Mitt første inntrykk av Bendik Riis (1911-1988), hans kunst og dikt, skjedde en gang på 50-tallet. Det var en utstilling av hans malerier i Fredrikstad bibliotek, der han også fremførte en opplesning av egne dikt. Det var første gang jeg så en ekte kunstner, en erfaring jeg den gang ikke trengte, siden jeg selv fantaserte om å slå inn på kunstnerbanen. Maleriene var greie de, men kunstnerens væremåte virket litt skrullete og uberegnelig.
Logg inn for å lese videre (abonnenter).
Støtt Norges viktigste uavhengige medium!
Bli abonnentPluss-artikler blir åpnet 72 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
