Det pågår en dramatisk og urovekkende kapitalflukt fra Norge. Stadig flere norske eiere, investorer og verdiskapere pakker kofferten og flytter utenlands.

Årsaken er åpenbar: Det norske skattenivået på privat, nasjonalt eierskap har blitt relativt sett ekstremt høyt. Kombinasjonen av selskapsskatter, en historisk høy utbytteskatt og den særnorske formuesskatten gjør Norge til det dyreste og mest risikable landet i OECD å drive privateid virksomhet fra.

Ferske kartlegginger taler sitt tydelige språk. Siden 2020 har over 160 norske bedriftseiere flyttet bare til Sveits. Ifølge analyser økte den årlige utflyttingen av personer med formuer over 100 millioner kroner med svimlende 518 prosent etter regjeringsskiftet i 2021, sammenlignet med årene før.

Med denne utflyttingen forsvinner hundrevis av milliarder i privat investeringskapital. Men de virkelige mørketallene handler om fremtiden.

Hvor mange potensielle gründere velger helt bort Norge allerede i idéfasen for å beskytte livsverket sitt? Signalet som sendes til gründermiljøene, er katastrofalt.

Midt i denne krisen ble det knyttet store forventninger til den nylig fremlagte rapporten fra Skattekommisjonen (NOU 2026:9). Mandatet var prinsipalt å bidra til at næringslivet kom bedre ut av den fastlåste situasjonen, og skape et stabilt, forutsigbart system.

Men resultatet fremstår dessverre som et tannløst politisk kompromiss som tilbyr svært lite virksom ny skattepolitikk. Ved å foreslå en moderat senkning av formuesskattesatsen, men samtidig fjerne alle verdsettelsesrabatter på «arbeidende kapital», gir de med den ene hånden og tar med den andre. For mange bedrifter vil skattegrunnlaget øke, og man rører ikke ved det fundamentale problemet: at norske eiere tvinges til å tappe bedriftene sine for likviditet for å betale skatt på maskiner, bygg og utstyr – uavhengig av om de går med overskudd eller underskudd.

Likevel forsvarer Arbeiderpartiet, SV og Rødt denne retningen med nebb og klør. For venstresiden handler beskatningen om ren ideologi og en inngrodd redsel for «de rike». Deres uttalte mål er sosial utjevning og omfordeling. De argumenterer med at skattesystemet skal hindre at ulikhetene øker, og tror oppriktig at staten er bedre egnet til å styre og fordele kapitalen enn private eiere. Politisk kapital høstes på å fremstille private formuer som noe iboende mistenkelig, i stedet for å se dem som samfunnets motor.

Det venstresiden fundamentalt misforstår, er sammenhengen mellom verdiskaping og velferd. De drives av en frykt for rikdom, men innser ikke at et samfunn som ikke tillater enkeltmennesker å bli rike på å utvikle samfunnets produksjon, er et samfunn som dømmer seg selv til stagnasjon. Når man jager bort privat kapital, bremser man innovasjon, teknologiutvikling og nye arbeidsplasser. Det skaper ikke likhet i velstand; det skaper større fattigdom hos dem som ikke er rike og aldri vil bli det, fordi de trygge arbeidsplassene og skatteinntektene som finansierer velferdsstaten forsvinner.

Regjeringen og deres støttepartier vet utmerket godt hva konsekvensene er. Likevel fortsetter de bevisst ned en sti som svekker Norges stående i den vestlige verden som et stabilt, oppegående og attraktivt samfunn å investere og fungere i. For alle som forstår hvordan økonomien og næringslivet fungerer, er dette en total «nobrainer». Det er en villet rasering av motoren i norsk økonomi. Det er tragisk og fullstendig uforståelig at styrende krefter bevisst velger å bremse den økonomiske utviklingen for sitt eget folk og land – bare for å tilfredsstille en ideologisk blindsonerefleks mot private formuer.