sågar har omtalt Fremskritts­partiet (og Document) som høyre­ekstremt – bør tas med en neve salt, er det et faktum at Defend Europe utgår fra den innfødte aktivist­bevegelsen Génération Identitaire (GI), som etterhvert har avleggere utenfor moderlandet Frankrike – herunder i Østerrike og Italia. GI målbærer fra tid til annen mildt sagt problematiske, kategoriske synspunkter, for eksempel at personer som ikke er hvite, aldri kan bli å anse som europeere. Deres ideologi, væremåte og retorikk er militant, og det er lett å se at de gjør langsiktige forberedelser til en forventet etnisk konflikt i fremtiden, noe de aller fleste vil anse som et skrekk­scenario man for enhver pris må unngå.

Det som derimot er bemerkelses­verdig, er den selektive indignasjonen.

For det er ingen av Defend Europes kritikere som har noe å si på at det pågår en invasjon av mennesker uten rett til opphold i Europa. Ingen lar seg skandalisere av at invasjonen pågår med kriminelle menneske­smuglende banders hjelp. Og det er fremfor alt ingen som er indignerte over de europeiske regjeringene som ikke bare hjelper menneske­smuglerne i arbeidet, men sågar har forbedret forretnings­modellen deres – både direkte ved å sette inn egne fartøy, og indirekte ved å finansiere og legge til rette for fartøy tilhørende frivillige organisasjoner.

Vår egen regjering har i et internt notat som er unntatt offentlighet, erkjent at den hjelper menneske­smuglere. Den har altså i praksis innrømmet medvirkning til forbrytelser på kjempestor skala, om enn bare overfor seg selv. Både Norges og andre lands regjeringer, som medvirker på samme måte, begår kriminalitet.

I en normal verden ville dette ha vært en kjempe­skandale, hvor pressen – i egenskap av folkets talerør og maktens vaktbikkje – ville ha gjort livet uutholdelig for regjeringen.

Akkurat dét er vi svært langt unna. En studie omtalt i Die Welt viser at tysk presse viste en ukritisk holdning til Merkels regjering under over­svømmelsen av mennesker i 2015. Vi trenger ingen studier for å konkludere at fenomenet gjør seg gjeldende mer generelt i tid og rom i vår verdensdel. I migrasjons­spørsmålet er pressen maktens talerør og folkets vaktbikkje – en fullkomment anti­demokratisk tilstand.

Vi har altså å gjøre med en situasjon fullstendig tilsvarende den Douglas Murray tidligere har redegjort for hva angår islamister og anti-islamister i Storbritannia: Makten og offentlig­heten hisser seg knapt opp over islamister, men de gjør livet særdeles surt for anti-islamister, som Tommy Robinson. I den grad eksempelvis English Defence League (EDL) er et problem, fortsetter Murrays analyse, er det tale om et sekundært problem. Det primære problemet er menneskene som hater alt vestlig og drømmer om å innføre sharia.

Dette er også situasjonen i Middelhavet. Det primære problemet er invasjonen samt EUs og regjeringenes kriminelle medvirkning til den. Det sekundære problemet er noen skarve aktivister man ikke har lyst til å omgås, som forsøker å stikke kjepper i hjulene for invasjonen.

Det er vanskelig å ha noen større respekt for de politiske moralistene som henger seg opp i det sekundære problemet, alltid rede til å flagge sin innbilte prektighet, med mindre de også ofrer noen kalorier på det primære problemet. For hvis de ikke erkjenner åpent at de er tilhengere av invasjonen, burde de vel ta til motmæle mot den?

Noe slikt kan vi imidlertid se langt etter. For det er aldeles kostnads­fritt å herse verbalt med noen identitære aktivister. Man får sågar klapp på skulderen av likesinnede som også er like makelige som en selv – en masse Jean Raspail kaller «Big Other» i forordet til nyutgivelsen av «Le Camp des Saints» i 2011. Fullt så enkelt er det ikke å gå til front­alangrep på regjeringer. Om man befinner seg i den stats­subsidierte sumpen Jon Hustad har kalt det arbeids­frie arbeids­livet, er man også avhengig av politisk velvilje – boliglån skal tross alt nedbetales.

Det dobbelt pinlige for moralistene er at personer de liker å se ned på som ekstremister, synliggjør deres egen util­strekkelighet – hvilket kjennes mye verre enn at samfunnet forringes (selv skal man nok klare seg eller stikke av).

Trippelt pinlig er det at ordene deres ikke forandrer noenting. Den demo­grafiske utviklingen på begge sider av Middelhavet bærer kimen i seg til et fantastisk mye høyere konflikt­nivå enn vi har i øyeblikket. Hvis inntrengerne blir mange flere enn i dag, og tilværelsen og omgivelsene blir sterkt forringet, vil aner­kjennelse fra dem som fremkalte konfliktene med sin passivitet, bli det siste man etter­streber.

Defend Europe er i så måte bare en forsmak på det vi risikerer å ha i vente. Prosjektet ender høyst sannsynlig som en parentes i historien, og fascismen får ingen gjen­opp­blomstring denne gangen heller.

Men et par-tre korsveier lenger frem i tid kan det godt hende at mange flere vil ta den regel­brytende helte­skikkelsens side i det som svarer til plottet i en western­film. Om europeerne får fascismen tilbake, høster de ugresset fra åkeren de ikke gadd å pleie.