Når den spanske regjeringen beskriver de gjenværende migrantene i Ceuta som «bare» 7000 enslige mindreårige, utelater den avgjørende faktorer: familiegjenforening og tiltrekningseffekten. Det som fremstilles som en begrenset humanitær innsats, kan i praksis bli en ny migrasjonsbølge gjennom hele Schengen.
«Fool me once, shame on you; fool me twice, shame on me.»
Når jeg ser filmene fra Ceuta, der buss etter buss lastes fulle av mindreårige som skal fraktes videre til fastlandet – og dermed få full tilgang til hele Schengen-området – tenker jeg på den klassiske fremgangsmåten når barn vil ha noe: Vil du ha en kanin, men foreldrene dine sier nei? Da skal du mase lenge og intenst på foreldrene dine om at du vil ha en valp. Når du så ombestemmer deg og nøyer deg med en kanin, vil de føle at de har vunnet – selv om det eneste som er skjedd, er at du fikk kaninen du ønsket deg i utgangspunktet …
Omkring 60.000 illegale migranter (noen opplysninger anslår antallet til så mange som 80.000) stormet Ceuta i løpet av ett døgn. Når Spanias regjering nå triumferende erklærer at «alle» – bortsett fra 7000 mindreårige – har forlatt området, kan vi konstatere følgende: 1) Spanias regjering lyver. 2) Europa står med stor sannsynlighet overfor en ny flyktningkrise.
Tusenvis av menn er fortsatt i Ceuta. De bruker nå dagene til å plyndre, vandalisere og angripe lokalbefolkningen, alt i påvente av å få plass på båtene som går i skytteltrafikk mellom Ceuta og fastlandet, mens menneskesmuglerne tjener grovt med penger.
Sammenlignet med (minst) 50.000 voksne, aggressive menn fremstår 7000 barn som en ren bagatell. Men skal man dømme etter busslastene, handler det også denne gangen både om barn og om «barn», det vil si nesten utelukkende menn i varierende alder, men hvor svært få rent utseendemessig ser ut til å være under 18 år.
Noen vil kanskje hevde at dét ikke spiller noen større rolle, ettersom det bare dreier seg om 7000 personer som skal fordeles over et stort område.
Men er det slik?
Som (angivelig) mindreårige vil de bli innvilget asyl i et EU-land og deretter ha rett til familiegjenforening, og av en eller annen merkelig grunn må disse gjenforeningene finne sted i Europa. En marokkansk kvinne føder i gjennomsnitt tre barn. Hvis de 7000 som nå skal få asyl, har to foreldre, to søsken og fire besteforeldre, dreier det seg ikke om 7000 personer, men om 63.000.
Og med fasiten fra Sverige etter migrasjonskrisen i 2015–16: Hvor mange av disse «barna» vil senere vise seg å ha både kone og egne barn i hjemlandet – koner og barn som, i likhet med sitt først ankomne familiemedlem, selvfølgelig trenger en flybillett til velferdsparadisene i nord?
Sannsynligheten for at disse skal nøye seg med en fremtid som appelsinplukkere i fattige Spania, er nemlig liten, og hele Schengen ligger åpent for den som nå får innvilget asyl i Spania. Er man driftig nok til å svømme til Ceuta, er man nok i stand til å ta et tog eller en buss nordover – til Frankrike (les: Storbritannia), Tyskland, Norge eller Sverige.
Nick Shirley har publisert en reportasje fra Ceuta der han intervjuer gutter og menn som sier at de forlot Marokko på grunn av fattigdom, og som nå planlegger å ta seg inn i Europa. «Til Tyskland, Brussel, Belgia, Danmark, Holland.»
Og er det noen som tror at det er nok nå? For en uke siden ble det bevist at Europas grense er relativ. Det finnes bokstavelig talt smutthull gjennom grensen og inn i den strålende fremtiden av overflod som majoriteten av befolkningen i Afrika og Midtøsten drømmer om.
I samme øyeblikk som Spanias høyesterett slo fast at personer som tar seg frem via landveien, kan avvises direkte, mens alle som kommer sjøveien, må garanteres en individuell behandling, var utfallet gitt:
Det finnes millioner og atter millioner av individer som er villig til å risikere livet for å komme til det eldoradoet som Europa i deres øyne er; land der man får alt gratis, der man aldri trenger å anstrenge seg, og der man kan sikre både sin egen og familiens fremtid – bare ved å komme seg dit.
Skremmende mange er også villig til å risikere sine barns liv.
Spanias sosialistiske regjering har, i sin streben etter å være «god», skapt en motorvei inn i EU, en autostrada som vil føre til at mange lykkejegere blir skadet og drept på sin vei inn i Europa.
Men også europeere vil bli skadet og drept av kaoset som hittil har fulgt i kjølvannet av den grenseløse godheten. At denne påstanden ikke er tatt ut av løse luften, beviser Shirleys reportasje, som avsluttes med at han må flykte etter å ha blitt angrepet med flasker og utsatt for steinkasting.
Akkurat nå utspiller flyktningkrisen fra 2015 og 2016 seg på nytt foran øynene våre. Og den har bare så vidt begynt.
«Fool me once, shame on you; fool me twice, shame on me.»
Nedenfor kan du se Nick Shirleys reportasje fra Ceuta:
Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!
