USAs skiftende og ubesluttsomme politikk overfor Iran kan oppfattes som et tegn på svakhet, ikke bare av det iranske regimet, men også av andre autoritære stater. Når verdens mektigste militærmakt truer med handling, men samtidig beveger seg mellom militære angrep, sanksjoner og forhandlinger, får motstanderen større handlingsrom.

Det iranske regimet, med Revolusjonsgarden som en sentral maktfaktor, har blitt stadig mer aggressivt. Konflikten har også spredt seg til amerikanske baser og allierte i regionen, mens Hormuzstredet er blitt et viktig pressmiddel for Teheran.

For hver dag konflikten fortsetter uten en tydelig strategi, kan det iranske regimet få større mulighet til å presse frem sine krav. Men jeg mener også at det finnes en annen forklaring på den amerikanske vinglingen. Trump kan ha gjort en strategisk feil da han trodde at den typen politikk som ble brukt mot Venezuela, kunne gi et tilsvarende resultat i Iran.

Situasjonene er naturligvis forskjellige. Men etter Venezuelas operasjonen kan det ha vært en forventning i Washington om at sterk militær makt kombinert med økonomisk press raskt kunne tvinge frem et politisk resultat også i Iran. En analyse fra Washington peker nettopp på at Trump og hans rådgivere kan ha forventet at Iran ville bli svekket og destabilisert raskt, slik de oppfattet utviklingen i Venezuela.

Men Iran var ikke Venezuela. Det iranske regimet og Revolusjonsgarden hadde både kapasitet og vilje til å slå tilbake. Dermed oppsto det vanskelige spørsmålet:

Hva skulle USA gjøre etter at den første strategien ikke ga det resultatet man hadde håpet på?

Skulle målet være å svekke regimet? Tvinge det til en avtale? Fjerne lederne? Eller faktisk få hele regimet til å falle? Når målet ikke er tydelig, blir også veien videre uklar. Det kan være noe av forklaringen på hvorfor USAs Iran-politikk har fremstått som så skiftende: først trusler, så militær makt, deretter forhandlinger, nye krav, sanksjoner og igjen trusler.

I dag har Trump igjen vendt tilbake til økonomisk press etter at militære angrep og andre virkemidler ikke raskt førte til det resultatet USA ønsket. AP beskriver nettopp denne nye vendingen og peker på kritikken om at USAs strategiske mål ikke har vært tydelig nok.

Problemet er ikke at USA mangler militær makt. Problemet er at militær makt uten et klart politisk mål kan bli en felle. Og det kan være nettopp her Iran-regimet har fått større spillerom. Når Teheran oppfatter at Washington selv er usikker på hvordan konflikten skal avsluttes, kan regimet presse hardere, stille høyere krav og kjøpe seg tid.

Men dette handler ikke bare om Iran Det farligste er kanskje signalet som sendes til resten av verden. Russland følger nøye med. Hvis Moskva oppfatter at USA er militært bundet opp i Iran, samtidig som Washington har vanskeligheter med å oppnå et klart resultat, kan Putin få større tro på at Russland kan presse Ukraina enda hardere.

Og Kina følger med fra den andre siden av kloden. Hvis Beijing oppfatter at USA ser svakt eller handlingslammet ut overfor Iran, kan kinesiske ledere begynne å regne på hva dette betyr for Taiwan.

Det betyr ikke at Russland nødvendigvis vil eskalere krigen i Ukraina, eller at Kina nødvendigvis vil forsøke å ta Taiwan. Men stormakter studerer hverandres svakheter. CFRs 2026-vurdering peker nettopp på at en intensivering av Russland–Ukraina-krigen og en krise mellom Kina og Taiwan er blant scenarioene med høy konsekvens for amerikanske interesser.

Autoritære regimer følger ikke bare hva USA sier. De ser på hva USA faktisk gjør.

En militær supermakt kan ha verdens sterkeste våpen, men dersom motstanderne oppfatter politikken som vinglete, mister våpnene noe av sin avskrekkende kraft. Det er forskjell på å være svak og å se svak ut. Og i denne USA-Iran konflikten ser USA svak ut.

Og i internasjonal politikk kan det siste være nesten like farlig som det første. For mens stormaktene vurderer hverandres styrke, er det vanlige mennesker som betaler prisen.

I Iran betaler befolkningen prisen for et brutalt regime. I nabolandene skaper iranske angrep og regional maktkamp frykt og ustabilitet. Og jo lenger konflikten varer uten en tydelig vei ut, desto større blir risikoen for at den utvikler seg i en retning ingen lenger har full kontroll over.

En stormakt trenger ikke alltid å bruke sin makt. Men verden må tro på at den har viljen til å bruke den når det virkelig gjelder. Det er derfor spørsmålet ikke bare er hvor sterk USAs hær og militære teknologi er.

Spørsmålet er: Har USA en klar strategi,  og har landet viljen til å fullføre den? For når verdens sterkeste demokrati begynner å nøle, begynner andre å regne.

Russland regner.
Kina regner.
Iran regner.

Og det kan bli en svært farlig regneøvelse.