Christian Skaug Migranter venter på å gå i land på havnen i Catania den 16. november 2016. Foto: Antonio Parrinello / Reuters / Scanpix.
De oppsiktsvekkende uttalelsene fra Catanias stadsadvokat Carmelo Zuccaro om samrøre mellom menneskesmuglere og enkelte NGO-er i migranttrafikken over Middelhavet, har utløst et høyt maktspill som ser ut til å splitte hele den italienske samfunnseliten – fra parlament og regjering til rettsvesenet, sågar også kirken.
Etter at Senatets forsvarskomité for en måneds tid siden besluttet å granske blant annet finansieringen av NGO-ene som opererer i Middelhavet med fartøy som er dyre i drift, har Zuccaro talt uvanlig åpent om det påtalemyndigheten vet om menneskesmuglernes forbindelser til NGO-ene, og dessuten luftet hypotesen om at smuglerne betaler noen av NGO-ene.
Reaksjonene på statsadvokatens frittalenhet så først ut til å anta en rent politisk form som er vanlig i Italia, med steile fronter for og imot. Justisminister Andrea Orlando, som tilhører Det demokratiske partiet (PD), inntok raskt en kritisk holdning til Zuccaro, mens partifelle og innenriksminister Marco Minniti ordla seg i mer balanserte, men like fullt nokså kjølige former. Talspersoner for Liga Nord og Femstjernersbevegelsen gav ham derimot støtte.
Uenighet mellom et regjeringsparti og to partier som kan sies å være anti-establishment, var som forventet. Vel så oppsiktsvekkende er det at utenriksminister og tidligere innenriksminister Angelino Alfano – som i dag tilhører sentrum/høyrepartiet Alternativa Popolare (AP) etter å ha brutt med Berlusconi for noen år siden – har talt sine regjeringskolleger midt i mot.
Il Fatto Quotidiano siterer utenriksministeren:
«Jeg gir statsadvokat Zuccaro ett hundre prosent rett, for han har reist en riktig problemstilling.»
Justisministerens replikk er syrlig:
«Oppdaget ikke Alfano dette da han var innenriksminister? Han var vel distré.»
Utenriksministeren mangler heller ikke slagferdighet. Visse personer mener det er prinsipielt galt at statsadvokaten uttaler seg. Men disse blir indignert når det passer dem, hvilket er hyklersk, mener Alfano.
«Hvis rettsembedsmenn sier noe som faller i smak, vel så kan de få lov til å uttale seg. Hvis det er noe som ikke faller i god jord, må de tie stille.
Statsminister Paolo Gentiloni forsøker etter beste evne å holde de sprikende staurene samlet. Hvis påtalemyndigheten har spesifikke, troverdige opplysninger, har ikke regjeringen noe å utsette på det, kommenterer han. Man avventer resultatet av etterforskningen. Senatets president Piero Grasso (PD) anlegger imidlertid en skarpere tone mot Zuccaro:
Det virker på meg som litt utenfor reglementet at en statsadvokat kan uttale seg før det er gjort etterforskning.
Fra en tidligere dommer som Grasso er disse ordene i realiteten en krigserklæring.
Krig erklæres også den andre veien: Femstjernersbevegelsens Luigi Di Maio anklager statsadvokatens kritikere for å ha vikarierende motiver. Hvorfor er det så viktig for venstresiden å legge en beskyttende hånd over mennesketrafikken? Har de selv interesse av at den fortsetter? Det er velkjent at det er store økonomiske interesser knyttet til håndteringen av migranter på italiensk jord, og ulovligheter med disse tingene er velkjente fra etterforskningen av mafiakriminaliteten i Roma, hvor politikk og embedsverk er innblandet.
Maktspillet er imidlertid ikke begrenset til politikken. Langt alvorligere for Zuccaro er det at uttalelsene hans er blitt brakt inn for det øverste domstolsrådet, som skal ha en høring med statsadvokaten den 9. mai (påtalemyndigheten er i Italia underlagt den dømmende makt, ikke den utøvende). Det er langt fra utenkelig at det hele kan ende med disiplinærtiltak, og hvis så skjer kan Zuccaro i verste fall bli overflyttet.
