Etter at stemmene i delstatsvalget i Sachsen-Anhalt er talt opp, viser foreløpige offisielle resultater at AfD har vunnet en knusende valgseier med 43,8 prosent av stemmene. Hvis man legger sammen stemmene til CDU, SPD, Die Linke og De Grønne, får de fire partiene til sammen 44,0 prosent.
Tygg litt på det tallet: AfD har praktisk talt like stor oppslutning som hele den etablerte politiske klassen til sammen, og var en hårsbredd fra å vinne rent flertall.
Et slikt utfall er utelukket nå, gitt at det venstrepopulistiske partiet til Sahra Wagenknecht, stikk i strid med meningsmålingene den senere tiden, fikk 5,3 prosent av stemmene, og dermed havnet over sperregrensen. AfD ligger således an til å vinne 39 av 83 mandater i delstatsforsamlingen, istedenfor 41, slik det sannsynligvis ville blitt uten BSW.
Et stort høyrepopulistisk parti og et lite venstrepopulistisk parti får altså til sammen 49,1 prosent av stemmene. Det er en hard dom over den politiske klassen i Tyskland.
Resultatet betyr også at BSW er havnet på vippen: Partiet kan i prinsipp hjelpe AfD til makten i delstaten. Og et slikt utfall er tenkelig. AfD-leder Alice Weidel har da også sagt at valget i Sachsen-Anhalt har endt med et klart regjeringsoppdrag for partiet.
Det er ikke nødvendigvis et komfortabelt utfall for AfDs toppkandidat Ulrich Siegmund. Som leder for en mindretallsregjering ville han få store vanskeligheter med å realisere partiets ambisjoner.
Men kanskje det ville være verdt det. AfD kunne således få muligheten til å vise at de er godt i stand til å administrere en delstat.
Oppgaven ville sannsynligvis kompliseres av utfrysing fra resten av det offisielle Tysklands side – slik EU gjorde med Østerrike etter at Frihetspartiet kom i regjering der for et kvart århundre siden.
Men valget i går var ikke først og fremst et varsel om store endringer i Sachsen-Anhalt spesielt. AfDs triumf vitner om at politikerne som satte i gang med å avskaffe Tyskland, er i ferd med å bli erstattet. De er veid og funnet for lett. Det er et fredelig og demokratisk svar fra velgerne til politikere som er i full gang med å ødelegge landet – og til myndigheter og medier som prøver å innbille dem at det foretrukne partiet deres er høyreekstremt.
Og dette svaret kommer bare til å øke i styrke. Om ikke AfD får makten i en delstat i morgen, vil de snart få det andre steder i Tyskland, og etter hvert i hele Tyskland.
Det eneste som kan forandre dette, er at grunnplanet i CDU kvitter seg med sin egen maktelite og igjen blir et fornuftig parti – noe flere i Norge ganske sikkert ville ønske seg i Høyre også.
Suksessen for AfD føyer seg inn i en svært tung europeisk trend som bare vil fortsette: Folk over store deler av Vest-Europa går til høyre.
I Spania ligger alt an til at en allianse mellom gammel og ny høyreside vil vippe sosialdemokratene av pinnen i 2027. Alt ligger også an til at Marine Le Pen blir Frankrikes neste president til neste år. Da har også Giorgia Meloni gode sjanser til å bli gjenvalgt i Italia.
Dette er tre av Europas fem mest folkerike land. De to største, Tyskland og Storbritannia, ventes å avholde parlamentsvalg i 2029, med mindre deres svake regjeringer kaster inn håndkleet før den tid. Da er det også valg i Østerrike, der Frihetspartiet nå har nærmere 40 prosent på meningsmålingene, og dermed vil bli vanskelige å komme utenom neste gang det skal deles ut regjeringsmakt.
«Sachsen-Anhalt er overalt», kommenterer Harald Martenstein hos Die Welt: Det politiske tyngdepunktet beveger seg mot høyre. Han mener også å merke en ny tidsånd, en stemningsendring, et «vibe shift». Folk skjønner at det ikke er nazismen som kommer tilbake, selv om maktklassen har brukt dette skremmebildet i årevis. AfD vil hverken kriminalisere homofile, lenke kvinner fast til komfyren eller deportere lovlige, lovlydige innvandrere. Det er ikke lett å tegne et slikt bilde når Alice Weidel er samboer med en kvinne fra Sri Lanka.
Vi har riktignok fått en ny nazisme i Europa, men dén heter islam, og med den palestinske saken som spydspiss har den også omgjort forferdelig mange innfødte europeere til antisemitter.
Og den som mer enn noen andre har lagt til rette for denne nye nazismen i Europa, er Angela Merkel, som har gjort den største innsatsen med sikte på at «Deutschland schafft sich ab», for å bruke Thilo Sarrazins uttrykk – dere vet, han som ble kastet ut i kulden for å ha sagt det opplagte.
«Brannmuren» er nå avslørt som en stupid og selvskadende strategi. Merz kan vanskelig vise seg offentlig heretter uten at oppsynet hans straks vil utløse assosiasjonen «tosk».
Folk har gått fra etablerte politiske partier fordi de har en følelse av at disse har skylden for at de mister landet sitt, og de har gått til AfD fordi partiet gir dem et visst håp om at kanskje de ikke mister det fullstendig.
Den følelsen er ikke begrenset til Tyskland. Du kan selv få øye på den nesten overalt i Norge, hvis du ser etter.
