Brannmurene som skulle holde høyresiden borte fra makten i Europa, står der ennå. Men de har begynt å smuldre. Det ser vi tydeligst i Tyskland og Frankrike, senest med AfD-partiets jordskredseier i Sachsen-Anhalt og de liberale mainstream-partienes nedsmelting.
Med en liten vri på brannmur-metaforen kunne man si at muren skulle forhindre at brannen utenfra trengte inn i elitens hus. Men det motsatte skjer: Brannen herjer inne i huset, og snart vil det gamle establishment gå gjennom askens port, ut i det golde landet.
AfD har gått fra 20,8 % av stemmene i 2021 til 43,8 %, og de er bare tre mandater unna absolutt flertall. Valgdeltakelsen var til og med høy, 78–80 %, altså er det ikke lenger snakk om noen form for apati, men tvert imot om mobilisering. Demokratiet lever i beste velgående.
I tillegg fikk det venstreorienterte BSW 5,3 % av stemmene og blir nå en utilsiktet kingmaker: BSW har erklært at de ikke vil gå sammen med de andre partiene for å utelukke AfD. Brannmuren smuldrer, morsomt nok takket være et parti på venstresiden. Koalisjonen av de politisk korrekte er en illusjon.
Ikke minst er generasjonsperspektivet svært interessant.
AfDs toppkandidat i Sachsen-Anhalt, Ulrich Siegmund, har 1,7 millioner følgere, mens CDU-kandidaten Sven Schulze bare har 24.000. Spesielt de yngre velgerne støtter AfD, og av alle aldersgrupper er det kun blant de eldste at AfD ikke har et enormt forsprang på de andre partiene. Det er ikke fortidens spøkelse som manes frem, det er fremtidens velgere som her gir seg til kjenne.
Brannmuren har alltid vært et uttrykk for maktens forstenede logikk, for et stivnet system. Det var bare et spørsmål om tid før den måtte begynne å smuldre.
Det betyr imidlertid ikke at eliten gir opp kampen mot den «fascistiske» høyresiden, som ønsker å begrense innvandringen.
Ifølge Thomas Fazi overveier regjeringen og dens støttespillere i Berlin ekstraordinære tiltak mot en AfD-ledet delstat, som utestenging fra ministermøter, oppbygging og hemmelighold av sensitiv etterretning samt kutt i føderale utjevningsmidler, slik at det allerede fattige Sachsen-Anhalt og andre AfD-bastioner utsultes enda mer.
Altså et liberalt system av foranstaltninger som ingen velger har stemt for, et såkalt vergedyktig demokrati, som det selvforherligende kalles, som ruster seg mot sine egne velgere.
Frankrike er speilbildet av denne utviklingen.
Også der har eliten etablert en ekskluderingsstrategi, en «cordon sanitaire» mot Le Pen og høyrepartiet Rassemblement National (RN). Men også i Frankrike er muren i ferd med å smuldre. Rettssaken mot Le Pen har styrket henne, ikke svekket henne. Lawfare mot høyrefløyen virker kontraproduktivt. Dessuten er Le Pen nå ikke bare Frankrikes mest populære politiker – det har hun vært lenge –, nå er hun også den minst upopulære av alle kandidatene til presidentvalget.
Ikke minst derfor virker ikke brannmuren lenger.
Brannmurer er naturligvis en uting. Et udemokratisk middel mot folkets vilje. En dekadent form for militant demokrati som vender seg mot grunnpilarene i folkestyret: å hindre det mest populære partiet i å regjere. Dette avsløres i elitens språkbruk. Establishment-politikere snakker om å beskytte «demokratiet vårt», som om demokrati er noe eliten eier, ikke noe borgerne utøver.
Utviklingen i Tyskland og Frankrike er gode nyheter for demokratiet, men dårlige nyheter for dem som trodde de kunne forvalte det uavhengig av velgerne.
Brannen kan ikke lenger holdes ute; eliten kan ikke sperre seg selv inne i et hus med råtne bjelker, bygget på tapte, falske overbevisninger. Tvert imot har ilden fått tak i husets eget fundament, mens høyresidens «brannstiftere» står på fruktbar jord utenfor huset.
