I Lørdagsrevyen sist lørdag fikk vi en reportasje fra Gaza der temaet var økning i antall barnebruder. Budskapet var at den humanitære katastrofen fører til en kraftig vekst i brylluper der foreldre opplever det nødvendig å gifte bort unge jenter.
Fenomenet ble fremstilt som en selvfølge: Nød resulterer i at unge jenter giftes bort for å lette den økonomiske byrden for hennes foreldre. Også i Klassekampen har avisens skribenter gjort det samme, senest ute var Rania Jalal Alnahi 22. oktober. Hennes utgangspunkt var økningen av barnebruder i Irak, og hun pekte også på økonomiske årsaker som en del av forklaringen, men da for å redusere ansvaret til islam.
Venstresiden har alltid pekt på sosio-økonomiske betingelser for å forklare vår atferd. Men det å tro at nøden i samfunnet skal bli mindre ved at barn stifter en ny familie, vitner om en grunnleggende irrasjonalitet. Like ille er det at journalister lar være å undersøke hva vi selv gjorde den gangen vi var fattige og nøden var en del av dagliglivet.
Den materialistiske virkelighetsforståelsen som hevder at våre handlinger, også moralske, må forstås i et økonomisk perspektiv, har noen skremmende konsekvenser. Et slikt menneskesyn gjør oss nemlig alle til amoralske roboter og umyndiggjør oss som mennesker.
Dersom det er slik at også muslimsk etikk lar seg dirigere av våre økonomiske betingelser, bør vi stille et oppfølgingsspørsmål om hva islam er. En religion som mener at dårlig økonomi kan forsvare overgrep som dette, er nemlig ikke en moralsk religion. Det forteller alt om dens mangel på et etisk fundament generelt, men også om synet på kvinner: Islam tillater at overgrepet finner sted. Barnebrudene i Midtøsten er derfor ikke et resultat av nød, men fordi islam godkjenner praksisen.
Hvordan venstresiden, som hevder å kjempe for kvinners rettigheter, kan omfavne islam, er derfor en gåte. Dette ensidige fokuset har også en annen, kanskje utilsiktet konsekvens: Dersom nød rettferdiggjør barnebruder, må venstresiden erkjenne at de lar overklassen ha enerett på gode handlinger.
Vår egen historie vitner imidlertid om et annet menneskesyn der troen trumfet nøden.
Dersom vi går tilbake til 1500-tallet, var det en økning i fødselstallene i Norge, men det interessante er at veksten i folketallet var nøye tilpasset næringsgrunnlaget. Vi levde under en enkel regel om at ingen fikk gifte seg eller stifte familie uten å ha et levebrød, det vil si noe å forsørge seg og sine av.
Faren måtte som oftest dø før sønnen fikk overta gården, en regel som også hadde sine skyggesider: Enkelte måtte vente lenge før de fikk gifte seg, og en del ble aldri gift. Og de som brøt regelen og «måtte» gifte seg uten å ha levebrødet på plass, møtte mobbing og utstøting. Ifølge historikerne Ståle Dyrvik og Andreas Aase («Verdenshistorie og Norgeshistorie før 1750») var det viktig for samfunnet «at levebrødsregelen ble respektert».
De skriver at de strenge reglene om levebrød i bondesamfunnet skapte en lang ungdomstid mellom kjønnsmodning og giftermål. I denne livsfasen var det vanlig å gå i tjeneste. Den unge flyttet da over i et annet hushold og arbeidet der på kontrakt for et halvår om gangen. 14. april og 14. oktober var de såkalte flyttedagene, da en begynte eller sluttet i tjenesten. Når den avtalte tida var ute, kunne jenta eller gutten finne seg en ny arbeidsgiver, eller flytte tilbake til barndomshjemmet for en stund. Mange flyttet derfor flere ganger gjennom ungdomsårene.
Ved å gå i tjeneste kom de unge seg ut, og de fikk mange sosiale kontakter og varierte yrkeserfaringer. Tjenerlønna var ikke stor – den bestod først og fremst i kost og losji. Det som fantes av godtgjørelse i tillegg, ble gitt som klær og sko, sjeldnere som penger.
Årene i tjeneste gav de unge en sjanse til å legge seg opp litt jordisk gods, skaffe seg arbeidserfaring og bygge et kontaktnett. I denne perioden begynte også letingen etter en ektemake.
Det interessante er det menneskeverdet og den rasjonaliteten samfunnet på den tiden viste i møte med de utfordringene fattigdommen førte med seg. Man måtte kombinere flere forhold på en gang: Unngå en folkevekst som utarmet landet, og ta vare på integritet og frihet til både kvinner og menn.
De ordningene vi fikk, var et resultat av et gitt menneskesyn, et menneskesyn som skapte en annen kultur enn den vi finner i det muslimske Midtøsten.
Det er vanskelig å komme utenom kristendommens betydning for dette. Med sin vektlegging av medmenneskelighet, menneskeverd, fornuft og ansvar for egne gjerninger, ble ordninger som dem vi ser i Gaza (og flere andre steder) utenkelige i Norge. Her ble jentene fedrenes øyensten, ikke en byrde. I andre kulturer lar man nøden bli en unnskyldning for overgrep mot våre minste og forsvarsløse, men vår egen historie viser at det er fullt mulig å la nøden bli et utgangspunkt for det motsatte.