Men også domstolsrådet er politisk splittet i Italia, om enn det er venstresiden som dominerer blant dommerne, som ikke er uten historie for politisk heksejakt på kolleger. Visepresident Giovanni Legnini, som kunngjorde at saken kommer opp for rådet, er tidligere parlamentsrepresentant for PD, og har dessuten vært statssekretær i Lettas og Renzis globaliseringsvennlige regjeringer. Forza Italias tidligere senator Pierantonio Zanettin er derimot blant rådsmedlemmene som støtter Zuccaro. Det samme gjør Alessio Zaccaria, som har forbindelser til Femstjernersbevegelsen. Statsadvokaten er ikke en mann som åpner munnen i utide, sier han.
Bemerkelsesverdig er det også at kirkens to viktigste talerør i Italia, Osservatore Romano og Avvenire, henholdsvis Vatikanets og bispeforeningens aviser, har inntatt motsatte synspunkter på saken. Førstnevnte skriver at det dessverre ikke er helt uten grunnlag at redningsoperasjonene er gjenstand for politisk og økonomisk manipulasjon, samt at saken ikke kan forenkles til et spørsmål om generøsitet.
Landets maktpersoner er med andre ord enda sterkere splittet enn normalt. Hva er det som gjør denne saken så spesiell?
Enhver kan se at migrasjonsspørsmålet er eksistensielt for Europa. Og kanskje frontene blir så steile fordi det er i ferd med å bli særdeles presserende for Italia. Man mer enn aner at noen maktpersoner ikke lenger er komfortable med å være globalistredskaper.
Det som slår en, er at ingen trekker i tvil at statsadvokaten snakker sant idet han viser til avlyttede telefonsamtaler mellom NGO-skip og det libyske fastlandet som bekrefter at det bestilles transport til migrantene. Kritikken går utelukkende på at det angivelig er regelstridig eller under enhver omstendighet upassende at han sier det høyt.
Men hvorfor er det helt uten interesse å diskutere kjensgjerningene?
Spiller det virkelig ingen rolle at unge afrikanske menn som ikke er blant kontinentets verst stilte, all den tid de kan betale i dyre dommer for å reise, med hjelp av organisert kriminalitet og med terrorister på lasset strømmer i store antall til vår verdensdel, hvor de vanskelig kan lage stort annet enn trøbbel for brede lag av vertssamfunnet?
Det er lett å tenke seg at Zuccaro har gått noen runder med seg selv innen han gikk ut i offentligheten, utvilsomt vel vitende om risikoen han utsetter seg for. Trolig er saken blitt et samvittighetsspørsmål for ham, idet han tenker seg at straffeprosessens treghet og komplikasjoner ville ha fått ethvert forsøk fra rettssystemets side på å stikke kjepper i hjulene for den kriminelle trafikken, til å koke bort i kålen.
Det forblir likevel et åpent spørsmål om domstolsrådet virkelig vil bruke makt mot statsadvokaten. Zuccaro er høyt respektert. Hva om en reaksjon skulle skape en boomerang-effekt? Hva med å la en prosess som etter mye om og men ebber ut i ingenting, være den avskrekkende straffen?
Hele tildragelsen vitner om at både kreftene som vil la invasjonen pågå, og de som motsetter seg den, er sterke.
Italia har av og til blitt omtalt som et politisk laboratorium, hvor på godt og ondt viktige ideer har sett dagens lys. Det usedvanlige eksperimentet som nå pågår, er – de sobre rammene til tross – et bikkjeslagsmål om migrasjonen som finner sted internt i samfunnseliten. I lengden blir Italia neppe det eneste landet som vil se en lignende maktkamp. Utfallet er ikke gitt.
Corriere della Sera – Il Fatto Quotidiano – Avvenire – La Repubblica
