CDU ligger syv prosentpoeng bak AfD på målinger i Tyskland. Likevel er unionspartiene fortsatt overbevist om sin egen uovervinnelighet. Men hele Europa preges av en dreining mot høyre.

Stadig flere europeere begynner å gå lei av konsekvensene av den EU-styrte politikken. De opplever høyere kostnader og mindre trygghet på grunn av klimahysteri, masseinnvandring og et byråkrati som koster enorme summer og kun skader landene som har underkastet seg mafiastyret i Brussel.

Max Mannhart bruker den britiske situasjonen som eksempel i en kommentar i det konservative tyske nettmagasinet Apollo News.

Opprinnelsen til ordet Tory er uklar; én mulig forklaring er det irske «Tar a rí» (Kom, O konge) – et kamprop fra rojalistene under den engelske borgerkrigen. Dette var i første halvdel av 1600-tallet, da trettiårskrigen raste i Tyskland. I utrolige 350 år dominerte de konservative britisk politikk som et konservativt og rojalistisk parti.

De konservative overlevde den industrielle revolusjonen, det britiske imperiets fall og to verdenskriger.

Mannhart var en av grunnleggerne av det som startet som en blogg i 2018. Han var da kun 16 år gammel, i år fyller han 24.

Han peker på lokalvalget i England, Wales og Skottland 7. mai, hvor både Tory-partiet og Labour ble regelrett slaktet av velgerne, som er misfornøyd med hvordan landet er blitt styrt de siste 15 årene.

Reform UK gjorde derimot et brakvalg. Mannhart anser Keir Starmer som politisk ferdig etter bare halvannet år i Downing Street.

Store deler av Europa opplever en konservativ bølge. Folk er lei av de etablerte partiene som har sviktet i så mange år.

Kollapsen for etablerte partisystemer er nå mindre unntaket i Europa enn regelen – i Italia og Frankrike er den fullstendig; overalt har de store partiene mistet sin støtte. CDU er det siste store partiet i en av de store europeiske industrialiserte nasjonene som har en regjeringssjef som fortsatt på en eller annen måte holder på makten.

Men eliten i Berlin viser fortsatt en merkelig ro, kanskje fordi AfD er boikottet og utestengt av alle andre partier, som ser på ønsket om å ta vare på den tyske urbefolkningen som noe fascistisk, mens å ta vare på muslimske terrorister og voldtektsforbrytere som lever på sosiale overføringer som noe moralsk høyverdig.

Det samme opplever partiet Rassemblement National i Frankrike. Partilederen Marine le Pen har ikke lov til å stille som partileder, har det franske rettsvesenet bestemt. Men hun har en god erstatter i Jordan Bardella.

Det er dem som har jobb og betaler skatt som får regningen. Eliten mener at folket helst burde knele i retning av Berlin og takke myndighetene for at de får muligheten til å forsørge de «sårbare», som akkurat har grisebanket og ranet sønnene deres. Dette minner om Goebbels, som krevde at tyskerne forberedte seg på en «total krig» foran en jublende folkemengde i Sportpalast.

Fiendene var bolsjevikene og selvsagt jødene, noe Goebbels sa klart og tydelig i sin tale.

Målet med bolsjevismen er en jødisk verdensrevolusjon. De ønsker å skape kaos i Det tyske riket og Europa, for deretter å utnytte den håpløsheten og desperasjonen som oppstår til å etablere sitt internasjonale, kapitalistiske tyranni, skjult bak en bolsjevistisk fasade.

På den katolske kongressen nylig sa forbundskansler Friedrich Merz:

«Vi lever av medlemmene våre; hvis ingen lenger møter opp, er demokratiet ferdig.»

Merz etterlyser i praksis en generell frivillighet fra folk som aldri har stemt for masseinnvandring og klimahyster og som fører til en økonomisk krise. Og demokratiet eksisterer kun hvis velgerne stemmer etter maktapparatets ønsker.

De mest udemokratiske stemmene anklager motstanderne sine for å være antidemokrater, siden de ikke ønsker å videreføre en politikk som i flere tiår har vært en total fiasko for de opprinnelige innbyggerne i Europa.

Merz ekstrapolerer fra sitt eget liv til virkeligheten i dette landet – akkurat som andre europeiske politikere, som Starmer, Macron og våre egne helter: Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide.

Disse menneskene aner ikke hvordan de foraktelige vanlige folk opplever situasjonen, siden de har tilbrakt livet sitt mellom valgkampboder og partikongresshaller og tror dette er verdens sentrum.

I Storbritannia ble makten til disse store, byråkratiserte medlemspartiene først svekket. Nå er de på vei til å bli feid bort.

Andre land i Europa følger trenden, og dette gir selv dem av oss som er pessimistisk anlagt, en duft av håp om en endring i europeisk poitikk. Og dét lukter virkelig godt.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!